Hva ønsker du for barna dine?

[Reveenka]

De siste ukene har jeg vært en del her inne - jeg har for det meste lest og ikke skrevet noe særlig selv. Bla har jeg lest en del innlegg om en type barneoppdragelse jeg kjenner jeg reagerer veldig på.

 

Så derfor har jeg tenkt mye over dette: hva ønsker vi for barna våre? Hva syns vi det er viktig å lære dem, hva ønsker vi de skal oppnå her i livet, og hvordan går vi frem for å få det til?

 

Jeg vokste opp med snille foreldre, som ønsket det beste for meg, og jeg var aldri i tvil om at de var stolte av meg - men vet at min oppdragelse var en tanke gammeldags, og spesielt faren min var nok igjen preget av sin oppdragelse så jeg husker godt at en del grep som ble brukt var ironi, sarkasmer og tildels en belærende og patroniserede tone.

 

Jeg vet, nå i voksen alder, at dette ble brukt for å "pushe" meg fremover, for at jeg skulle være mer skjerpet og utytte evnene mine best mulig, og at det ikke ble brukt bevisst eller med ond vilje men at det rett og slett var et resultat av en "Margrethe Munthe"-oppdragelse som ble brukt på min far. Jeg pleier å tøyse litt med at jeg har hatt en "tysk-prøyssisk oppdragelse" - dette er selvsagt helt satt på spissen c",)

 

Men for mine barn ønsker jeg ikke dette elementet i oppdragelsen, sarkasmer og ironi er ikke bra for barn.

 

Jeg vil heller ikke at fokus på plikter og regnskap over alle livets områder skal være dominerende, eller at dagen skal styres av et rigid skjema for lekselesing, plikter og arbeid, slik jeg jeg har oppfattet at noen gjør, etter å lest disse innleggene her på DiB/Barnet Mitt. Diverse straffemetoder som timeout/skammekrok eller husarrest eller inndragelse av goder/tillitt over uker og måneder er uaktuelt - da finner vi heller utav det på andre måter.

 

Jeg vil at mine barn først og fremst skal være lykkelige og fornøyde med tilværelsen, jeg vil at de skal være medmennesker som har omtanke for sine venner og søsken(og foreldre ;-)) og for de som ikke har det så bra som oss, og at de skal være i stand til å greie seg selv når de blir voksne. Etterhvert vil jeg at de tar ansvar for seg selv og sin utdannelse og videre utviklig - men ikke riktig ennå. Og selvsagt vil jeg gjerne at de utnytter sine evner best mulig, og at de har vyer for livet sitt; ting de ønsker å gjøre. Det må være rom for glede, spontanitet, drømmer og moro! Og så håper jeg at revungene føler seg elsket, sett, hørt og respektert.

Og når en av revungene kommer til meg og smiler forøyd og sier "jeg liker livet mitt så godt jeg, mamma" - da er det så jeg får en god varm klump i magen! Og ellers både ser jeg selv og hører av andre at vi er på vei til å nå dette målet, og da er jeg glad! c",)

 

 

[blond]

Hvorfor har ingen svart deg, Reveenka? Dette er et nydelig innlegg!

 

Jeg ønsker for mine barn at de hendelsene jeg har reagert negativt på ikke har vært negative i deres verden. Jeg ønsker at de skal ta seg selv på alvor og godta sine følelser uansett hva de er. Jeg ønsker at de skal ha trygghet i seg selv til å tørre å være seg selv og prøve nye ting. Jeg blir stolt om barna mine kommer til meg med betroelser og er sammen med meg fordi de ønsker det, ikke fordi de vil ha noe av meg. Jeg ønsker at de skal bli oppfattet som "gode" gutter som folk ønsker å være sammen med.

 

Man kan ikke vite hvordan barna reagerer på ting og hva de lærer av situasjoner. Voksne har sin historie og forstår ting ut fra den og erfaringer som er gjort langs veien, men det stemmer ikke alltid med hva barna får med seg. Akkurat hva barna lærer av situasjoner vet man aldri helt. Akkurat når de er sårbare og mottakelige for visse typer påvirkning kan man ikke vite sikkert. Det er skummelt. Tenk hvis ungene mine overtar mine negative sider og gjør de til en del av sin personlighet? Tenk om jeg ikke klarer mammajobben min og barna ender opp med problemer som følge av det?

 

Det er mange gode ting jeg ønsker for mine barn, det viktigste tror jeg er at de er trygge i seg selv og at de er sikre på at vi foreldre stiller opp for dem.