noen som har mistet barna til barnevernet?

[Anonym bruker]

erfaringer

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Nei, men kjenner noen som har mistet omsorgen for barna sine og de ble sendt i fosterhjem.

Viktig å huske på at barnevernet er det for å hjelpe barna og foreldrene for å få slutt på ting som har gjort det vanskelig.

 

Man må samarbeide, og det gjorde ikke hun som mistet barna. Hun brydde seg ikke. Barna gikk for lut og kaldt vann. Måtte klare seg selv. Komme seg på skolen selv. Mens hun lå og sov..

 

Man må ville ha en forandring og ønske om det, og vise at man forandrer seg.

Barnevernet går ikke inn i DE FLESTE hjem og ta barna fra deg.

Forskjellen er ved mishandling og voldssaker.

 

I en annen sak vet jeg at stefar var truende mot datter.

Mor fikk beskjed om at datteren ble plassert i fosterhjem til hun flyttet fra mannen.

Hun var russisk, og det var noen grunner som gjorde at hun ikke fikk kommet seg unna. Ikke helt klar på denne saken.. Men, tvert hun flyttet fra stedet - ble barnet hennes med.

 

Samarbeide er nøkkelordet.

[Anonym bruker]

Man mister ikke barna sine til barenevernet, en man blir fratatt omsorgen fordi man ikke er i stand til å gi barna den omsorg de trenger.

Det skjer ikke plutselig, og det skjer ikke uforskyldt. Om det skjer plutselig så er det fordi det er så grove forhold at barnet ikke er trygt hjemme.

 

[Anonym bruker]

Jeg har to barn som er flyttet. Men du gjør en markant feil her..vi mister ikke ungene-vi mister omsorgsretten til dem..stor forskjell.

Iden perioden mine to fikk nytt sted å bo, evnet ikke jeg å ta meg av dem på den måten de trengte. Det var ikke en akutt flytting, men nor som gikk over tid.

Visst var det vondt, og visst har jeg grått og rast-men samtidig vet jeg at det har det så bra der de er nå, at jeg ikke satte igang noe tilbakeføringssak, for jeg vil ikke dra dem bort fra skole og vennekrets, familie og hobbyer. At de er stabile og har det bra er viktigere enn at jeg skal trasse frem en domsendring.

Dette var 6 år siden, har fått to barn etterpå som jeg har full omsorg for, og ikke har jeg barnevernet rundt meg heller. Jeg lærte utrolig mye. De to borteboerne mine har hver sine sett med diagnoser jeg ikke har sjans til å klare å følge opp-jeg er nemlig alene, og det opplegget de er under der de er er enestående. Fosterforeldrene er fantastiske, og jeg gleder meg ved tanken på mine små har det best tenkelige oppvekstmiljøet nå, etter en røff start.

[Anonym bruker]

Men glemte det du spurte etter-erfaringer: MIn erfaring er at det er lite vits i å sette seg på bakbeina og hele tiden tenke "mine unger-jeg vet best". Det er nemlig ikke alltid man gjør det..

Annie 08.52

 

[Anonym bruker]

Kjære deg Annie på 52 og 54! Du er modig og flink!