Når blir det riktig?!?

[Anonym bruker]

Det å få et barn skal jo være glede. Men uansett hva jeg gjør og ikke gjør så blir det galt. Jeg er kjempegla for babyen, men hu synes jeg ikke virker gla nok og humøret hennes er som regel veldig dårlig. Når det er ekstra ille så sier hun at hun vil ta det bort og dette skjer nesten daglig. Hva gjør jeg galt?

 

Hilsen fortvilet blivende far

[misscelia]

hormoner er no dritt, og vi har mye av det, uansett hva du gjør blir det feil, men det er ikke noe vi gjør med vilje, vi blir styrt av hormonene som kompliserer livene våre for en tid, når det kommer til truslene om å ta det bort får du bare fortelle henne at du er lei av å høre på det og at hun må ta seg sammen, kansje få en venninne til å prate med henne?kan jo også prøve å få henne til å forstå at det er hun som er gravid og ikke du og at det ikke er lett å liste seg rundt på eggeskal hele tiden fordi man er redd for å si eller gjøre noe galt, fordi det er jammen ikke lett å forstå gravide damer, herrregud, jeg forstår meg ikke selv noen ganger, vi griner for alt, og plutselig i en helt normal dag bryter man plutselig sammen fordi alt er så trist men vi aner selfølgelig ikke hvorfor,,, mannan min satte seg ned med meg en dag etter det hadde tiltet for meg,, igjen,,, og satt der med tårer i øynene fordi han virkelig prøver å forstå, men at han rett og slett ikke skjønner bæret,, vell summa sumarumm,,, vi ler litt av disse hormonene nå, vi har 5 uker igjen til ungen kommer og ting er ikke fullt så ille fordi vi begge er klar over hvor teit disse hormonene kan få meg til å bli, men nå har han også lært, det nytter ikke å bli sint på meg for det gjør alt 110 ganger være,, men han prøver å være der uten å blande seg for mye inn for det er jo seff galt det også:-P, skal ikke være enkelt dette , men hvis dere prøver å få hverandre ti å sjønne litt mer av det som skjer, går det nok bra,men for all del, ikke la deg overkjøre helt ,, enighet er det beste=) lykke til..... det går over=) med tiden

[Anonym bruker]

Hva med å kjøpe en artig hatt og gå jublende rundt i huset med flagg og trompet dagen lang? Er du glad nok for babyen da?

 

Hormoner er en ting, uventede, voldsomme og til dels uforståelige følelsesmessige reaksjoner må man regne med. Vanskelige og, i ettertid kanskje morsomme, situasjoner kommer til å oppstå. En helt annen ting er å forklare all direkte dårlig oppførsel med hormoner. Det går an å prøve å oppføre seg nogenlunde med respekt og forståelse mot en samboer som kanskje strever med å forstå alt som foregår. Det kan høres ut som om hun trenger din hjelp til å få til dette. Som anbefalt i tidligere svar her kan dette kun løses ved at dere snakker ordentlig sammen. Du blir nødt til å fortelle henne hvordan du opplever situasjonen og hva det gjør med deg. Gjør dette uten å bebreide eller fordele skyld, men fortell henne om din opplevelse og at du ikke vil ha det slik. Det høres ut som om hun virkelig strever og trenger deg, men dere er to om dette, og det innebærer også at du må ta vare på deg selv for å kunne bistå slik hun trenger deg. Det å feks. si fra om at det ikke er opp til henne å definere hvordan du skal vise glede ifht. det å få barn er en del av denne prosessen.

 

Lykke til!