Bare meg? Langt...

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 6 år og har på denne tiden fått 2 barn sammen. Vi har hatt det helt fantastisk (synes jeg), inntil den siste tiden. Vi har det stort sett greit sammen, men innimellom smeller det. Som oftest sitter jeg igjen med "oi, hva var det som hendte nå??" Det kommer som lyn fra klar himmel virker det som, at mannen slenger fra seg en sur/sint kommentar. Jeg klarer ikke å ta imot uten å slenge tilbake, spesielt ikke når jeg føler det ikke er berettiget, og da har vi det gående...

 

Som eksempel kan nevnes at han tidligere ga beskjed om at han neste uke kom til å bli sen fra jobb pga møter o.l. Jeg ringer på ettermiddagen for å spørre om han vet når han kommerslik at jeg kan ha middagen klar, evt spise før han kommer om han blir sen. Han svarer ikke, men dukker opp ca til vanlig tid. Da har vi derimot begynt å spise,uten at vi har dekket på til han, noe som resulterer i at han blir driitsur og setter seg i sofaen for å surmule (skal til hans forsvar si at han ringte tilbake uten at jeg hørte dette). Dagen etter ringer jeg igjen for å høre hvordan det blir, ikke svar. Så vi dekker på til han og begynner å spise rett før han kommer. Driitsur igjen for at vi ikke ventet. Stemninga blir ikke bedre resten av uken, jeg blir fysisk dårlig fordi han ikke vil snakke.

 

Han mener det er min skyld at det har blitt sånn, at jeg burde vite hvorfor det er sånn og det fakta at jeg ikke skjønner hvorfor det er sånn beviser hans poeng.

 

I går ble jeg sulten på kvelden og varmet opp noen rester, delte i to, tok med meg alt på en tallerken men hadde med to gafler. Når jeg kommer med dette blir han sur (tror at jeg har laget bare til meg selv), kjefter og er furten. Jeg sier ingenting, gir han den ene gaffelen og forklarer at det er til han også og spør om han skal unnskylde seg. "Du kunne gitt meg et eget fat!" er det jeg får tilbake, samt en unnskyldning for at han syntes han kunne fått et eget fat. Blir helt matt, gir han fatet og går og legger meg uten å si noe mere. Det er selvfølgelig helt feil fra hans synspunkt(vi legger oss bestandig samtidig).

 

I dag skulle han dra på butikken mens jeg var hjemme med barna. Vi snakket om å ha middag før barnetv. Han var hjemme halv seks, men jeg med minstemann på 5 mnd hadde ikke fått laget mat pga at lille ikke vil ligge for seg selv (plages med tenner og forkjølelse). Da kom han hjem og var "skuffa" fordi jeg gjorde "stikk motsatt av det han foreslo"... "Jeg hadde jo tross alt klart å rydde ut av oppvaskmaskinen.." "Dårlig prioritering".... Påfølgende stillhet og avvisning fra han.

 

Hehe, vi krangler ikke bare om mat altså... men ALLTID om slike bagateller!

 

Blir helt matt jeg.. virker som om jeg ikke gjør noe riktig eller godt nok. Når vi har det slik forblir det sånn inntil det går over av seg selv. Jeg prøver å få det bedre ved å prate, men det vil ikke han. Jeg er ram på å diskutere, avbryte, argumentere osv, og er rimelig sta, men det er han også. Vi klarer ikke å komme ut av sporet og jeg er redd for at jeg tilslutt skal slutte å bry meg (har en forsvarsmekansme som stiller seg inn på likegyldighet for ikke å bli såra selv). Han vil ikke i familiterapi, parkurs etc., sier vi ikke trenger det..

 

Han har til tider et utrolig hissig temperament, han har dyttet, bitt(!), slått meg med dvd-cover (eller var det fjernkontrollen?) samtidig som jeg holdt eldstemann på armen (1,5-2 år på den tiden), slått meg i magen.. aldri spesielt hardt bortsett fra bitinga som ga meg en stor svart ring på armen. Ja, vet det er sært, men det skjer skjelden og alltid etter at jeg har provosert ham kraftig.

 

Off, måtte bare blåse ut litt damp, har det bedre nå ) Har aldri hatt det verken så fint eller så dårlig før jeg traff han, så jeg er litt i villrede. Vil ikke miste han, men vil heller ikke gå og føle meg kvalm og uggen de periodene vi krangler... Innspill noen???

 

[Anonym bruker]

Hmmm... er dere EN person eller er dere to....?

 

Dere er nok vant til å være mer enn gjennomsnittlig samkjørte. At alle måltider må spises synkront, også når en jobber seint, det hadde aldri gått her. Skal alle de andre være sultne i mellomtiden da?

 

Og at den andre parten skal komme inn og "verdivurdere" hvordan du bruker tida mht husarbeid osv - når det betyr at han faktisk SLIPPER å gjøre de nevnte oppgavene - det er bare dårlig takt og tone. Man kritiserer ikke en jobb som man lar andre gjøre for seg.

 

Mye handler om mat, ja, for når maten lar vente på seg, er blodsukkeret lavt, og mange blir gretne av det (jeg er en av dem) og enkelte diabetikere rapporterer faktisk at de blir aggressive av det! (jfr han som biter og slår...)

 

Mannen din leiter etter feil hos deg og hos familien. Jeg ser for meg at dette har en av flere mulige forklaringer. Det kan være:

 

1 han er bortskjemt, vant til mye oppvartning og syns ting går for seint og ikke helt på hans måte nå når du er opptatt med baby, blir avbrutt i oppgavene du gjør osv.

 

2 han er utro, i ferd med å bli forelsket i sin venninne, og "ser" dermed bare feil og mangler hos sin faste partner; eller han er lei i forholdet og på vei ut av det, av andre grunner.

 

3 han er diabetiker/har en sykdom i den retningen, eller spiser for lite/for uregelmessig og er derfor jevnt over gretten og vrang uten at det er slik han ellers ville ha vært. Om han i tillegg har dårlig døgnrytme og jobber lange dager har han kanskje lite å gå på.

 

4 han er utbrent/deprimert eller på vei til å bli det - også menn kan ha barseldepresjon vettu! eller lei i forholdet og på vei ut av det, av andre grunner.

 

5 han er bare dårlig oppdratt og storsnutet og tror han er såpass priviligert og spesiell at han har rett til å behandle andre mennesker dårlig.

 

Den siste der er kanskje vanskeligst å kurere?

 

Lykke til!