Skilte foreldre vs gifte/samboende foreldre

[Anonym bruker]

HAr gjort meg noen tanker om dette temaet etter å ha vært på disse sidene en stund, og tenkte å lufte disse i dag. Håper å få noen tilbakemeldinger hos dere.

 

Jeg er en gift forelder. Vi har tre barn sammen og ingen særkullsbarn, så min erfaring er noe begrenset. Jeg er selv derimot særkullsbarn, men har ikke hatt samvær med min far.

 

I dag er jeg faktisk glad for det manglende samværet. Jeg føler jeg har et barndomshjem og røtter der jeg kommer fra. I hele min barndom og ungdom hadde jeg rom for å drive med det jeg ville når jeg ville, og jeg hadde rom for å være egoistisk. Jeg hadde ingen jeg måtte bo hos annenhver helg, som innebar reising og alt det det innebærer.

 

Mine barn har samme rom for å være egoistiske. Når det gjelder fotball dreier livene våre seg om turneringer i perioder, når det kommer til innebandy, det samme, og hester likeså. Vi er enige i at ungene skal få lov til å dyrke noen interesser. Jeg har også en 6 åring som får lov til å være ute hele ettermiddagen i ukesvis dersom han har en venn han vil være sammen med og dette går fint. Han skal ikke føle at han må være inne sammen med meg for at jeg skal få tid med ham. Han skal få velge dette i stor grad selv. Vi voksne har selvsagt også liv, men som familie tilpasser vi hverandre mye.

 

Jeg har en venninne som har barn med en mann hun ikke bor sammen med og denne jenta kan ikke drive med idrett, fordi annenhver helg skal hun bo hos far som bor 1 times flytur unna. Når jenta er på besøk hos sin far, er hun nettopp på besøk, og kanskje er det litt mye med å være på overnattingsbesøk annenhver helg. Hva med barnets interesser. Jeg opplever at denne jenta blir frarøvet å drive med egne interesser fordi det viktigste er at fars og mors rettigheter blir overholdt.

 

Når det kommer til barn som har to bosteder i samme by er jo saken noe annerledes. Det jeg ser i et slikt tilfelle er at foreldrene på hver sin kant benytter friuken til å hvile ut og dermed blir barneoppdragelsen så som så med. Disse barna har nå fått problemer på skolen for de er vant til å begynne på nytt hver søndag, med uthvilte foreldre, og tøye strikken til torsdag.

 

Jeg har som sagt ikke all verdens erfaring, så det hadde vært fint om noen ville skrive litt om sine erfaringer, slik at mitt svarte syn på dette kanskje blir litt gråere!

[Gjest]

Hva er du ute etter å vite? Om barna kan ha fritidsinteresser? Ja, de kan det. Mange velfungerende barn med foreldre som ikke bor sammen. Det krever dog at de voksne utviser høflighet og folkeskikk ovenfor hverandre.

[Anonym bruker]

Jeg lurer rett og slett på om barna har rom for å være egoistiske eller om det kun er snakk om hensynet til foreldre. Og hvordan fungerer egentlig disse samværene. Du sier at det fungerer med fritidsinteresser om de er høflige, men det går vel ikke når foreldrene ikke bor i samme by, og det er for langt å frakte barn på turneringer og arrangementer. Hva om barna har andre planer, bursdager/overnattingsfester osv. Må dette vike pga samværshelger?

 

HI

[Gjest]

Jeg tror det, for mange barn, er viktigere å kjenne begge sine foreldre og ha et godt forhold til dem enn å delta på fotballturneringer ol.

Barn har krav på å bli kjent med og være med begge foreldrene og da har foreldrene plikt til å gjøre dette mulig for barnet.

 

Og selv om barnet har samværshelg så kan vel samværeforelderen fint ta barnet med på turneringer og slikt. Det er ikke forbeholdt hovedforelder å gjøre slike ting. Og er det store problemer med dette så kan man da alltids bytte helg slik at det passer bedre for barnet.

 

Jeg har aldri kjent min biologiske far og hadde noen spurt meg, som liten, så hadde jeg nok gitt opp noen turnstevner for å få være sammen med ham.

[Anonym bruker]

Må si meg enig med vinterflickan.

 

Det går helt fint, så lenge foreldrene samarbeide godt og har åpen komunikasjon.

[Anonym bruker]

Har dere denne erfaringen eller tenker dere at det vil nok ordne seg? Det er bare det at de jeg ser rundt meg får ikke dette til å fungere.

 

HI

[Anonym bruker]

Tror det er mange som legger planer for helgene, det er det som ødelegger. Mange legger tidlig planer for hva dem skal gjøre den helgen, og plutselig når det dukker opp noe...så blir det vanskelig å forandre planene.

 

Æsj...vet ikke helt jeg. Selv om jeg har en gutt som bor hos faren sin annenhver helg...men i samme by. Så vi har ikke det problemet.

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk til dels enig med HI.

Jeg har skilte foreldre men hadde ingen fast samværstid med pappa.

Jeg fikk lov til å drive med det jeg ville uten å ta hensyn til hvor jeg skulle være.

For meg var venninner og idrett veldig viktig og hadde nok vært kjempe lei mag hvis jeg måtte droppe dette til stadighet pga.at jeg skulle til pappa.

 

[Gjest]

Jeg kjenner noen som får det til å fungere og noen som ikke får det til å alltid passe slik at ungene kan delta på alt av aktiviteter. Men felles for dem alle er at ungene ønsker å være hos den andre forelderen og da skal de få lov til det.

 

De færreste blir topp-fotballspillere, OL-mestere i turn og gitar-helter, men foreldre har man hele livet. Og da skal man ikke frarøve barn deres mulighet til å bli kjent med og være sammen med begge foreldrene.

[Gjest]

Er vel ikke helt enig i betegnelsen egoistisk at barn driver med fritdssysler. Men ja, de kan fint det så lenge foreldrene klarer å samarbeide. Helgeforeldre kan fint følge opp dette under den forutsetning at de bor i samme by da. Men når barna begynner på skole kan ikke barn være annen hver uke til mor og far som ikke bor i samme by likevel, så da ordner det seg som regel likevel.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det alltid en fordel å bo sammen med begge foreldrene sine. Men når det ikke går, så må man bare gjør det beste ut av det.

 

En venninne av meg har en datter som drar til faren sin 2 helger i mnd. Han bor et stykke unna, så hun tar toget dit. Togturen tar noen timer, og hun drar alene for hun er gammel nok til det.

 

Uansett, så ser denne jenta på turen til faren sin som en liten ferie. Hun bor hos moren sin, og har vennene sine der. Når hun bor hjemme hos moren sin, så skjer det ting hele tiden. Hun er ute med vennnene sine hele tiden, drive litt med håndball og gjør ting som hun vil.

 

Men alikevel ser hun frem til pappahelgen, for da får hun en liten avveksling fra hverdagen. Selv om hun har gått glipp av en kamp eller to, så er faktisk pappahelgen mer viktig enn en håndball kamp.

[Agehya]

For det første håper jeg inderlig ikke at mine barn bli egoister. For meg er det et sterkt negativt ladet uttrykk.

 

Når det er sagt, så sier du jo selv at du har begrenset erfaring med temaet. Du har gjort deg opp tanker på et veldig lite grunnlag egentlig med å nevne en venninne som er alene, og et tilfelle med delt omsorg.

De alle fleste foreldre som ikke bor sammen er oppegående voksne som tar barna, og deres barndom på alvor. Du må legge deg på minne at de du leser om her inne, som regel er klager/ frustrasjon som blir luftet for å lette på trykket. Når alt fungerer og barn og voksne har det bra, er det ikke så veldig stor grunn til å skrive om det. Da er det en helt normal hverdag for dem det gjelder.

 

Barn med to foreldre som ikke lever sammen kan også være ute blant venner hele ettermiddager/ kvelder. Hvorfor skulle de ikke det? Hvorfor skulle de ikke kunne drive med fritidsinteresser? Det bare snakk om å tilpasse seg. Å ikke kunne leve som familie er ikke noe de fleste ønsker i utgangspunktet, men i mange tilfeller er det det beste at barnet har to hjem. For om det er i det ene hjemmet annenhver uke eller annenhver helg, er det likevel hjemmet dens.

 

Jeg har delt omsorg for mine barn, men lar aldeles ikke oppdragelsen gå "så som så" for det om jeg er uthvilt når barna kommer tilbake. Jeg har det samme synet på oppdragelse i dag som jeg hadde når jeg levde sammen med faren. At dem du kjenner til lar det går slik, hadde de muligens gjort om de levde sammen også.

 

Jeg og far har stort sett de samme rutiner og regler, fordi det fungere best. Her går barna på litt ulike aktiviteter om de er hos mor eller hos far. Det er enkelt og greit fordi aktivitetene er annehver uke, ikke noe annen grunn. Barna er på besøk/ har besøk av venner til 18- 19 på kvelden både hos mor og far. Og nei, de er ikke på besøk hos foreldrene sine, men drar hjem til mor/far hver søndag. Ingen ting blir pakket ned, det eneste som flyttes er skolesaker. Vi foreldre snakkes et par ganger i uken, avleverer beskjeder, videresender sms fra barnas venner etc.

 

Barn er barn av to foreldre, om de har et eller to hus.

 

P.s. Mine unger har faktisk gitt opp venner fordi de var så opptatt med fritidsaktiviteter at de aldri kunne bli med å leke. Ikke sunt det heller

[Anonym bruker]

Jeg er litt enig med deg HI. Jeg bor sammen med en mann som har barn fra før. De er hos oss hver eneste ferie, og halve skoleferien. De føler seg nok temmelig isolerte når de er her, de har vanskelig for å ta kontakt med barna her. Når vi er sammen så skal det alltid være kvalitetstid. Jeg blir surrete av all denne kvalitetstida, det er litt unaturlig, og det er vel sannsynlig at ungene kan oppleve det tilsvarende.

Det som er naturlig er et mer avslappet forhold tilhverandre, en mor og en far som bare er der i bakgrunnen liksom, og unger som fyller dagen sin med det de selv vil.

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror det er rom for at barna kan være egoistiske. Men det krever runde foreldre.

Vi har særkulsbarnet annen hver helg. Noen ganger er det bursdag eller annet som skjer hjemme og da avtaler vi levering senere (bor to timer unna oss). Andre ganger er det hos oss det skjer noe, så leverer vi senere.

Faller feks en turnhelg på vår helg så må vi kjøre dit det er.

Men kan jo hende at alt ikke blir gjennomført, men tror nok særkulsbarnet også vil hjem til oss. Så da må vel det også andre hendelser vike for det.

[Anonym bruker]

Jeg er barn av et lykkelig langvarig ekteskap. Og tar ikke helt det der med at barn er egoistisk og får drive med idrett. Jeg drev med ALT, håndball, fotball, svømming, spesielt svømming og håndball gikk ofte i helgene. I tillegg drev mine søstre med dans og håndball.

 

Og jeg opplevd at jeg ikke alltid fikk være med på kamp/stevner fordi foreldrene våre ville at alle skulle reise på hytten i helgene. Sånn er det bare. Foreldre har da rett på fritid også? De kjørte og hentet, heiet og engasjerte seg, men noen helger dro vi på hytten. Selvom barna ville noe annet.

 

Jeg er også stemor.. og det har seg slik at stebarnet må innrette seg etter de planer vi har. Men vi OPPFORDRER til fritidsaktiviteter, og håper mor også gjør det. Mor derimot er ikke så opptatt av slikt, så selvom vi betaler, henter og bringer hvis det er nødvendig/ønskelig eller ikke passer for henne, så blir det ikke gjennomført. En av grunnen til at vi vil hun skal ha en fritidsaktivitet i vårt nærområde er pga den sosiale biten. Slik at det skal bli mer artig å være her!

 

Men det krever godt miljø mellom foreldrene. Nå er jenta enda liten, men jeg ser helt klart at annenhver helg opplegget senere kanskje kan bli vanskelig.. men ikke pga de fastsatte fritidssysler, men for alt det andre uplanlagte som skjer på hjemstedet. Kamper, stevner m.v. er satt i god tid og kan planlegges rundt.

 

Vi bor i ok kjøre avstand 20-25 min så alt går i grunn greit der. Kanskje vi er heldig?

 

På meg virker HI som at du har en veldig forutintatt holdning til det å ha/være særkullsbarn.

 

Satser på at kabalen går opp i fremtiden. Det har noe med å vektlegge hva som er viktig i livet. Og fritidssysler overgår ikke alt, det er heller ikke nødvendig å delta på ALT...

 

Egoistiske barn er en uting!!!!

[Anonym bruker]

"På meg virker HI som at du har en veldig forutintatt holdning til det å ha/være særkullsbarn" - jeg sier det jo rett ut, og ønsker innspill som kan hjelpe meg se dette i et bedre lys.

 

Man trenger selvsagt ikke delta på alt, som jeg sier lever vi med det å ta hensyn til hverandre alle sammen, og viser hverandre respekt. Vi andre respekterer at eldste spiller fotball og at yngste driver med hest, og alle vil også på hytta. Jeg bare ser at de som har samvær borte fra byen ikke deltar i fritidssysler av hensyn til samværsforelder. Da syns jeg barn SKAL være egoistiske. Det er en del av det å være menneske. Hadde ikke vi voksne vært skilte/hatt barn/gift på nytt/gått på byen osv. Å være egoistisk er nødvendig!

 

HI