når dere krangler med deres menn..

[Anonym bruker]

holder dere på på dagesvis?

Det er så slitsomt å krangle med samboeren min for vi holder isfront på dagesvis før vi blir venner igjen. Jeg er ikke noe flink til å bli venner igjen jeg heller, det var ikke det..

[Verdens tøffeste mamma]

Nei! Vi har stort sett alltid ordnet opp innen vi legger oss..

[Anonym bruker]

Nei, vi blir i grunn ferdige ganske raskt de få gangene vi krangler...

[Anonym bruker]

vi krangler heldigvis ikke så ofte da.. Tar i litt når vi først gjør det. Hjelper ikke at vi er så stae begge to:-)

[Anonym bruker]

Har det på samme måte her,det går alltid noen dager før ting begynner bli som normalt igjen.Utrolig slitsom,men vi klarer bare ikke å løse det når vi står oppi det.Men sånn er det når to med sitt å slite med bor sammen..Så lenge det varer...

[Anonym bruker]

"når dere krangler med deres menn.." (HI)

 

Det er ikke spørsmål om "når", HI, vi kranger aldri. Vi kan nok endelig diskutere, men vi krangler aldri. Og diskusjonenene pleier nå å slutte med enten en enighet eller et kompromiss senest i løpet av en times tid. Noen få ganger har vi måttet bruke mer enn en slik "diskusjonstime", helt opptil fire ved en anledning. Da er vi fremdeles nøyaktig like gode venner og like glad i hverandre MELLOM diskusjonene. At man har ulikt syn i en sak og må finne en løsning begge mener er "best mulig" betyr da ikke noe på vennskapet eller kjærligheten???

[Anonym bruker]

ja, det husker jeg at mine foreldre sa, vi krangler ikke, vi diskuterer... yeah right....

[Anonym bruker]

Var dette en spøk, eller finnes det faktisk folk som aldri blir rasende og har mest lyst til å finne en lysestake man kan slå mannen i hodet med??

Akkurat nå savner jeg mannen enormt, da han er innlagt på sykehus- men det vil ikke si jeg ikke husker hvordan det er å ha en krangel med han. Det skjer heldigvis ikke så ofte, men når det først skjer så blir hvertfall jeg ganske så sint noen ganger, uten at det medfører hverken hylskrik eller slåing altså..

 

Og til HI, det varierer hvor fort vi blir venner igjen, men som regel er det løst iløpet av en dag. Har hendt jeg har vært sur lenger, og vi bytter litt på å ta det første skrittet til forsoning hehe.

[Anonym bruker]

For meg går det å krangle og diskutere nesten ut på det samme når det gjelder noen man er glad i, jeg er også oppvokst med den frasen:

"vi krangler ikke vi diskuterer", men for meg var det krangling og nå går det ut på ett

 

Mannen min blir fort ferdig med ting, men jeg blir ikke ferdig med det før vi kommer til en løsning på problemet, han bare godtar for å slippe å krangle og det gjennomskuer jeg etter noen år sammen.

Det starter jo alltid som en diskusjon, men går over til krangling når vi ikke blir enige!

 

Jeg er nok den som skjeller og smeller mest, og kan holde på i dager hvis han bare trekker seg unda, men etter at vi fikk barn går det roligere for seg og jeg godtar mer for husefredens skyld nå enn det jeg gjorde før.

 

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Vi krangler (i ordets rette forstand) sjelden, det er mer at vi har et utfall mot hverandre. Feks "sett ting på plass etter deg" eller "slutt å overfylle søppelbøtta, det blir bare kliss". Sur tone forsvinner fort siden vi i hovedsak er enige og de tingene vi ikke er enige om ikke er så relevante for hverdagene slik at det går an å la være å diskutere det.

 

Hvorfor må det være isfront - kan man ikke komme til et kompromiss eller agree to disagree?

[Anonym bruker]

Nei, nei,,, vi blir venner i løpet av noen timer. Vi krangler vel ikke akkurat heller, men noen heftige diskusjoner blir det ..

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Vi blir ganske fort ferdige med det. Vi er begge glad i å diskutere, og det kan bli ganske heftig til tider, men heldigvis er ingen av oss langsinte.

En sjelden gang i blant har vi lagt oss til å sove etter en krangel uten å bli venner, men da er vi venner neste morgen. Alt er stort sett glemt.

En gang har mannen min vært sint en hel dag, men det var fordi jeg traff et MEGET ømt punkt, som jeg trykket på fordi jeg var så forbanna på hvordan han oppførte seg en gang han hadde drukket litt for mye alkohol.

 

I det store og hele blir vi fort ferdige med det. Ingen som går og dveler. Vi er begge ganske enige om at en krangel er ikke farlig, og ikke noe å henge seg opp i. Dessuten er vi begge veldig flinke til å fortelle hva som plager oss med en gang. Går ikke rundt og er stum i flere dager i den forventning om at han skal forstå hva som er galt. Han er faktisk litt verre enn meg til å ikke fortelle meg hva som plager han

[Anonym bruker]

Nei, det lengste vi har holdt på var vel halvannet døgn med uenigheter, men det var foreståelig da det var et stort tema vi tok opp, og vi var på hver vår side av saken. Vi krangler veldig sjeldent da, og blir ofte litt bedre venner enn det vi var etterpå.

 

Helt det motsatte av meg og min eks, der krangla vil 24/7!:-/

[Anonym bruker]

Når vi krangler om småting osv er vi stort set venner igjen innen kort tid,

 

Mn det er visse ting som er riv ruskende gale i ekteskapet vårt og de tingene ender alltid med tårer hos meg og sårete føleser.. og av og til krangler hvor vi virkelig er såre og vare i noen dager..

[Anonym bruker]

Ja, 22:44, vi har endelig hatt diskusjoner, men jeg tror ALDRI vi har vært høyrøstet mot hverandre. Enn si tenke TANKEN å slå ektefellen i hodet med noe hardt.

 

De "dype" diskusjonene hadde vi FØR ekteskapet, og det var enighet her som gjorde det aktuelt å inngå ekteskapet. Kjærligheten var jo på plass før disse diskusjonene, men den var ikke NOK til et ekteskap. Det ble først klart når vi også kom fram til at vi var grunnleggende enig om de viktige tingene.

 

Men også etterpå har vi hatt diskusjoner. For vi ser ofte ulikt på ting, vi er da to personer. Men neppe noengang en diskusjon så høyrøstet at den som satt i naborommet kunne høre hva vi diskuterte, med mindre han/hun var klistret til døren (og da, 20:09, anser jeg det faktisk som en diskusjon, ikke en krangel). Derfor har vi også barn som godt vet AT vi diskuterer en del. Men aldri HVA vi diskuterer, uten at de blir tatt med i diskusjonen. Og det har knapt hendt. For FØRST diskuterer vi oss fram til et kompromiss vi begge kan leve med, om vi ikke kommer fram til enighet. Og SÅ blir barna en del av diskusjonen. Så de er nok vant til at vi er ALLTID helt enige. Og vi håper jo også at DE kan lære noe om hvordan en uenighet løses: To personer som setter seg ved spisestuebordet, lukker døren og sier at vi har noe å diskutere nå og vil ha helt ro om ikke ting er livsviktig (det kan man jo si til litt eldre barn). Og at vi så ETTER diskusjonen (alt fra 10 minutter til en time) setter oss i fred og ro sammen med barna til litt kaffe og kos.

 

Og, som jeg sa, vi er akkurat like gode venner og akkurat like GLAD I hverandre også etter en diskusjon (eller "mellom rundene" de få gangene vi har måttet ta mer enn én diskusjonsrunde for å bli ferdig med en sak). Men det betyr ikke at vi er ENIGE. Det er jo akkurat derfor vi må diskutere for å komme fram til et kompromiss som begge synes er "best mulig", om vi ikke kommer fram til enighet mens vi diskuterer - for det skjer minst like ofte det

 

19:44