Fødehistorie! En kort historie fortalt langt.

[***Juanita***]

Jeg er en ivrig leser av fødehistorier, så nå er det vel på tide at jeg yter noe tilbake til alle som skriver inn her!

 

Jeg passerte termindatoen 09.09.09 uten at det skjedde noe mer enn at jeg av og til (noen dager bare en gang) hadde modningsrier. Begynte snart å bli ganske frustrert, for det føltes ikke som jeg nærmet meg fødsel i det hele tatt. De to siste dagene før fødsel følte jeg meg veldig pigg og full av energi og det føltes som at kroppen trivdes for mye med å være gravid, at det hele var i ferd med å bli en permanent tilstand jeg skulle være i resten av livet.

 

Ca kl 4 natt til søndag 13.09 våknet jeg av det jeg trodde var modningsrier - det kjentes ut som ganske sterke menssmerter. Måtte ganske mye på do, men smertene roet seg ikke da jeg var ferdig der. De ble snarere sterkere og jeg skjønte at jeg var i gang. Bestemte meg for å ikke vekke mannen min og heller la han sove til sønnen vår på to våknet kl 6. Jeg hadde planer om å holde ut hjemme så lenge som mulig, men notatene jeg skrev på morrakvisten viser at jeg ganske raskt gikk fra å ha rier hvert 8. minutt til hvert 2. eller 3. minutt. Dette skremte meg imidlertid ikke, for min forrige fødsel startet også med hyppige rier.

 

Da lillemann begynte å våkne litt før seks, var jeg raskt på pletten og beordret mann og barn opp av senga. Jeg prøvde å være rolig, men lillemann skjønte nok likevel at det var noe rart på gang. For han er vant til at jeg ligger ved siden av ham når han våkner og vil gjerne kose litt før vi står opp. Resultatet ble en veldig klengete sønn som ikke ville noen ting. Dette var ganske stressende, men han roet seg ganske fort ned da frokosten kom på bordet. Jeg satt der sammen med han mens han spiste, pratet og tullet litt mellom riene. Etterpå ble vi reddet av barne-tv, svigerfar ble varslet og jeg gikk i dusjen.

 

Det var fantastisk godt å stå i dusjen med varmt vann rennende nedover ryggen mens jeg kunne trekke meg litt mer tilbake i meg selv. Jeg prøvde å slappe av så godt jeg kunne. Mens jeg sto der kunne jeg nesten kjenne at jeg åpnet meg mer og mer, og jeg forsto at dette var ganske effektive rier. Ble liksom så svett og rar etter hver rie, og følte stadig at jeg måtte på do. Jeg begynte å lure på om dette var de første antydningene til pressrier. I mellomtiden hadde svigerfar kommet og jeg ringte føden mens han og sønnen min var på vei ut døra. Mannen min fikk i oppgave å ringe etter drosje og samle sammen de siste tingene vi skulle ha med oss. Han var ganske vill i blikket og fortet seg veldig. Vi følte begge at det nå virkelig var på tide å komme seg av gårde, og det skulle vise seg å være riktig. Mannen min ringte til drosjen kl 07.20 og nøyaktig en time etter var lillejenta vår ute!

 

Heldigvis bor vi bare ti minutter unna sykehuset. Det tror jeg drosjesjåføren også synes var greit, for jeg hadde flere rier i bilen. Spaserturen opp til fødeavdelingen var også ganske heftig, for jeg fikk stadig nye rier. Mannen min stresset, for han følte vi aldri kom frem til heisen siden jeg måtte stoppe og puste meg gjennom en ri for hvert femte skritt. Jeg sto i klassisk positur og pustet mens jeg støttet meg til veggen.

 

Vi ble godt mottatt på føden - jordmora så at jeg var "smertepåvirket". Jeg var livredd for at jeg nesten ikke skulle ha åpning i det hele tatt og at jeg ennå hadde lang vei å gå frem til forløsning. Jeg gruet meg til de skulle undersøke meg og fryktet hva de skulle finne ut. Egentlig ville jeg bare være i fred med kroppen min. Ble tilbydd lystgass, men orket ikke tanken på å skulle bli kvalm i tillegg til smertene. Lå bare og pustet mens jeg hadde rier.

 

Det ble fort klart at jeg var i ferd med å begynne å presse. Faktisk munnet min første rie inne på fødestua ut i at jeg utstøtte den typiske presselyden. (Jordmora sa senere at dersom vi hadde vært litt senere ute, hadde jeg nok blitt stående nede i inngangen og presse.) Det var helt sykt å presse! På den ene siden var det deilig, for da kjente jeg ikke rie-smertene. Samtidig var det skremmende, for det kjentes ikke ut som jeg skulle føde, men snarere bæsje ut noe veldig veldig stort. Etter hvert begynte det å svi også. Jeg presset så godt jeg kunne og klarte bare å si "å fy fan, å fy fan" mellom pressriene.

 

Men nå begynte fosterlyden å gå litt ned hver gang jeg presset og jeg måtte puste oksygen for å hjelpe babyen. Jordmødrene regnet med at dette skjedde fordi det hele gikk så fort. Men da hodet sto og sprengte i åpningen falt fosterlyden drastisk, og de bestemte seg for å ta henne ut uten å vente på neste ri. Men i det samme kom den siste pressrien og ut kom en blå og medtatt lita jente som ikke pustet. Jeg fikk et lite glimt av henne før noen løp rett ut på gjenopplivingsrommet med henne. Merkelig nok ble jeg ikke redd - kanskje fordi jeg visste hun ikke hadde vært stresset så veldig lenge, eller rett og slett fordi jeg fortsatt bare var opptatt av meg selv og hva som skjedde med kroppen min? Men det føltes likevel lenge å vente på å høre hvordan det gikk med henne. Ganske snart fikk vi beskjed om at alt sto bra til og at de bare hadde trengt å "bagge" henne tre ganger før hun begynte å puste selv. Vi fikk også vite at grunnen til at hun plutselig ble så påvirket på slutten, var at hun hadde navlestrengen rundt halsen.Strengen var lang og hun hadde klart å vikle den rundt både halsen og armen.

 

På tross av denne dramatikken sitter jeg igjen med følelsen av å ha vært gjennom en fantastisk flott fødsel som var veldig forskjellig fra den jeg var gjennom for to år siden. Min første fødsel varte fra morgen til kveld, mens denne var unnagjort 4,5 timer etter at jeg våknet med rier. Forrige gang ble det satt drypp og jeg fikk epidural fordi jeg ble så sliten. Dette gjorde at jeg ikke kjente pressriene, måtte spørre om jeg skulle presse og jeg kjente ikke at barnet kom ut. Forrige fødsel endte med vakuum. Denne fødselen var derimot preget av at riene hadde effekt, at det var veldig god framgang. Faktisk var ikke smertene uutholdelige heller, og jeg trengte ikke noe smertestillende. Det var veldig godt for meg å kunne være i kontakt med det som skjedde og beholde roen.

 

Jeg har lurt litt på hvorfor disse fødslene ble så forskjellige. Jeg tror at under forberedelsene til fødselen og smertene glemmer man litt at mye av forløpet bestemmes av flaks og uflaks. Forrige gang startet fødselen fordi en vannblære sto og presset opp åpningen. Etter en dag med rier gikk vannet, og åpningen gikk tilbake fra 7 cm til 3 cm. I ettertid er det klart for meg at livmora ikke var moden for fødsel da den likevel startet. Dette tror jeg også er grunnen til at riene opplevdes så forskjellig de to fødslene. Jeg tror at mange kan ha godt av å bli påminnet om at ikke alt som skjer under fødselen er avhengig av hvordan man tar det og hvor godt man takler smerter. Av og til er man heldig, andre ganger uheldig, ikke alt handler om prestasjon.

 

Med disse kloke ord (haha) takker jeg for meg for denne gang - selv om jeg nok kommer til å lese noen fødehistorier her i tiden fremover også!

 

Lykke til alle damer her inne!

 

 

[MathildeC]

Takk for flott historie! Jeg er også annengangsfødende og veldig spent på om det går fortere denne gangen (vakum sist gang for meg også, lav fosterlyd).

Gratulerer med datteren din!

[Kongeørna]

Gratulerer med flott fødsel, og takk for den fine historien! Elsker å lese om fødsler, får en tåre i øyekroken hver gang. (Homonell, jeg???)

[enpå3ogenpå1]

Gratulerer så masse med jenta!!! Jeg skal også føde min andre nå snart og er spent på hvordan det går. Fødte på 4,5 time sist.

Takk for flott historie. Kos dere masse med bebisen:D

[Nangiliama]

Takk for flott historie og kloke ord;)

 

Kos deg med dine to små!

[maipiken]

Fin historie.. venter min 2. i november og er veldig spent. vet jo at alle fødsler er forskjellige... Lurer på om den blir raskere eller lengre.... Men tror de fleste føder raskere andre gangen..

[venter barn nr 6 okt fødeklar]

Gratulerer med jenta . ble rørt jeg når jeg leste din fødsel historie

Takk for flott historie

[h.hippo]

Gratulerer så masse, og takk for fin historie!!!