Gå til innhold

Hvorfor blir man så lett frustrert over svigerforeldre når man blir mor?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Ser jo at vi er en hel del som sliter med frustrasjon og irritasjon med tanke på svigerforeldre. Vet jo at det er mange som virkelig kan være sære og vanskelige også, men tenker at det er noe som skjer i det det kommer et nytt familiemedlem til verden. Selv har jeg ALDRI irritert meg over mine, de har vært helt unike - inntil vår datter ble født... Etter dette har jeg måttet svelge kamel på kamel og jeg får dårlig samvittighet for at jeg føler slik irritasjon i forhold til dem, blant annet fordi jeg føler at de overkjører meg som mor. Vet at det som ligger bak deres iver og engasjement er glede over å bli besteforeldre, men jeg føler at de innimellom også burde føle seg litt frem og ikke ta helt av og helt over i det de trer inn i rommet. Velmente råd blir jeg også utrolig lei.

 

Hvorfor tror dere denne irritasjonen kommer når man blir foreldre og de besteforeldre? Og har noen funnet en god måte å takle sin irritasjon på? Jeg vil helst ha et forhold til de uten de store konfliktene, men orker ikke å føle meg overkjørt.

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Selv har jeg reflektert mye og funnet at egne grenser, som ikke respekteres sliter på forholdet.

 

Man kan ikke forandre andre bare seg selv.

Så man må bli litt tykkhudet og klare å sette foten ned. Klarer man ikke det får man problemer med å ha forhold til andre generelt.

 

Tror vi som sliter i bunn og grunn er litt for myke og må ta kritikk for det. Men så finnes det da også alle typer svigermødre, noen slår, andre er psykisk ustabile og kontrollerende. Har man et fint forhold til de fleste utenom svigermor kan nok man legge skylden der : ) Men å henge ut alle svigermødre er litt drøyt : )

 

Besteforeldre er viktige for barna og klarer man å finne en balanse der alle har det bra er det det beste!

Lykke til med din søke etter svaret på din situasjon. Vi alle er ulike : )

Skrevet

Kjenner meg igjen. Av og til MÅ man markere litt hvor grensen går. Tror ikke alltid de forstår at det blir litt for mye av det gode:-)

For datteren min kunne jeg ikke ha ønsket bedre besteforeldre. Men selv om alt er godt ment, må de jo ta hensyn til oss som foreldre oppi all iveren.

Jenta mi er to år nå, og det blir jo lettere etterhvert. Slik jeg ser det, var det verst at de tok fullstendig over da hun var nyfødt. Nybakte foreldre trenger ro til å bli kjent med sine egne barn, selv om man er aldri så "syk" etter å dulle med ungen, bør man ha respekt, og holde seg litt i bakgrunnen.

Mitt råd er å si fra når det trengs, men prøve å gjøre det på en ok måte. Jeg prøver å overse småting som vi kanskje ikke er enige i, men visse ting er det vi foreldrene som bestemmer(f.eks leggetider, kosthold osv). Ellers syns jeg det er greit å la de være litt alene med ungen når vi er på besøk der. Det er en vinn-vinnsituasjon!!

Skrevet

Har lurt litt på det samme. Det skal riktignok være sagt at ingen av mine svigerforeldre overkjørte oss i starten, men det er jo alltids noe som ergrer. Jeg får stadig små drypp om at jeg burde være hjemmeværende...

 

Nå er jeg en ganske moden mamma, og det betyr at svigermor ikke er helt ung lenger, og at jeg kanskje har fått litt mer selvtillitt med årene. Men dette er selvfølgelig ikke noen generell regel.

 

Nå er barnet mitt blitt et par år, og jeg kan trøste nybakte mødre med at svigermor aldri kan erstatte mamma. Det kan hun rett og slett bare glemme. Du som mor er og blir den viktigste personen for barnet ditt så sant du gir det vanlig omsorg og ikke har et rusproblem eller et psykisk problem. (Det har vel de færreste som har diskutert på disse sidene).

 

Jeg lurer på om svigermor ved sitt første barnebarn både går gjennom en slags biologisk prosess med å ønske tilknytning til barnebarnet sitt (Gro Nylander skriver om dette i bøkene sine) og en slags total rolleforvirring med tanke på rolle. Plutselig dukker det opp et barn hun ikke er mor for, og hva er nå egentlig en bestemor?

Mange mødre med voksne sønner fortsetter å tenke på dem som barna sine, og så blir svigerdøtrene noe de kanskje synes det er vanskelig å gjøre plass til i familien. Kanskje det også er frykt for ikke å bli en person i barnets nærmeste krets. Det virker som om mange svigerdøtre og svigermødre sliter med en rollekonflikt om hvordan de skal se på den andre. Det hjelper jo ikke så mye at en som nybakt mamma er breddfull av hormoner og allerhelst vil beskytte ungen sin mot alt og alle. Jeg skulle tro dette er helt naturlig.

Det er heller ikke så veldig til hjelp at en svigermor som er vant til å være det kvinnelige overhodet i familien plutselig opplever å være tilsidesatt. Tipper dette er noe av grunnen til at enkelte er breddfulle av "gode råd" eller ønsker å kontrollere situasjonen. Enkelte episoder i dette forumet vitner også om at svigermor i bunn og grunn er livredd for å bli tilsidesatt.

Tror det er veldig lurt slik som enkelte trekker frem at en lager seg noen kjøreregler. Her er mine:

 

Jeg trenger ikke elske svigermor, men det kan være greit å øve seg på å anerkjenne noen gode sider ved henne, og å vise henne respekt. Dette forsøker jeg å fokusere på når jeg synes hun gjør noe ordentlig teit.

 

Barnet mitt har veldig godt av nær kontakt med besteforeldrene, og det er viktig at jeg som mor også legger til rette for at de har et godt forhold.

 

Jeg snakker aldri stygt om besteforeldrene (men det er lov å tenke sitt :-)

 

Vi som foreldre er sjefene uansett om besteforeldre skjemmer dem bort eller har litt andre regler hjemme hos seg.

 

Det er i utgangspunktet bra at barnet mitt lærer seg at ting kan gjøres på forskjellig måte, og at det som er greit hjemme kanskje ikke er like greit når vi er på besøk og motsatt.

 

Gode råd er greit i passe doser. Det betyr ikke at svigermor ikke tror jeg kan - det betyr at hun ønsker å vise at hun selv er flink og kan. Her gjelder det å være litt raus. Noen ganger kan det faktisk være at hun har rett...

 

Så lenge barnet er et spedbarn er det jeg som mor som når som helst skal kunne få barnet tilbake, mate det, og som kjenner behovene best. Alle synspunkter om at barn ikke skal skjemmes bort overhøres med et vennlig smil, og det er jeg som kjenner barnet best! Men det er helt greit å ta imot hjelp. Barnet kommer først, og jeg skal ikke la noe bli en prestisjesak.

 

Bruk humor. Finn en venninne og le av det hele med jevne mellomrom.

 

Bruk helsestasjonen når du og mannen din er uenige om barnestell. Be om en veiledningstime med temaet som dere lurer på, og så får dere hjelp av en proff helsesøster fremfor svigermor. Det er langt bedre enn å krangle. Snakker av egen erfaring.

 

Nå har jeg nok det ganske enkelt i forhold til mange andre. MIne svigerforeldre er stort sett veldig søte, men jeg savner innimellom muligheten for å be dem om mer hjelp. Barnepass er mer for at de skal kose seg med barnet enn for at vi skal få avlastning. Prøver imidlertid å skape et nettverk av barnevakter slik at vi skal ha andre å spille på istedet.

 

Når svigermor blir fullstendig bulldozer tror jeg det er lurt å oppsøke familievernkontor og trene på grensesetting. Men ser selvfølgelig at det kan være tilfeller der flytting er eneste mulighet.

 

Forstår godt at mange kvier seg for å overlate et lite barn til barnevakt over natten. Men husk at om et par år så kan dette bli en kjærkommen avlasting. Det er helt greit å sette en aldersgrense for overnattingsbesøk.

 

Tror mange eldre kvinner opplever barnebarn som en aldri så liten prestisjesak i omgangskretsen. Det er nok forklaringen på alle rare ønsker om julekort og babyen på jobben.

 

Likegyldighet kan også være sårende slik mange påpeker i innlegg her.

 

 

 

 

 

 

 

 

Skrevet

Du burde ha skrevet en bok om dette temaet.

 

Kjempe fine og gode råd.

 

 

Skrevet

Så mange fine og gjennomtenkte ord dere alle kommer med:) Synes det er interessant å lese hva dere andre tenker om problemstillingen min og hva man kan gjøre for å løse disse utfordringene. Målet mitt er å unngå konflikt, irritasjon og trøbbel med svigerforeldrene mine så godt det lar seg gjøre. Samtdig må man kanskje innse at forholdet til svigers kan forandre seg ettersom man blir eldre og det blir barnebarn i bildet. Og at det faktsik er lov å bli irritert, lei og frustrert selv om de er aldri så snille og ting er godt ment.

 

Tror det handler mye om dette med svigermors nye rolle som bestemor og redselen for å ikke komme nær nok, spesielt når det er andre besteforeldre som også vil ha sin bit av den nye verdensborgeren. Kanskje har de ventet og drømt lenge om å bli besteforeldre. Og de har store forventninger om hvordan den nye relasjonen vil bli.

 

Jeg tror også man bør være varsom som besteforeldre i starten - når barnet er et spedbarn. Da må foreldrene få lov å knytte bånd i ro og mak, og så kommer besteforeldrenes kvalitetstid med barnet ettersom tiden går og barnet blir litt større. Selvfølgelig skal de få lov til å dulle og knytte bånd til barnet, men samtidig må de "styre seg" og la foreldrene få lov å være foreldre.

 

Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at vi gjerne er proppfulle av hormoner etter fødselen og at morsinstinktet slår til for fullt. Da funker det dårlig med svigerforeldre som tar styringen. Jeg tror det gjerne er kombinasjonen av svigerforeldrenes forventninger kontra mors sterke behov for å vise omverdenen at hun er mor - og at hun vet hva som er best for barnet sitt.

 

Jeg leste faktisk et sted at konflikt med svigerforeldre er en av de viktigste grunnene til at par oppsøker terapi. Derfor mener jeg det er viktig å reflektere litt rundt hva som ligger bak irritasjonen, og hva man kan gjøre for å gjøre det hele bedre i stedet for å bare gå der og irritere seg.

 

Jeg tror også at det blir bedre når barnet blir litt større.

 

Skrevet

Det var helt nytt for meg at koflikter med egne foreldre er den største grunnen til at par oppsøker terapi.

 

Men å jobbe selv nytter!

 

Jeg har brukt denne siden og klart å få et fint og godt forhold mellom besteforeldre og barn. Det er kjekt at de koser seg sammen, og lærer av hverandre. Til tider er de vel domminerende og kjeftete på barna. Men nå er de blitt så store at de gir klar beskjed tilbake. Mitt forhold til de ser jeg på som viktig å være bevist på. Man kan ikke la seg knekke av at mennesker kan være utfordrende.

 

http://www.besteforeldre.no/Veiledning/Konflikter_mellom_besteforeldre_og_foreldre.htm

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...