Hva kan jeg gjøre med den "mannen" min?

[Anonym bruker]

Nå klarer jeg snart ikke mer. Vet ikke riktig hva jeg kan gjøre for noe. Saken er at han (som så mange andre menn har jeg forstått) ikke gjør noen ting. Rettelse: Det hender han går ut med søpla, og jeg synes å ha sett at han har tatt ut av oppvaskmaskinen. I tillegg jobber han med noe som han virkelig ikke trives med, jobber mye overtid pga. dårlig administrering på jobben. Men når han kommer hjem setter han seg rett på rompa, skrur på tv'n og spiller dataspill på facebook. Det gjør han helt til seint på natta. Noen dager begynner han i 4-tiden, og da sover han til 2, før han banner og steiker og sier at hele dagen er bortkasta. Jeg synes synd på ham, men nå synes jeg enda mer synd på meg. Jeg har to små (2 mnd og 2 år) som jeg må innrømme jeg sliter litt med, og ellers alt husarbeidet i tillegg til det administrative som følger med nytt hus. Han har aldri i sitt liv betalt en regning sier han, og det kan han få meg til å tro. Jeg har snakka med ham flere ganger om at vi ikke kan ha det sånn, og han skjerper seg i ca en dag, før det går tilbake til gamle, vonde vaner.

 

Jeg ser den at jeg kan gjøre litt mer enn ham siden jeg for øyeblikket går hjemme med den lille, men problemet er at sånn har det alltid vært. Selv da jeg bare studerte var det jeg som forsørget oss og tok meg av alt i hus og adm. Da jeg begynte å jobbe etter nr.1 var det fortsatt slik. Jeg klarer ikke mer! Er det noe jeg kan gjøre? Og ja, jeg har prøvd å ikke "butte" meg inn, men da blir ingenting gjort, og jeg begynner å mase, noe som resulterer i enda mer rompesitting... det holder med 2 barn!

 

 

[Anonym bruker]

men hvorfor i all verden gidder du dette?

[Anonym bruker]

hadde satt meg ned og fortalt han hvor slitsom jeg syntes dette var. dratt den litt langt, og sagt at det ville vært lettere å bo alene med barna, enn å ha en sur og lat gubbe hengenes rundt hele tiden og bare syte og klage... kanskje han da ville sett hvor sliten du er...

[Anonym bruker]

Hva skal jeg gjøre, da, mener du? Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre. Har noen noen tips? Det bør ikke være bare bare å gå fra noen med småbarn innblandet heller... Dét er ikke lett for verken barn eller voksne...

 

HI

[Anonym bruker]

min erfaring er at selv om en blir alene med unger når en flytter, så blir det mye enklere, for da har en ihvertfall ikke en ekstra persons rot å rydde opp. Og han høres ikke ut som om han er noe interessert i å skjerpe seg. Håper du gjør det som er til ditt og barnas beste.

Stor trøsteklem til deg

[Anonym bruker]

Har da prøvd den noen ganger og, uten større nytte enn kanskje maks ei uke med litt mer innsats...

hi

[Anonym bruker]

Takk, trengte en klem nå... :,-(

[Nullstress;)]

nei, må ikke gå fra han, man bare så han får et bilde av hvordan det faktisk er...

 

vi hadde det slik en periode, jeg holdt på å bli gal. jeg satte meg med og fortalte han hvo ille det var. at jeg ikke var lykkelig fordi jeg var så sliten. jeg beg å gråte, for jeg følte meg faktisk hjelpeløs der jeg satt. jeg laget en liste med to kolonner. i den ene kolonnen skrev jeg alt jeg gjorde, fra å stå opp med barna, klesvask, middag, støvsuge, vaske, jobb, handle , lage mat, dekke på, dekke av, legge barna osv osv. i den andre kolonnen skrev jeg det jeg følte han gjorde... (sto ikke mye der for å si det slik) og sa at om han syntes han gjorde mer, skulle han skrive det i sin kolonne. det høres ut som om jeg prøvde å fortelle en 5åring noe, men dette hjalp faktisk!!! han så svart på hvitt at jeg gjorde ALT!!!