Hvordan er forholdet/den vordende far?

[ღbabymais: lilleguttღ &spirenღ]

Jeg bare lurer litt på hvordan svangerskapet deres påvirker forholdet?

Hvordan er far? Hvordan har du det?

Krever du litt for mye og hvordan takler evt mannen det?

[FrøkenSprøken]

Svangerskapet mitt påvirker ikke forholdet vårt noe særlrig, men det gjorde det den første tiden. Da var jeg kjempehormonell, og ble sint for ingen ting... hehe... Stakar mannn...

Nå er jeg litt lettrørt/sårbar, og blir kanskje lettere såret enn før, men jeg sier beklager hvis jeg er urimelig.

 

Men dette er vårt andre barn, og den har vært planlagt lenge, så tanken på barn er liksom ikke så skummel. Kanskje derfor vi ikke merker noen forskjell på forholdet.

Vi er jo foreldre fra før, så forholdet mellom oss vil liksom ikke bli så forandret heller...

 

Det var mye verre med nummer en;)

[Gjest]

Hei!

 

I vårt forhold er ting egentlig ganske likt som før, bortsett fra at det ikke blir like mye sex lenger:P Jeg synes det er helt merkelig å ha sex når jeg kjenner babyen sparke og romstere inne i magen, så det blir ikke veldig ofte for tiden. Heldigvis er kjæresten min veldig forståelsesfull, så det går greit:) Får ta det igjen senere;)

 

Ellers er min kjære utrolig omsorgsfull (noe har alltid har vært) og koser så ofte han kan med magen og med meg! Han har en "far-datter"-samtale med magen hver kveld før han legger seg, og jeg får ikke høre hva han snakker om..hihi.. Synes han er utrolig herlig der ligger og snakker ivei:)

 

Jeg har heldigvis ikke blitt spesielt hormonpåvirket så langt (er 27+1 i dag), så vi har sluppet "konflikter" pga dette!

 

Alt i alt har graviditeten vært som en drøm (bank i bordet), både for meg og min kjære....tror jeg da;)

[ღbabymais: lilleguttღ &spirenღ]

Jeg syns nemlig hele prosessen er kjempevanskelig.

Babyen er ikke planlagt og vi har nylig "bestemt" oss for å bli seriøse, ble gravid da vi bare holdt på, for å si det på en litt teit måte...

Vi har det fint sammen, men vanskelig hver for oss med stress og diverse, så det går utover forholdet... og han føler jeg krever for mye oppmerksomhet...

Vil så gjerne være en bra kjæreste, men svangerskapet endrer jo meg litt samtidig som jeg føler han trekker seg litt unna...

[MissMe*med*lillegutt]

Her går det igrunn strålendes..

Min bedre halvdel er så støttende og god å snill hele tiden og han ønsker å være med på graviditeten så langt det er mulig for han Han har egentlig blitt mye flinkere til å vise at han setter pris på meg og er glad i meg, og han gjør alt for at jeg skal ha det greit Får jeg sug på noe vi ikke har så er han ute av døra for å kjøpe det før jeg rekker å snu meg.. hehe

Han er og veldig forståelsesfull og tolmodig.. *skryte*

Nå er heldigvis ikke jeg den som er veldig full av masse hormoner som løper løpsk.. enda (17+6) så det har nok mye med det å gjøre også..

 

Men skal ikke klage på forholdet vårt nå hvertfall.. Er igrunn bedre enn noen sinne føler jeg )

[edition]

Har våre dager, men ellers er alt perfekt.. Tror det har mye med han å gjøre og ikke meg! For en fantastisk kjæreste jeg har....åååw..

[Gjest]

Skjønner at det kan være litt vanskelig! Dere har litt andre forutsetninger enn hva vi hadde i utgangspunktet, så det kan liksom ikke sammenlignes. Er dere flinke til å snakke om ting da?

 

 

 

[ღbabymais: lilleguttღ &spirenღ]

Svar til <3 lillemor <3

 

Ja, du har rett i det da Vi snakker mye om forholdet og hvor vanskelig det er men det ender ofte i krangling og nesten alltid klandring av andreparten... Er livredd for at alt skjærer seg for jeg har aldri følt jeg har funnet "den rette" før, samtidig som vi venter barn...

Håper det bare er en lei periode.

Takk for svar i hvertfall

[yamamama]

Jeg kan ikke si at alt bare er fantastisk. Jeg er nok litt ekstra hormonell og blir fortere lei meg og sint. Vi har hatt noen turmulter, men finner stort sett utav det. Han er veldig opptatt for tiden med full jobb og studier ved siden av. Er spent på hvordan det blir etter fødselen, om han har tenkt å følge det samme tempoet. Jeg har hele tiiden vært tydelig på at dette er noe vi må gjøre sammen. Han sier han er enig og at han ønsker dettte mest av alt i hele verden, og at han vil prioritere meg og barnet, men jeg håper han vil klare å følge dette også i praksis. Jeg har mange tanker om dette for tiden, og er redd for at mye av jobben skal havne på meg... og tenk noe så fantastisk med et lite barn, også skal vi bruke krefter på å krangle om prioriteringer... Jeg tror at nettopp derfor er det mange kvinner som ender opp i deltidsstillinger.. hun gir opp diskusjonen og følgelig tas det for gitt at det blir hun som skal prioritere barnet og familien, mens han vil prioritere karriere.. (noe som medfører at hun mister både syke -og pensjonsrettigheter samtidig som hun med sin reduserte inntekt blir økonomisk avhengig av sin mann) I en perfekt verden så ville man ikke trengt å ta denne diskusjonen. Da ville vi begge kunne være yrkesmessig ambisiøse, uten at det ville påvirke omsorgen for barnet. Æsj, nå driver jeg og katastrofetenker.. Jeg er forresten fantastisk forelsket for tida, og jeg tror han elsker meg og. Kanskje jeg skal glemme litt mine feministiske tanker og late som at vår kjærlighetshistorie er slutten på en amerikansk film

[FrkBomst&Frø]

Vi drev faktisk også å snakket om å bli samboere på ordentlig nå, se hvordan det gikk i sommer mens jeg fremdeles beholdt mitt bosted som "escape" liksom hvis ting skulle skjære seg. Vi hadde vår første ferie sammen i sommer og syns det var kjempe stort! Også gikk det ikke mange uker etter det at noe enda større ble oppdaget...

 

Vi har holdt på med hverandre frem og tilbake i fem år, så på alle måter visste vi jo at det var nå eller ikke hvis vi ville videreutvikle forholdet. Vi snakket mye om det å skulle velge hverandre for resten av livet etc i sommer. Også ble jo det valget tatt.

 

Og han er så omsorgs- og forståelsesfull som han kan, men det er ikke alltid nok for meg da. Jeg er vel også litt kravstor innimellom, mtp oppmerksomhet, kos og hensyn. Får ikke nok! Og føler meg fort avvist. Men så kan jeg også se at enkelte av mine utsagn ikke er helt heldige heller, når jeg er frekk/spydig/overærlig o.l. fordrer det jo ikke hans ønske om å gi meg disse tingene jeg så sårt ønsker...

 

Selv om jeg føler at jeg er den som må ta ansvar og slutte krangler, vaske hus, være voksen og slikt, så ser jeg at han også anstrenger seg for å gå inn i forandringene vi står ovenfor. Og jeg burde absolutt bli flinkere til å anerkjenne det!!

 

En fin regel da, som vi lagde for en tid tilbake da vi nesten bare krangla: vi skal aldri gå ut døra eller vekk fra hverandre før vi har blitt venner og nussa hadet. Vi skal heller ikke legge oss uten nattanuss. Det her fungerer så utrolig bra, for ingen av oss vil jo krangle, og med denne regelen må vi bli venner igjen mye fortere enn hva vi ble tidligere. Det har gjort mitt liv mye lettere hvertfall!

 

 

Sikker på at dere klarer dere kjempefint! Tenk når denne litt vanskelige -->hormonelle! perioden er over, hvor mye mer knyttet dere er hverandre da, og hvor mye lettere det forhåpentligvis også blir