Er så skuffet over faren min:-(

[Anonym bruker]

Jeg har et veldig godt forhold til faren min i utgangspunktet, men kontakten mellom oss er stort sett på mitt initiativ. Han bor 5 min fra oss med bil, men kommer sjelden på besøk. Inviterer han stadig, men det passer sjelden.

 

For 8 år siden fikk jeg en nydelig gutt og pappa var verdens stolteste. Kom på sykehuset med voksipose og blomster bare noen timer etter at han ble født. Deltok i dåpen og gav en stor pengesum til sønnen min. Nå har jeg fått ei skjønn lita tulle også. Denne gangen ringte han og gratulerte, men så henne ikke før hun var 1 mnd. Ikke fikk hun noen gave heller. Det reagerte jeg egentlig ikke på, men syntes det var litt synd at han ikke var mer interessert.

 

Nå er tulla snart et halvt år og han har sett henne 5-6 ganger. Alle gangene har jeg måttet ta henne med til han. Han ble invitert i dåpen, men nektet å komme fordi han mener dåp er tull. Ikke fikk hun dåpsgave slik som storebror heller.Han setter stadig inn penger på konto til storebror, men ikke til lillemor. Synes dette er så rart! Har ikke sagt noe til han enda for jeg tror kanskje det er ubevisst fra hans side og at han blir veldig såret om jeg sier noe. Men det må jo skje en endring før lillemor blir så stor at hun merker forskjellsbehandlingen.

 

Det skal sies at jeg har barn med to forskjellige fedre og at han ikke tåler synet av moren til min nåværende mann, men synes ikke det er noen god grunn til å ikke ha mer kontakt med barnebarnet sitt....

Hvordan få sagt dette til pappa???

[Anonym bruker]

min pappa var også glad i jentene, men det var guttene som stod hans hjerte nærmest..

han laget saft til guttene, jentene måtte vi skynde oss å lage saft til.. han tok guttene med på butikken, aldri jentene.. han ga guttene mer gaver enn jentene også..

jentene tok dette bra, men det er trist at det skal være sånn..

[Anonym bruker]

Min far har ikke sagt gratulerer, sendt mld eller ringt. Han vet han er bestefar, men bryr seg bare ikke.

[Anonym bruker]

så det er ikke bare min far som er rar, godt å høre egentlig. Jeg hadde liksom litt større forventninger til han, men kan jo ikke tvinge han til å være sammen med oss heller.

 

hi

[Anonym bruker]

jeg hadde sagt noe til ham! og skjerper han seg ikke, så hadde jeg faktisk splittet pengegavene så det ble likt mellom barna.

[Gjest]

Ta det opp med han ,og du kan si at han kan dele pengene for du kommer til å gjøre det da du ikke gjør forskjell på barna dine ,og liker han ikke folk så skal ikke det gå utover barna.

[Anonym bruker]

Jeg er også skuffet over min far.

Han har vært lite tilstede for meg i livet mitt. Jeg er eldste barnet hans. Men han har ikke tid til meg. Han bor 6 mil unna, men han jobber 2 mil unna oss (ukependler), men han har kun vært på besøk 6-8 ganger i hele mitt voksne liv. (jeg er nå 35år). Alltid er det vi som må besøke ham og hans kone og de to barna deres (som er voksne, men bor hjemme). Jeg har to søsken til som han heller ikke ser mye. Det er på det nivå at vi må besøke ham.

Han viste stor interesse da tulla vår ble født for 4,5 år siden. Men kunne desverre ikke besøke oss på sykehuset fordi han jobbet langt borte. Og den er grei. Han sendte kona og min lillesøster i stedet.

Men den gang ble vi invitert på besøk, han ringte en gang i uka for å høre hvordan det gikk.

Men så fikk vi en gutt for halvannet år siden, da kom han innom i døra en halvtime da gutten var ca en måned.

Men han hadde ikke tid til mer, (og da jobber og bor han 20 minutter fra oss, store deler av ukene).

 

Siden gutten vår ble født har han sett barna 4 ganger. Og den ene av gangene var dåpen til gutten.

Ellers så har vi måttet reise til ham der han bor med sin kone og to av mine halvsøsken.

Men invitasjonene fra dem kommer aldri lenger.

har ikke gjort på et par år....

Vi forsøker å invitere dem, (har overnattingsmuligheter til dem og greier). Men det passer aldri.

Når jeg ringer og lurer på om vi kan besøke dem, så passer det aldri lenger.

 

Jeg føler meg ikke velkommen hos min far lenger.

Jeg synes det er synd for barna som ikke blir kjent med hverken sin morfar eller sin tante og onkel.

Ei heller får de kjenne oldemor på 90år, som bor 500 m fra pappa. Fordi hun har ikke overnattingsmuligheter for oss.

 

jeg har alltid vært utskuddet i familien. Jeg ble født for snart 36 år siden, utenfor ekteskapet. Jeg kjente ikke min far før jeg ble 14 år.

Og da slektsboken vår med slektstreet skulle oppdateres for 7 år siden, så lot min far være å sende inn opplysninger om meg og bilde av meg. Så i slektsboken er jeg slett ikke hans datter. jeg tilhører ikke en gang familien.

Unnskyldningen var at det var så mange "gamle tanter" som ville få sjokk og kanskje dø hvis de fikk vite det.

 

Uff...dette ble alt annet enn det jeg skulle svare.

Plutselig kom det veltende over meg alt her. Jeg ser at jeg må ta et oppgjør med min far. Som jeg vet at svarer at "det er ikke lett, du skulle selv forsøke å ha 5 barn". For det er det han har svart min mann når min mann har sagt at "nå må dere altså ta dere en tur og besøke oss for en gangs skyld"

Jeg blir så ergerlig.....det er ikke jeg som har bedt om å bli født. Jeg har sagt til min mor flere ganger de siste årene, at jeg skulle ønske at jeg aldri fikk vite hvem som var min far.

Han har alltid brukt meg som eksempel overfor de andre barna. Bare se hvor godt hun gjør det og klarer seg. Så han forteller at han er så stolt av meg....men ikke til alle

Det er så mye mye mer også...men jeg skal ikke gå inn på det her.

 

Jeg skulle si at jeg føler med deg, og du bør gi beskjed som YOLI over her svarer.