Hvor mange barn har dere som er alene...

[Anonym bruker]

og har barna samme fedre?

Jeg har to barn men to forskjellige, fikk førstemann da jeg var veldig ung. Nå er det rett før ekteskapet faller ut for stupet, ingen har det gått slik som det er nå.

Det med at jeg har barn med to ulike fedre gjør det veldig vanskelig for meg. Er redd for hva folk skal tro om meg, om jeg noen gang tørr å satse på en mann igjen eller å få flere barn med enda en far, det tror jeg rett og slett ikke jeg takler.

Føler meg mislykket og tris fordi vi ikke får til dette her:(

[Anonym bruker]

Jeg har 2 med samme mann, men vi har ikke vært sammen siden jeg var gravid med eldste.

 

Har ikke truffet noen ny, selv etter mange år alene.

 

Jeg har en venninne som hadde 2 barn med 2 forskjellige da hun møtte sin mann for 8-9 år siden. De har nå 2 barn sammen i tillegg til hennes 2. Og de kommer nok til å holde sammen, de:)

[PAVEEL]

3 unger med to forskjellige.....

 

føler det samme som deg....

hvem vil ha ei sånn utbrukt ei liksom..... og jeg tørr ikke begynne på noe igjen! brent barn skyr ilden...

[Anonym bruker]

Jeg har to med samme far,vi har vært sammen siden jeg var 14 år. Det ble slutt mellom oss like før junior ble 1 år,og jeg 24.

Har "drevet på" med en fyr i noen mnd,men han taklet ikke det at jeg hadde barn. Har nå møtt en ny en som har 1 barn selv,og han har mye mer forståelse for hva det innebærer å ha barn.

Jeg har alltid sagt at jeg ikke skal finne meg en som har barn fra før,det samme hadde han,men det sa bare pang første gangen vi møttes,og det er for dumt å ikke satse bare fordi vi begge har barn fra før.

 

Folk er alt for snar til å dømme andre,og det eneste man kan gjøre er å heve seg over det. Du skal bare la være å bry deg om hva andre mener om deg,og hvis du møter en ny mann som virkelig vil ha deg, bryr han seg neppe om at du har barn med 2 forskjellige fedre. Er han barnslig,vil jeg tro at han ikke takler det.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Heisann:-)

 

Du er nok ikke alene om å ha to barn med to forskjellige fedre. Jeg har det også slik, og føler det på akkurat samme måte som deg. Jeg ble så lettet da jeg leste innlegget ditt fordi det var som om det innlegget kunne vært skrevet av meg.

 

Jeg var også veldig ung da jeg fikk barn for første gang. Ble gravid når jeg var 17 og fødte da jeg var 18. Var sammen med barnefaren i fem og et halvt år, og så tok det slutt. En stund etter møtte jeg en ny mann som jeg trodde var den rette for meg. Vi var samboere i mange år, ble forlovet og skulle gifte oss. Jeg trodde dette var mannen jeg skulle leve resten av mitt liv med, og valgte derfor å få barn sammen med han. Men så fikk vi problemer i forholdet etter at han involverte seg med en kvinnelig kollega. De hadde kontakt i to år uten at jeg visste det. Jeg hadde store problemer med å stole på han etter dette, og det førte til mye sjalusi og krangling. Vi bestemte oss for å kjempe for forholdet og begynte i familieterapi for å prøve å bygge opp igjen tillitten. Familieterapien hjalp mye, og det så ut til å gå fremover. Vi var begge enige om at dette gikk riktige veien før han plutselig slo opp med meg ut av det blå for et halvannen mnd siden. Det kom som et sjokk på meg, og jeg ble helt knust. Har det fortsatt tungt etter bruddet, og savner han utrolig mye. Men jeg innser at jeg fortjener bedre.

 

Det var ikke i min plan å bli alenemor til to med to forskjellige fedre for å si det slik. Og nå er jeg redd for hva folk vil tenke om meg, og redd for at folk vil dømme meg. Og veldig redd for at jeg aldri vil tørre å stole på noen igjen. Jeg er redd for å slippe noen innpå meg igjen, og bli såret igjen. Jeg er også redd for at ingen menn jeg møter vil bli mer kjent med meg etter at jeg forteller dem at jeg har to barn med to forskjellige fedre. Tenk hvis jeg skulle få et barn med en tredje person og det skulle skjære seg, da ville jeg hatt tre barn med tre forskjellige menn. Så jeg forstår veldig godt hva du føler! Og jeg tenker de tingene du tenker hver eneste dag.

 

Men når de tankene kommer prøver jeg å tvinge meg selv til å fokusere på at det desverre ikke er alltid livet går den veien man ønsker, og da må man heller gjøre det beste ut av den situasjonen man er i. Også prøver jeg å fokusere på de tingene som er bra i livet mitt: At jeg er utrolig heldig som har to fantastiske og herlige barn som jeg elsker over alt på jord (tenk, det er jo noen som ikke har mulighet til å få egne barn som skulle gitt alt for å få det), at jeg har et nettverk rundt meg av familie og gode venner som liker meg for den jeg er og som stiller opp for meg, at jeg har klart å ta høyere utdannelse selv om jeg har vært alene med barn, at jeg har tak over hodet og mat på bordet hver dag. Og så prøver jeg å si til meg selv at dersom en mann virkelig liker meg og ønsker å være sammen med meg, så vil ikke barn være en hindring for han. Men dersom jeg ikke møter en mann, så vet jeg at jeg vil klare meg selv sammen med mine to barn, og få et rikt liv likevel (selv om jeg selvfølgelig ønsker å leve livet mitt sammen med en jeg elsker). Det finnes mange ulike familier der ute med mine, dine og våre barn. Og nå prøver jeg å skape min egen familie på tre: meg og mine to barn, hehe.

 

Man må prøve å snu tankegangen sin.. det er ikke lett. Jeg er egentlig ikke så flink til det selv, hehe. Men tenk på alle de kvinnene der ute som lyger til seg selv hver dag ved å si til seg selv at de ikke duger til noe, at de ikke er pen nok, at de er for tykk, hvilken mann vil ha meg? osv. osv. Da kan vi like godt se i speilet og lyge oss til selvtillitt istedet. Si til deg selv at du er fantastisk, at du har positive sider ved personligheten din, at du har noe å tilby, at du er verdt å elske osv osv. For det er du! Og den mannen som får deg er helt sikker veldig heldig. Også får han to fantastiske barn med på kjøpet også. Og prøv å fokuser på alt det som er bra med livet ditt/de tingene du setter pris på ved livet ditt. Jeg er helt sikker på at du kommer på mange ting når du begynner å tenke slik. Og skriv dem ned på et ark. Og hver gang du er lei deg, så leser du arket.

 

Og husk, du er ikke alene. Det er mange der ute som har barn med ulike fedre. Og vi er minst like god som alle andre.

 

Og helt til slutt.. et lite ordtak: "I medgang er det best å være, men i motgang er det mest å lære.

 

P.s. Dette ble ett litt langt og rotete innlegg, men håper det hjalp litt..

 

Hilsen meg:-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for et langt og godt svar 00:27.

Godt å høre at jeg ikke er alene i verden om å ha det sånn.

Jeg skal prøve å bruke de gode rådene om å snu tankegangen, innimellom alt kaoset i hodet mitt:)

 

Trist å høre om historien din, men du fortjener bedre. Etter flere år med konflikter i ekteskapet er jeg i ferd med å bli helt likegyldig, vet ikke hva jeg vil lenger og vet ikke om jeg elsker mannen. Han har alltid gitt meg følelsen av å være mindreverdig, jeg har vært deprimert ( noe jeg aldri har vært før) og ulykkelig i forholdet. Det er komplekse og mange ting som gjør at jeg har mistet troen på at vi kan få det godt sammen igjen.

 

Jeg har vært alenemor i flere år før jeg traff ham og det var egentlig den beste tiden i mitt voksne liv. Jeg er ikke redd for å bli alene med alt det prakiske med barn og hjem, det er det jeg som står for nå uansett. Men tenkene som sliter på er hensynet til barna, sende de bort i helger / høytider, ikke være sammen med noen av fedrene, bygdesladderet og følelsen av å mislykkest.

Jeg er så uendelig glad i barna mine og vil så gjerne gi dem tryggheten og stabiliteten de fortjener, vil skåne dem for alt og følelsen av å ikke mestre det er så vond. Hvordan skal jeg kunne heve hodet etter dette?osv. Vi har begynt i familieterapi vi også, som en siste utvei men det ser for øyeblikket dårlig ut.

 

Stå på dere, alle sammen. Livet er ikke så lett alltid, men det er vel alltid et lite lysglimt i enden av tunnelen.

 

 

[Tia med 2 ♀]

2 med samme far

[Anonym bruker]

jeg har 4 barn med 3 menn. Faren til de to første var jeg gift med. Faren til nr 3 var ett ons, jeg valgte å beholde fordi jeg hadde tatt abort før og ville ikke gjøre det igjen. Jeg blir veldig for gravid. Jeg forelsket meg etter det og flyttet sammen min store kjærlighet. Han ønsket å lage ett barn for å føre være gener videre som han sa. Jeg ønsket å ha ett barn med en jeg elsker. Jeg ble gravid. Han ville ikke lenger fordi han taklet ikke at jeg hadde 3 barn med 2 fra før. Jeg var knust for jeg elsker han. Jeg har derfor 4 barn med 3 menn, bare 2 av dem har kontakt med sin far, de to første. Barnefar til nr 4 vil ikke ha noe med barnet sitt å gjøre. Barnefar til nr 3 og jeg ble enige om at han ikke hadde noe kontakt fordi han syntes det var bedre for barnet at han hadde en stabil far, far til nr 4. Som selv ville være hans far.

Men vi har det bra. Kan ikke forklare dette til alle, er selvfølgelig spesielt, og blir nok sett ned på for dette.

[Amanda, ung mamma93]

Jeg har en datter på litt over 6mndr (:

[Gutt 05 og 08]

jeg har to barn med to forskjelige. var sammen med faren til eldste sønnen min i 5år. flyttet fra han rett før jeg fant ut at at jeg var gravid.

faren til yngste sønnen min var jeg sammen med et par mnd før jeg ble gravid, han fikk litt små panikk og stakk. han vil ikke ha noe med minsten og gjøre.