Hvorfor bor du der du bor?

[Kokkeli nyter våren:)]

Pga jobb? Familie? sted du er vokst opp? Manns hjemsted? Utdanning?

[Agehya]

Bor på hjemstedet mitt, men det eneste som holder meg her er barna. Ser ikke bort fra at jeg flytter når barna er store, men fram til dess blir jeg nok her. Ønsker ikke å ta de bort fra far, og ønsker ikke å være uten dem. Men det går helt greit egentlig, har innfunnet meg med det.

[Fru HottenTott♥♥]

Vi bor her vi bor, pga jobben til min mann. Hadde jeg kunne fått velge, så hadde vi nok flyttet på oss lit slik at vi komme nærmere min familie. Vi har det fint her vi bor nå også, men kjenner at savnet etter å være nærmere familien er der hele tiden i større eller mindre grad.

[Lene~mor til tre]

Vi bor her pga min mor som flyttet til østfold da jeg var 5 1/2 år, etter det har vi blitt boende her og jeg trives godt. Her har vi iværtfall noe famile rundt oss, selv om deler av familien min fortsatt bor i Trondheim.

Nå har vi jo venner her og jobb + skole.

Kunne ikke tenkt meg å flytte til en annen by.

[lillesøster skal bli storesøster]

Vi bor på hjemstedet mitt. Liker å ha familien rundt meg. Kunne egentlig ikke tenkt meg å flytte.

[Not a quitter ♥ mamma til to♥]

Barndomsdrøm faktisk, hvor enn rart det høres ut. Men alt som 5-6 åring sa jeg at en gang skulle jeg flytte til sørlandet. Jeg ble født på sørlandet, men flyttet til sogn som 1,5 åring og videre til Bergen som 4 åring. Har aldri trivdes i Bergen, men her har jeg endelig funnet roen, her føler jeg meg hjemme

 

 

[h@ppy elsker høstfargene :)]

Bor på hjemstedet mitt. Her er jeg født og oppvokse:)

Bodde 10 år i Oslo og Østfold, før jeg fant ut at jeg ville at barna skulle få den samme fine oppveksten som meg. Så vi flyttet "hjem" igjen for noen år siden....)

[OleMari]

Bor nær både mitt og mannens hjemsted.

Bor her fordi vi trives! Bor på bygda, men ikke i gokk.

Er nær familie og venner, trygt og godt, + håper barna vil få like fin oppvekst her som vi syns vi fikk.

 

 

[Anonym bruker]

Menneskelig sett litt tilfeldig. Vi kom til kommunesenteret for 15 år siden for å ta en jobb, vesentlig fordi vi begge hadde mulighet til å få arbeid ved samme kontor her (vi har utdannelse innen samme fagfelt, tilnærmet lik). Ikke alltid like lett når man ønsker å bo på bygda. Og delvis fordi jeg visste at dette var et greitt sted å være, ut fra et par korte ferieopphold som barn. Samt litt fordi dette var innen akseptabel reiseavstand fra foreldre/svigerforeldre. Om kanskje på kanten langt fra svigerforeldre.

 

Vi trivdes OK i kommunesenteret, men følte dette var "litt i største laget" (et par tusen innbyggere) . Og etter et par års botid i kommunen visste vi jo at området hadde noen perler. Særlig noterte vi oss en av bygdene som et ønskested å bo og la barn vokse opp, og lurte på å bygge her (å leie leilighet hadde vi forlengst konstatert var umulig om man ikke var ansatt i kommunen og kunne leie i den gamle lærerboligen). Men en dag kom det vi anså som et ideelt hus til salgs. Rimelig, tatt i betraktning av 70 kvm grunnflate, 2 etasjer og godt over 2 mål tomt, men trengte sårt til oppussing (var godt bygget, men lite hadde vært gjort med huset siden 1938). Da var det bare å sjekke bankkontoen, finne ut at vi hadde nok til 2/3 av huset og så høre om banken kunne bistå med resten + et par hundre tusen til oppussing.

 

Det gikk ellers nesten et år fra hushandel til vi fikk flytte inn, huset hadde en leiekontrakt. Inntil da ble vi boende i kommunesenteret.

 

Vi ble akseptert i bygda ganske hurtig (bygdekulturen fra der vi begge er oppvokst stemmer ganske overens med bygdekulturen her) og i dag (11 1/2 år etter flytting) er vi en del av bygda, ikke på noen måte "innflyttere". Og ganske fort fant vi ut at vi faktisk også kunne drive næringsvirksomhet slik vi ønsket herfra, for bredbåndsforbindelse var det ikke problemer med (ikke selvsagt alle steder i dag, enda mindre for 10 år siden). Men her var mulighetene direkte gode. Da var vårt viktigste kriterium til stede. Med tilgang til stabil strøm og god bredbåndsforbindelse kan vi arbeide fra nær sagt hvor som helst i verden hvor det finnes en flyplass med brukbare forbindelser innen 5-6 timers reise.

[Gjest]

Og "anonym" var altså

[Tokatter_USA]

Jeg kom hit med eventyrslysten brusende i årene, tenkte jeg skulle bo i et annet land i ett år, ett land pr. år i noen år, og USA var land nr. 2 for meg siden vgs.

Men her følte jeg at jeg hadde funnet veis ende. I løpet av det første semesteret (gikk på college), følte jeg at jeg aldri ville flytte herfra igjen.

 

Jeg gjorde det, men ikke lengre enn en 6 timers kjøretur unna, så jeg var ofte "hjemme" på besøk.

 

Og da jeg var ferdig med full utdanning, flyttet jeg tilbake til denne lille byen, startet egen bedrift, og giftet meg med mannen jeg traff da jeg kom hit (ja, han hadde "litt" med saken å gjøre!).

 

Jeg bor her ennå fordi jeg trives så utrolig godt, fordi mannen min er oppvokst her, og fordi det er et fint sted å bo med barn.

Det er en collegeby, som betyr at den byr på kulturopplevelser, stadig nye mennesker å treffe, liberale synspunkter og ivrige deltakere i samfunnet og i debatter.

Vi bor I byen, så avstandene til butikker, kino, bank, bibliotek, restauranter (og det norsk-amerikanske muséet!) etc. er innen gangeavstand, men det er også skogen, elven og en liten prærie.

 

Jeg setter også stor pris på at befolkningen er opptatt av sin norske herkomst, slik at jeg kan få kjøpt norske produkter (både mat og annet), samt lære datteren vår om sin norske arv ved hjelp av bl. a. muséet og 17. maifeiringen.

Alle vet også hva og hvor Norge er, og de fleste kan noen norske ord. ALLE vet hva en bunad er.... Dette er ikke selvsagt i størstedelen av USA!

[Gjest]

Nåværende samboer bodde her, så da måtte jeg også flytte hit for at vi kunne være sammen. Ikke angret, har kjøpt bolig og slått oss til her selv om det er et stykke til familie på begge kanter.

Vi har jobber vi trives i og venner både til voksne og barn i nærområdet, så vi føler vi har gjort et godt valg når det gjelder bosted.

[Ranveig R]

Vi bur ca 5 km frå barndomsheimen min )

 

Budde heime til eg var 16, gjekk vgs på Voss (130 km unna), og tok 3 år college i England.

 

Deretter gifta eg meg med ein mann som er oppvokst ei drøy mil frå der eg er oppvokst. Vi bur no hhv 5 og 20 min unna mine foreldre og svigers, og har alle søsken (med unntak av mi yngste søster), innan 35 min køyring frå oss (og lillesøs har sagt at ho berre skal vere i Oslo i eitt år) )

 

Kunne for så vidt godt tenke meg å bu i sørvest England igjen, eg savnar byen, klimaet, folket, språket, maten, heile bøtteballetten. Men eg kunne ikkje budd så langt unna familien no når eg sjølv har ungar.