IVF gravid og angrer.. (lang og kanskje litt rotete)

[Anonym bruker]

Jeg vet at jeg med dette kommer til å provosere mange. Det er ikke det som er meningen men jeg er forberedt på de fleste svar, tor jeg.. Jeg har bare behov for å lufte tankene/følelsene mine, kanskje noen har det på samme måte eller har følt det samme og kan komme med noen innspill. Alle innspill tas imot med takk.

 

Jeg har 3 barn fra, før fra to tidligere forhold. Jeg har vært samboer med min kjære forlovede (som er 5 år yngre enn meg) i 2 år nå, han forguder barna mine og de forguder ham. Verdens beste "bonus-far", som han kaller seg.

Etter at jeg fikk den siste (i 2001) så steriliserte jeg meg, jeg ville være sikker på at jeg ikke fikk flere barn med min eks. Jeg hadde da blitt gravid med p-piller og tok ikke den sjansen igjen.

Min kjære forlovede har ikke barn fra før og visste at jeg var sterilisert da vi traff hverandre. Han har selv en far som ikke har vært tilstede under oppveksten og hadde egentlig bestemt seg for at han ikke ville ha barn. Tidlig i vår begynte samtalene våre å dreie seg om barn, vi snakket om at det var jo en mulighet med ivf. Jeg sa at da måtte vi gjøre det nå, for ellers følte jeg at jeg ble for gammel. Så da ble det avgjort at vi skulle ringe en privat klinikk. Vi fikk time med en gang og kjøpte en 3pk. Første forsøk gikk ikke og jeg oppdaget at jeg egentlig ble litt letta.. Jeg slo det fra meg som at det bare var en reaksjons måte, og gikk på med forsøk nr 2. Og nå er jeg nesten 6 uker gravid. Og jeg angrer..

Jeg er så redd for hvordan dette vil gå..

Hva om vi ikke klare å ta vare på alle sammen? Hva kommer mine tre kjære barn til å si? Hva kommer alle andre til å si? Har vi midler til dette? Og tusen andre spørsmål som dukker opp i tide og utide..

Humøret går opp og ned som en jojo, jeg kjefter på minstemann for den minste ting og mannen får også gjennomgå.. Jeg hadde klart å slutte å røyke før første forsøk, men når det ikke gikk så sprakk jeg. Jeg klarte ikke å legge fra meg røyken helt ved dette forsøket og tenkte at jeg sikkert klarte det om jeg ble gravid.. Men, det har jeg altså ikke klart. Jeg røyker faktisk bare mer.. Jeg vet at jeg burde slutte, hver gang jeg tar meg en røyk stikker det langt inn i hjerterota. Men jeg klarer likevel ikke å legge den vekk. Jeg føler meg som verdens verste person her jeg sitter. Men jeg klarer ikke la være å tenke at jeg aldri skulle gått med på dette. Jeg skulle så ønske at jeg for en gang skyld klarte å tenke før jeg handlet..

Men nå sitter jeg her da, gravid og hater det. Men samtidig så hater jeg det ikke og ønsker ikke at noe skal gå galt. Jeg kan ikke gå med disse tankene hele svangerskapet, jeg har vurdert å allerede nå ta kontakt med jordmor så jeg får luftet disse tankene. Men er livredd for hvordan hun kommer til å reagere. Hva om hun kobler inn barnevernet..? Jeg vet jo at jeg ikke er noen dårlig mor, men akkurat nå så føler jeg at jeg har gjort min livs tabbe.. Jeg er så redd..

 

Jeg beklager om dette ble århundrets mest rotete innlegg, men takk for at jeg fikk lufte meg litt. Jeg har sikkert ikke fått med meg alt, men klarer ikke skrive stort mer akkurat nå.

Takk for at du tok deg tid til å lese dette.

[Anonym bruker]

Vanskelig å komme med gode råd, men jeg tror du gjør rett i å kontakte jordmor allerede -evt fastlegen. Hun vil kunne hjelpe deg å få perspektiv. Ikke minst kan du nok finne støtte i å snakke med samboeren din. Han kan kanskje gi deg trygghet og forsikring på de spørsmålene som skaper stor tvil.

 

Husk at du har mange hormoner som raser i kroppen, samtidig som du lenge har vart innstilt på å være ferdig med barn. Gi deg tid til å bli vant med tanken. Er sikker på at dette vil snu til noe positivt.

 

Du trenger ikke kritikk i den situasjonen du er nå, men du trenger hjelp til å se dete positive. Og med det positivet, finner du nok styrken til å gjøre de rette valgene for spira i magen.

 

Lykke til. Ta vare på deg selv og spira

[Anonym bruker]

Ikke tenk på at du er gravid med IVF, det er jo ikke det viktige her, valget var gjennomtenkt, men likevel har du denne følelsen.

 

For 14 måneder siden bestemte vi oss for å få en attpåklatt, etter å ha snakket om det i noen måneder. Det klaffet på første forsøk, og jeg var altså gravid. Jeg hadde også sluttet å røyke på forhånd. I løpet av de første ukene, faktisk allerede da testen viste positivt kjente jeg kloen i hjertet. Dette ville jeg ikke!! Nattevåk, amming, pottetrening. Alt fremsto som døden for meg. Jeg følte meg flau for at jeg hadde "presset dette gjennom", og måtte derfor sette opp en fasade. Jeg tenkte masse på at jeg jo kunne miste, og det hadde vært flott, da ville jeg aldri gjøre dette igjen. Vi trodde faktisk at vi mistet, men under undersøkelse ble det klart at barnet levde. Jeg hadde så ambivalente følelser hele veien. På undersøkelse i uke 11 ble det slått fast at det var liv, og det så ut som barnet hadde det bra. Da klarte jeg å slutte å røyke, jeg ønsket rett og slett ikke å bli en gravid røykende. Gjennom hele svangerskapet hadde jeg disse følelsene. Anger, gruet, *sparket meg selv*. Men når jenta ble født ble jeg så overveldet av kjærlighet (som jeg faktisk ikke hadde opplevd med mine andre barn), og jeg er fortsatt (ho er 4 mnd) i lykkerus og forelskelse. Ingenting er slitsomt og ingenting er dårlig. Alt er bare lykke. Og jeg er så sinnsykt glad for det valget vi gjorde.

 

Men jeg vet jo også at jeg blir ekstra hormonell i svangerskapene, har bare ikke opplevd det slik før. Dette var iallefall min historie. Lykke til!

[Elinlita]

Gratulerer så masse med den lille spiren din!

 

Jeg er førstegangsgravid og av og til er jeg så redd at jeg er sikker på at jeg virkelig ikke vil ha dette barnet, har til og med klart å slenge det i trynet på min kjære.

 

Har du prøvd å si det høyt? "Jeg vil ikke ha deg?"

Det er da jeg skjønner hvor mye denne spiren her betyr for meg og jeg angrer så mye det jeg har sagt og er redd for at noe (karma eller noe) skal straffe meg for uttales og at noe skal gå galt.

 

Når man fokuserer på mørke, så blir mørke til slutt alt man ser.

Prøv heller å fokusere på hvor heldig du er som har lurt naturen og fått en spire til, selv om du er sterilisert. Hvor utrolig heldig du er som endelig fant mannen i ditt liv, og hvor godt det er for dine 3 barn at han også finnes i deres liv. Og hvor glade de blir for at det kommer et barn til. La hele familien samles rundt denne spiren og vær taknemlig for hver dag dere alle har sammen.

 

Når ting roer seg innvendig og du klarer se lyset igjen (hørtes plutselig ut som et møte på bedehuset dette jo), så klarer du nok å slappe av mer. Da klarer du nok også å legge røyken på hylla skal du se. Det viktigste er faktisk at du faktisk vil slutte, da er du hvertfall et skritt nærmere målet.

 

Lykke til med barna, mannen og den lille i magen.

Husk at kommunikasjon er veien til suksess og at ordene "takk" og "unnskyld" kan være ordene som faktisk løser mye i løpet av den hormonelle tiden fremover.

 

[Gjest]

Ikke glem at du har fått hormonkur i forbindelse med ivf. Det gjør nok at følelsene blir litt ekstra forsterket.

 

Snakk med din mann om følelsene, snakk med jordmor og husk; man angrer ikke på de barna man har fått.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg tror det er ganske vanlig å få litt panikk. Jeg venter nå nummer tre og kjenner fortsatt igjen samme panikken fra nummer 1 og nummer to. Klarer vi dette, har vi økonomi, har vi nok kjærlighet, har vi stort nok hus, har vi kapasitet, har vi... Osv. Heldigvis vet jeg av erfaring at dette kun kommer av at det er store forandringer i vente, og at det er kroppens måte å reagere på disse forandringene på. Og jeg vet heldigvis med meg selv at det kommer til å ordne seg helt fint til slutt.

 

Ta kontakt med jordmor, hun kan hjelpe deg og sortere litt. Hun er vant til gravide i alle former, også de som svetter litt ekstra.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svarene deres. Tårene triller litt av alle godordene. Ja, hormonene er tilstede her..

Jeg har hatt en lang prat med mannen min om dette og får full støtte av han. Han skjønner at jeg tenker som jeg gjør og syns vi skulle sette oss ned en kveld og få satt ting i litt perspektiv. Han er bare verdens best, min kjære kjære mann. Jeg kommer nok til å ta kontakt med jordmor om ikke så alt for lenge, så får jeg snakket med en fagperson om alle tankene mine.

Tusen takk igjen for svarene deres.

[Gjest eelis+guttespire *høygravid*]

Så flott at du fikk snakket med mannen din, og så herlig at han er så forståelsesfull! Når du har en så god mann, kan det umulig gå ille :-)

 

Ellers kjenner jeg meg igjen, jeg har brukt mange kvelder på å dunke hodet i veggen og virkelig, virkelig angre på graviditeten. Nå har jeg fem uker til termin, og kjenner at det hjelper å tenke positivt. Man må bare tvinge seg selv til å fokusere på det som er bra, i stedet for det som er dårlig. Og ikke minst, snakk om det du føler! Nå er du jo godt igang, men jeg tror nok du gjør lurt i å snakke med jordmor også. Når man får lettet hjertet sitt, føles alt mye bedre. Og husk at det er lov å føle det sånn som du gjør. Det å være gravid og skulle få barn er en kjempestor sak, med hormoner som raser og store omveltninger i livet. Da er det naturlig at man får panikk og blir redd og angrer. Du er ikke en dårlig mor, du er bare menneskelig.

 

Masse lykke til, dette blir nok kjempebra!!