Nå vil jeg bare ut....

[Anonym bruker]

Vil bare ut.

Vi er enige om det meste. Men han handler ikke ihht til hva han sier.

Han har lett for å skylde det meste på meg. Han har en diagnose, en personlighetsforstyrrelse. Det var ille, så ble det bra, men nå blir det bare ille igjen. Bodd sammen i 8 år, har to barn på 4 og halvannet år.

Vi krangler noen ganger foran barna til tross for at vi alltid har vært enige om at det skal vi aldri gjøre.

Han har så kort lunte i perioder at det er slitsomt.

Men han ber fort om unnskyldning etter at han har vært dum.

Det går sånn opp og ned. Hvis livet går ham litt i mot, så er alt galt.

 

Skulle ønske han fant en annen, skulle ønske han var utro, at han såret meg ordentlig.

For jeg er kjempeglad i ham, han er omsorgsfull, generøs og snill.....

Barna er kjempeglade i ham....

 

men jeg blir så sliten av at det går opp og ned...synes jeg har prøvd lenge nå. Jeg ahr snart ikke mer å gi. Tom for energi. Og jeg merker at hans svingninger påvirker meg mye mer enn jeg er komfortabel med.

 

Men jeg er for feig. Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette.

Derfor sier jeg, jeg håper han finner en annen, slik at han slipper meg fri.

Han er slik type som vil lage trøbbel dersom han ikke er enig i et brudd. Derfor grues jeg til å måtte gå.

Neste øyeblikk overmannes jeg av en voldsom kjærlighetsfølelse overfor ham. Når jeg ser hvordan han koser seg med begge barna i fanget. Når han tar barna med på lek.

 

Dette er kjempevanskelig.

For uansett, så må jeg forholde meg til denne mannen så lenge vi lever.

Vi har barn sammen, vi kommer til å få de samme barnebarna. Tenk å ikke kunne dele minnene om da barna var små når de har blitt voksne.

Vi vil alltid ha histore sammen, den kan ikke slettes......

Er ikke det verdt å kjempe for?

Jo det er det.

 

men så tenker jeg.....hvis han valgte å gå, så ville jeg fortsatt sannsynligvis sitte med det samme savnet, men da var det ikke min avgjørelse.

 

Livet er hardt for tiden

[Anonym bruker]

Hei.

 

Vil bare støtte deg ved å si at jeg skjønner hvor vanskelig du har det nå. Jeg er midt oppi et brudd selv, og har brukt lang tid på å komme frem til avgjørelsen. Men nå som den er tatt kjennes det veldig riktig. Nå var det mangel på kjærlighetsfølelser som ble det avgjørende for meg. Jeg er glad i mannen min, men som en veldig god venn. Han tok det tungt, gjør det fortsatt, men ikke engang det får meg til å rikke på avgjørelsen. Vi har tre barn sammen.

 

Jeg og tenkte som deg, at jeg skulle ønske han var utro eller ga meg en annen grunn til å gå fra han. Men han er bare ikke typen til det, og mine manglene elske-følelse gjorde at ingen av oss egentlig var lykkelige. Kanskje vi kan bli det igjen, det vil jo tiden vise. Det er nok slik at du må ta dette valget selv, ikke vær kjip mot mannen din slik at han skal bli lei av deg og gå. Det er litt feigt, på en måte. Men dersom du tror at det mellom dere lar seg reparere og at du fortsatt elsker han, så er det verdt å prøve litt til. Lykke til med avgjørelsen din, du er ikke alene.

[Anonym bruker]

Hei, utrolig, det var som om å lese om meg og min historie... Her har han nok også en personlighets forstyrrelse... så veldig negativ, han prøver å dra oss med... Jeg har mistet all selvtilliten min sammen med han, fra å være en populær jente, sitter jeg nå og er en person som alltid er alene, føler meg stygg, upopulær, tror at ingen liker meg... Når jeg prater med gamle venner om dette, kan de ikke tro meg, jeg var den mest populære jenten på skolen... Hvorfor valgte jeg ikke en annen... Han ødelegger meg...

Jeg kan trygt si at jeg føler jeg hater han av og til, men så ser jeg han sitte sammen med barna, eller et kjærlig ord er nok til at jeg forandrer synet på han... For første gang på 12 år har jeg turt å fortelle mamma delvis hva som skjer, for i hennes øyne er han verdens beste svigersønn.. Alle forguder han, flink i jobben sin, god pappa, suksess står i pannen hans... Men hjemme... alltid sur, alt er dritt, når barna våkner sier han ikke god morgen, sier bare faen, nå har de våknet... Er ute til langt på natt, lyver så det renner... Jeg vil så gjerne dra fra han, men vi har en del gjeld sammen og økonomisk tror jeg ikke jeg klarer meg... Men orker ikke mer... er rett og slett utbrent og fysisk syk... sliter med magesmerter.... Og samtidig kjenner jeg at jeg elsker han.. men det er nok minnet om den han var før... Hva har skjedd med han... Jeg gråter, og vil ut av dette helvetet....

[Anonym bruker]

Hmmmm....min fant en annen...derfor kom jeg meg ut. Har fortsatt følelser for han, men misunner ikke den andre. Jeg vet så altfor godt hvor hardt han kjører henne, tømmer henne for energi og isolerer henne. Og stakkaren tror hun har skutt gullfuglen...akkurat som meg...den gang jeg var henne....

 

Jeg har fått tilbake livet mitt! Både ungene og jeg har blitt glade!

Unner dere alle det samme.