Så feil kan man ta.... der var det slutt på lykken..

[Anonym bruker]

plutselig elsker han meg visst ikke lenger...

 

men han vil at vi skal fortsette å prøve. han VIL elske meg, men han GJØR det altså IKKE...

 

Lurer på hvor mange som mister troa på kjærligheten hvis vi kommer til den konklusjonen at vi blir nødt til å gå fra hverandre.

 

og hvor lang tid skal jeg gi han til å finne ut av saker og ting?

 

[WPW]

en ting til:

 

jeg må jo nesten le... Så arrogant jeg har vært... Jeg har jo VÆRT 100% sikker på at skilsmisse ikke ville bli aktuelt for OSS.. Vi har jo vært så lykkelige...

 

nesten så jeg føler at jeg fortjener dette.

 

herregud.. går det an?? Jeg er så full av selvmedlidenhet at jeg blir kvalm!

[Anonym bruker]

...og der glemte jeg anonymknappen...:oP

[Anonym bruker]

Kjenner igjen meg selv. Jeg trodde vår kjærlighet ville overleve alt...og vips var jeg byttet ut... Må innrømme at sjokket var enormt, samt sorgen og alle illusjonene som brast. Vi prøvde i noen mnd, men avstanden ble bare større.

Gi det litt tid. Du merker det nok selv hvis det ikke funker.

[Anonym bruker]

alle gode tanker til deg, lykke till

[Anonym bruker]

Akkurat i samme situasjon selv, var det noen som kom til å holde sammen var det jo oss - og vips - så ville han ut av forholdet. Føler meg blind og naiv, har jo ikke sett dette komme i det hele tatt. Det er heller ingen ny inne i bildet, kun hans kjærlighet for meg som har sluknet.

 

Men du har ihvertfall noe å gripe tak i - han vil jo faktisk gjøre noe med det. Her er det tvert brudd, har bedt på mine knær om vi ikke kan få noe hjelp til å finne tilbake til hverandre, men han mener det er helt dødt og at utenforstående ikke kan gjøre noe med det.

 

Det jeg egentlig ville spørre om var hvordan det gikk med dere. Mener jeg har sett noe i en annen tråd om at dere jobber med forholdet, stemmer det? I så fall ønsker jeg dere all lyke til. Håper virkelig at dere greier det. Her må jeg nok bare prøve å stable meg på beina for barnas skyld, selv om jeg har mest lyst til å drukne meg i kjærlighetssorgen...

[Anonym bruker]

Hei!

Som jeg skulle ha hørt meg selv...Du skrev jo dette for en tid tilbake, men går det bedre nå? Her er vi helt i startfasen, men historien høres helt lik ut. Dette er ikke for pyser... Sender deg gode tanker.

[Anonym bruker]

Kjære anonym.. Håper du leser dette og at det går bedre med dere!! Selvom det ikke er så lenge siden du skrev dette. Vi satt inn 5. giret og jobba oss opp igjen. Tok kontakt med familievernkontoret, men fikk ikke time før ca en måned etter at vi kontakta de. I mellomtiden jobba vi mye med sexen, for det hadde dabba fullstendig av. Vi snakka masse sammen, men det var vanskelig fordi jeg gjerne ville snakke hver dag, mens han ville at vi skulle la det gå litt tid mellom hver gang vi snakka om det, sånn at det var litt forandring fra gang til gang. Jeg sleit spesielt på natta fordi vi vanligvis ligger inntil hverandre, men når vi var inni dette, så visste jeg jo ikke om han ville ha meg inntil seg.

 

Da vi tilslutt kom til familievernkontoret hadde vi snakka veldig masse sammen. Jeg følte at ting gikk bedre, men mannen min ville ikke si at ting gikk bedre med en gang fordi han ville at jeg skulle føle meg sikker på han igjen når han først sa at ting var bra. Det setter jeg egentlig stor pris på. Noen uker etter at vi hadde vært på familievernkontoret følte vi at ting var som de skulle, og at vi faktisk hadde fått det bedre sammen.

 

Men det gikk endel uker før jeg følte at jeg kunne stole på at han elska meg selvom jeg kanskje ble litt premenstruell i perioder osv.

 

I ettertid er jeg veldig veldig glad for at han tok opp dette. Jeg hadde nok aldri gjort det fordi jeg syns vi hadde det helt fint, men er det egentlig greit å bare ha det helt fint?

 

Jeg kommer ALDRI til å ta han for gitt igjen. Jeg skjønner jo at jeg har vært arrogant som har tenkt at akkurat vi to skulle få til alt, mens jeg liksom har sett hva alle andre gjør feil i sine samliv. Det kommer jeg heller ALDRi til å gjøre igjen. Jeg føler at jeg har blitt mye mer ydmyk.

 

 

Det går altså bra nå, og jeg føler meg trygg på at han elsker meg. Og at jeg elsker han:) Jeg krysser fingrene for dere!!! Jobb dere gjennom dette, selvom det er helt grusomt! Det er noe av det værste jeg har vært gjennom, men samtidig har det bragt oss tettere sammen.

 

[Anonym bruker]

hei anonym 25.11

 

Som du ser av det nederste svaret her, så går det bra med oss nå. Kikka innom her i dag bare for å sjekke om det var mange nye innlegg over mitt da jeg oppdaga at det var svart på.

 

Håper kjærlighetssorgen ikke føles like desperat. Da vi var midt i den verste perioden tenkte jeg på alle mulige scenario ift hva jeg skulle gjøre dersom vi endte opp med å gå fra hverandre. Og jeg vet at jeg ville klart det hvis jeg måtte. Men det er bare etter at jeg ser at jeg faktisk taklet å ha det så jævlig som da han sa at han ikke elsket meg lenger.

 

 

[Anonym bruker]

Takk for at du delte historien din, hi! Forstår at det har vært beintøft, men det er jo absolutt verdt det, ikke sant? Selvfølgelig hadde du greid deg uten mannen din. Du hadde reist deg opp og gjort ditt aller beste for at du og barna skulle få det bra. Men det står stor respekt av det du og mannen din har gjort, hva dere har kommet dere ut av, tenk hvilken gave dere gir barna (og dere selv).

 

Skulle ønske jeg også hadde en "happy ending" på lager, men ex'en (føles surrealistisk å kalle ham det) står på sitt, mener vi alle vil få det bedre nå som han har flyttet ut. Og han har det visstnok bedre ...