Så er det påan igjen.

[Jodla]

For 9 år siden fant jeg meg en skilt mann med 4 barn. Den eldste var da 14 år, yngste 5 år. Han hadde hun på 14 og en datter til på 12 boende hos seg. 3 jenter og 1 gutt.

 

Sitter på jobben i dag og kjenner meg så utslitt og lei. Nå er det den tredje tenåringsjenta som "herjer". Hun var verdens søteste før hun ble 16 1/2. Det ble egentlig gradvis verre etter at hun fylte 16 år. Faren sier henne nesten aldri i mot, han "hopper" hver gang hun sier hopp.

 

Hun tar ikke meg alvorlig. Hun har sagt rett ut at hun hører kun på faren. Jeg har bodd sammen med faren i snart 9 år, men fremdeles blir jeg ikke behandlet som en i familien. De to andre jentene gjorde akkurat det samme da de var 15-16 år, hun ene var regelrett mareritt.

Jeg fikk skader på sjelen da.

 

Er så lei av de som sier at det er alderen osv, men hvorfor skal jeg behandles som noe uviktig og ubetydelig. Jeg bidrar økonomisk til husholdningen, holder huset rent, har kjøpt vaskemaskin og utstyr til hjemmet. Alikevel føler jeg ikke at dette er mitt hjem.

 

Det går ikke an å snakke til samboer om disse tingene, han blir bare stum, eller så sier han at det er vanskelig å gripe saken an. Det blir ikke gjort noe.

 

Vi har en sønn på 5 år felles. Det virker som at disse halvsøskene ikke bryr seg noe særlig om han. De 3 jentene priorierer broren sin, men "glemmer" halvbroren. Det merker han også og han har blitt aggressiv, urolig og spør ofte etter dem. Jeg ønsker ikke at han skal vokse opp uten at foreldrene bor sammen. Jeg ønsker kun fred og ro og stabilitet. Det har det ikke vært disse årene.

 

Kvir meg til å komme hjem. Føler meg som en hushjelp. Har bestemt meg nå for at jeg ikke kommer til å kjøpe mer mat. Jeg "jobber " jo hjemme.

 

Får jobbe litt. Måtte bare få ut litt steam....

 

 

[Gjest lavida loca]

Jeg blir heller ikke inkludert av stebarna. Det er en enorm sjalusi fra dem til meg, og de tåler aller helst ikke å ha meg i livet til faren. Jeg bidrar også økonomisk, og praktisk i hjemmet, men får null og niks tilbake. Vi har to barn sammen.

Vi har aldri dradd på ferie uten dem, og jeg ser på ferier som et mareritt. De er så krevende på faren at jeg alltid er alene med fellesbarna, og maset fra dem foregår fra tidlig på morningen til sent på kvelden. Jeg får ingen ferie sammen med mannen min, for han er alltid opptatt. Sier han nei, så er det sure miner frem til de får han vekk fra resten av oss, og for seg selv.

Vi hadde en dag alene sammen på stranda i sommer, da satt vi i strandstoler, og pratet og drakk kaffe og våre to lekte i sanden like ved. Han tok de små med seg ned til vannet, og jeg kunne lese. En forventer jo at tenåringer skal kunne gå å bade uten voksent følge, men den gang ei.

[Jodla]

Hei

Det er trist når livet er slik. Føler at en kaster bort dyrebar tid på utakknemlige unger. Jeg må innrømme at jeg ikke har den samme kjærligheten til jenta som jeg hadde når hun var mindre. Hun føler nok det samme som jeg for meg.

Jeg prøver med litt, men føler at det ikke blir satt pris på. Er så lei av å gi hele meg og få ingenting tilbake.

 

Skulle ønske det var en offentlig etat for steforeldre hvor en kunne henvende seg og få hjelp. Jeg sliter psykisk med dette og har vært mye borte fra jobb og sosialt samvær pga dette styret med hans unger.

 

Jeg kunne jo stikke, men... jenta kommer vel ikke til å bo der for alltid, dessuten trenger sønnen vår at foreldrene bor sammen i fred og ro.

 

Når hans sønn fra forrige ekteskap skal begynne på videregående, er det sagt at han skal flytte til oss. Han er egentlig grei, men vi ser han så lite. Jeg vet ikke om jeg orker mer.....

 

[junijente fikk julijente]

Stesønnen min er heldigvis ikke sånn, han har godtatt meg og inkludert meg fra første dag. Men jeg kjenner også at det er slitsomt med tenåringsstebarn, og at jeg også gir og gir og gir og får bare sure miner tilbake (men når jeg tenker meg om, så tror jeg kanskje at foreldrene mine også hadde det sånn med broren min og meg, så det er kanskje mer alderen enn ste-forholdet). Følelsen av å ville stikke har jeg også hatt, men da sitter jo fellesbarna der da...

Men angående offentlig etat og hjelp, så vil jeg jo tro at familievernkontoret har noe å tilby. Her har også helsestasjonen et familieteam for å hjelpe familier i vanskelige situasjoner, og en situasjon som du beskriver tenker jeg vil være sånt som de kan hjelpe med. Har du undersøkt om det finnes noe sånt der du bor? Eller om det mest er du som trenger noen å prate med, alene, så har mange kommuner en samtaletjeneste, eller du kan kanskje gå til en psykolog?

Og så har man jo det evigvarende rådet om å prate med mannen sin (som ofte lukker øynene for det som er vanskelig og håper at det forsvinner av seg selv om man stenger det ute lenge nok)...