Min fødsel...

[Kari Trestakk]

Min store lille gutt kom for en uke siden. Endelig!

 

Fredag for en uke siden -11 dager etter termin - troppet vi opp på sykehuset for å få fødselen igangsatt. Jeg hadde forhåpninger om at det ikke ville ta så lang tid, men det drøyde litt før det ble skikkelige rier. Først ble det satt en stikkpille, og den ga meg regelmessige sammentrekninger. Dermed ville de ikke sette noen ny stikkpille da seks timer hadde gått. Men riene ble ikke særlig effektive, og utover kvelden avtok de. Jeg fikk derfor en sovedose for å samle kreftere til et nytt forsøk dagen etter. Ikke lett å sove når man ligger vegg i vegg med en dårlig lydisolert fødestue, men....

 

Dagen etter fikk jeg en ny stikkpille, men resultatet var ikke stort bedre denne gangen heller. Riene var ikke verre enn at det gikk fint å få slappet av og sovet en del, og mannen min dro hjem for å få slappet av litt han også. Utpå ettermiddagen ble det besluttet å forsøke å ta vannet, men mormunnen var så desentrert og åpningen så liten at verken legen eller jordmora fikk det til. Dermed ble det satt drypp i stedet. Dette skjedde i seks-tida på lørdag ettermiddag. Jeg ga beskjed til mannen min om at det var på tide at han innfant seg på fødestua igjen, for jeg kjente raskt at riene tok seg opp. Heldigvis kom han ganske raskt. Ikke at han fikk gjort så mye fra eller til, men det er jammen godt med ei hånd å holde i når det står på som verst.

 

Etter en times tid ble det gjort et nytt forsøk på å ta vannet, og denne gangen gikk det. Riene begynte å bli harde, men jeg pustet og peste meg gjennom den ene etter den andre, og følte egentlig at det gikk veldig greit. Det er jo uansett vondt som f..., men det er jo noe man er forberdet på. Etter nok en time ble det konstatert 6-7 cm åpning, og jeg kunne ha jublet. Jordmora kom med et varmt omslag som jeg fikk på magen, og det var utolig godt.

 

Riene kom og gikk, og plutselig var det full åpning og jeg fikk pressrier. Fremdeles var hodet til babyen høyt i bekkenet, og det stod heller ikke midt i åpningen. Jordmora mente at det ville kunne ta litt tid, og forseslo at jeg skulle prøve å ikke presse aktivt. Jeg informerte om at det ikke var aktuelt. Med førstemann hadde jeg pressrier i nesten tre timer fordi jeg ikke fikk lov til å trykke, og årsaken var også dengangen at babyen stod høyt i bekkenet. Jeg orket rett og slett ikke tanken på at det skulle ta så lang tid denne gangen. Jeg kjente at hodet til babyen beveget seg når jeg trykket, men jeg kjente dessverre også at det smatt tilbake når riene var over. Men jeg følte meg opplagt og sterk, og hadde lyst til å prøve.

 

Jeg presset og presset, og litt over klokka 22 gikk jordmora ut for å snakke litt med en annen jordmor, for å kanskje få noen ideer til hvordan vi kunne få fortgang på sakene. Da hun kom tilbake foreslo hun at jeg skulle legge meg på venstre side, og pluselig skjedde alt veldig fort. Jeg hadde to rier mens jeg lå slik, og da kjente jeg hodet i åpningen. Jordmora var veldig overrasket. Hun hadde visstnok sett på klokka da den var 22.11, og tenkt for seg selv at babyen ikke ville komme på hennes skift. 22.13 var babyen ute.

 

Det ble litt dramatikk på slutten, for babyen var stor og kom med navlestrengen rundt halsen. Etter at hodet var kommet var det slutt på riene, og babyen roterte ikke videre slik den normalt skulle gjort. Dermed ventet vi forgjeves på flere rier, mens babyen ble blåere og blåere. Jordmora lirket og dro, og barnepleieren klemte på magen min. Til slutt endte det med at jeg trykket han ut uten noen ri. Han var blå i hodet og hvit i kroppen, og helt slapp. Det ble ringt på anestesi, og jordmora navlet av så fort hun klarte og var i ferd med å løpe ut med han da han begynte å skrike. Dermed fikk jeg han opp på brystet mitt likevel. Verdens deiligste følelse!

 

Utrolig nok måtte jeg bare såvidt sy noen sting, og underlivet er helt fint til tross for at gutten var over 4,7 kg og kom med skuldrene på tvers. I ettertid må jeg si at det var en veldig fin fødsel, selv om vi selvfølgelig helst ville vært foruten dramatikken på slutten. I tillegg fikk vi oss et lite sjokk da det viste seg at vår lille gutt har en sterkt misdannet hånd. Da jeg fikk se hånda klarte jeg likevel ikke å bli skuffet eller lei meg for det. Han er verdens fineste lille gutt, og vil nok klare seg veldig godt med de hendene han har!

[Kongeørna]

Gratulerer med stor gutt og vel overstått fødsel!

[Mamma-til-3-jenter]

Gratulerer så mye med gutten!! Det høres jo ut som en fin fødsel da, tross dramatikken. Synd med hånda hans, men er det noe som kan opereres kanskje? Uansett så er ikke en misdannet hånd det verste som kan skje.... Og når han er født med den, så vet han jo ikke om noe annet heller, så han lærer seg helt sikkert å leve med den sånn den er! :-)