Begravelse av dødfødt

[Anonym bruker]

Hvor går ¨grensen¨ mellom når det er normalt og ikke å begrave babyen hvis den er dødfødt?

[Anonym bruker]

Og eventuelt hvem bestemmer dette?

[Jenta_00_]

Det tror jeg man bestemmer helt selv... men min tante mistet tvillinger da de var rundt 6mnd.. var veldig ung men husker godt vi dro i begravelsen, men de var i lukkede kister da det ikke var noe særlig pent syn

[Anonym bruker]

Ikke noe særlig pent syn?

Det er da lukkede kister i de fleste begravelser.

[Jenta_00_]

Altså pent syn var kanskje feil å si.. det bare var så veldig merkelig? ja vanskelig å forklare.. dette var i USA der det også er en del som det er "åpen" kiste i... men det er vel ikke det HI lurte på?

[Anonym bruker]

Da nevøen min døde 5 timer etter fødsel, så hadde vi åpen kiste.

Tror det er ganske vanlig, fordi familien gjerne vil se babyen. Husk at dette er en liten del av familien som ingen før har sett... Litt viktig å få et "ansikt" til sorgen og savnet.

 

(Dør bestemor, kjenner jo alle henne... kan selvsagt ha åpen kiste for det..)

 

Grensen..??.. Tja, det må vel være en personlig følelse egentlig...

En venninne av meg mista i 6. mnd, og hun følte veldig sterkt at hun ikke kunne "forlate" babyen sin på sykehuset, så de begravde henne.

 

Tror ingen andre enn foreldrene kan bestemme dette. Det er grusomt å miste et barn, uansett om det er i svangerskap eller etter fødsel. Så den enkelte må nesten bare gjøre et valg de føler seg komfortable med, oppi alt det vonde.

 

Er det mulighet for det, så se om du kan få snakket med folk i samme situasjon. De "ferske" følelsene stemmer ikke alltid med virkeligheten etterhvert som tiden går...

F.X. jeg kjenner folk som mistet i fødsel og de nektet å ta bilde av babyen, de ville ikke ha "lik"-bilder... Sykepleierne tok likevel en hel liten album av bilder (av erfaring), og denne albumen er det kjæreste de eier idag. Ikke at de titter så mye i den, men de HAR den og de har et "bevis" på at de faktisk hadde en datter.

 

Fæle valg å måtte ta... Men foreldrene bestemmer !

[Anonym bruker]

Det blir nok vanskelig å sette en grense her, jeg tror det varierer veldig hva foreldre ønsker i en sånn situasjon. Det er sikkert fryktelig å skulle ta en sånn avgjørelse midt i krisen også.

Har ikke erfaring selv med å miste så sent, men har selv mistet i uke 6, 8, 12 og 14.

Første gang var jeg i uke 12, og hadde forlengst begynt å planlegge livet til dette barnet vårt. Jeg var nærmest hysterisk på sykehuset av smerte og sorg, og husker jeg var veldig opptatt av hva som skulle skje med fosteret etter at de tok det ut. Jeg var livredd for at det skulle bli kastet som avfall. En av sykepleierne informerte meg om at vi kunne velge andre løsninger, inkludert begravelse. Dette ble for "drøyt" for oss, men vi valgte å få den lille begravet på en anonym minnelund, dvs vi vet ikke akkurat hvor i minnelunden den er, men det er et felles monument der hvor man kan velge å ha en inskripsjon. Vi valgte å gravere inn etternavn + årstall der.

Da jeg mistet i uke 14 fem år senere, var svangerskapet kommet såpass langt at det for meg ble det samme dilemmaet ang. hva de skulle gjøre med fosteret. Vi valgte å gjøre det samme, så den ble begravet på samme minnelund, og fikk inskripsjon rett under den andre.

Vet mange synes at dette er drøyt, men for meg har dette vært en helt enorm trøst i tunge stunder, og jeg er veldig glad for at vi ble informert slik at vi kunne benytte oss av denne muligheten.

Jeg har kun vært på kirkegården en håndfull ganger de siste årene, men det har vært så godt bare å vite hvor det "ble av" de som skulle blitt til barna våre.

 

[Anonym bruker]

Jeg mista i rundt uke 22 og begrava lille engelen min...

[Lille-Pernille]

Det finnes vel ikke normale/unormale valg rundt dette. Kanskje noe er mere vanlig, men det får være opp til hver enkelt forelder å velge.

Jeg personlig tror at de fleste som mister opp til noen og tyvende uke velger løsninger som innebærer felles minnelund. Fra 30 uke og frem til barnet er fullbårent virker det som om begravelse er nokså vanlig.

 

[Anonym bruker]

Jeg fant ut at babyen min var veldig syk og ikke kom til å overleve utenfor magen. Vi måtte avslutte svangerskapet og jeg måtte føde barnet. Dette var vårt første barn og vi hadde gledet oss så masse.. Jeg var kun 4 mnd på vei, men jeg følte at jeg ville ha en slags markering. Hun ble kremert, lagt i en fin, hvit urne med bilde av en bamse på. Kun jeg og pappaen var med når vi hadde urnenedsettelse. Hun ble lagt i samme grav som min mormor, som døde 5 mnd tidligere. Graverte ikke noe navn eller dato.

 

Jeg ville ha en plass jeg kan gå til, og synes det var fint at hun kunne dele grav med sin oldemor. Det er helt sikkert mange som synes dette er sært, i og med at jeg ikke var så langt på vei, men alle har sine behov.

 

Så til spørsmålet til HI; grensen er der man selv setter den. Det er alltid tungt å miste et barn, uansett hvor langt på vei man er..

[Cat.68]

Jeg trur den grensen er veldig flytende, men om jeg ikke husker helt feil trur jeg man kan få gravferdsstønad fra 16-18 uke. Jeg måtte avslitte svangerskapet i uke 22+3 og vi fikk valget om felles minnelund, kremering, eller begravelse. Siden vi har en egen "barn" avdeling ved vår kirkegård, føltes det som den beste løsningen for oss. Så vi har en grav å gå til og det er veldig godt å vite at han er der.

 

 

Så tild eg over som skriver at det ikke ville være et "pent" syn ved åpen kiste. Den skjønner ikke jeg. Fordi den lille ser jo akkurat ut som en baby bare at de er bittesmå.

 

Vi hadde åpen kiste ved minnesgudtjenesten ved sykehuskapellet etter fødselen, der de som ville se gutten vår kunne komme. ALLE våre nærmeste var med, og SAMTLIGE føler idag de er kjemeglade for det, fordi de fikk et ansikt til vår sorg, og de fikk se det dyrebare vi mistet, og dermed en større forståelse rundt sorgen og sorgeprosessen vår.

 

Jeg trur ikke det finnes noe fasit, man må gå etter det som føles mest riktig for en selv. Og de fleste helsepersonell er nok ganske fleksible for løsninger i slike situasjoner har jeg følelsen av.

[Anonym bruker]

Trodde de kunne få egen grav fra uke 14 hvis foreldrene ønsker det.

[Anonym bruker]

Det er sant det at foreldrene kan bestemme det selv. Enten har man en privat begravelse, eller så kan man velge at den lille skal bli kremert og lagt i en urne på en kirkegård, på en felles grav. Vi valgte det siste da jeg mistet i uke 16..

[Cat.68]

Det er visst ingen nedre grense for gravferdsstønad feks,sjekket det, så da innebærer det jo at det blir opp til foreldrene selve å avgjøre hva som føles mest naturlig for dem.Inget rett og inget galt her.

[Jenta_00_]

Neimen herlighet da som folk skulle henge seg opp i det jeg sa om lukket kiste.. det har kanskje ikke helt gått opp for noen at grunnen til at de to små døde i mors liv var fordi det var alvorlige feil ved dem. Uansett.. De ønsket ikke å ha åpen kiste pga dette og fordi det kom til å være barn fra 4 år i den begravelse og valgte å ha lukket kiste slik at barn ikke skulle spørre så mye om hvorfor kusinene/søskene så sånn ut.

[Cat.68]

Den forklaringen jenta_00_. blir ganske mer forståelig når du legger til det du sier her. Setningen virker ganske annerledes når det bare står at de ikke var noe pent syn, og omtalet som litt merkelig og vanskelig å forklare.

 

Husk dette er et mega følsomt tema, og hvis noen (meg innkludert), føler at deres små englebabyer blir omtalt som et "ikke pent syn" uten noen nærmere forklaring, er det lett det blir hugg tilbake.

 

Men skjønner selvsagt tankegangen når den blir presentert slik du presenterer den nå.

[Jenta_00_]

Jeg prøvde å forklare det men husket ikke alt så nøye da dette var mange mange år siden og det er litt vanskelig å forklare uten å gå så mye inn i detalj. men barna ble født langt ut i 6mnd.. og om jeg husker riktig ble den ene født med hjertet på utsiden.

 

Og jeg mente aldri at barn født for tidlig ikke er et "pent" syn. Har selv mistet en bittbitte bitte liten en(8uker) så jeg skjønner at dere kan reagere om det var sånn det ble oppfattet.

[Cat.68]

Det er lett å "lese" innlegg med feil øyne da man ikke har annet å forholde seg til en det skrevne ord. Det som er fint er at det går ann å rydde opp i det. For når jeg leser innlegget ditt igjen med den ekstra infoen som kom, leser jeg det jo helt annerledes.

)