familieproblematikk

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn fra før, og vi har en sammen. Er gift.

 

Jeg skjønner jo at mannen min føler noe spesielt for sin egen biologiske sønn, men etter såpass mange år burde det være mulig å se på stesønnen som "sin egen" også? Jeg synes han kjefter/krever for mye av ham, men det verste er at jeg føler min mann syne shan er "i veien"? F.eks. om minstemann komme ropp i senga vår en helgemorgen, så koser mannen min med ham osv. Men om eldstemann kommer, kan han finne på å snu ryggen til og melde seg ut. Da blir det liksom bare oss tre igjen. Og mannen min tar aldri initiativ til å klemme eldstemann, det er gutten som tar alt slikt initiativ.

 

Dårlige eksempel kanskje, men ganske typisk. Jeg er så redd for at eldstemann skal føle seg som "femte hjul på vogna", så jeg overkompenserer kanskje. Jeg tar absolutt alt ansvar for gutten: Klær, lekser, skole, mat, øvinger, kontakt med venners familie osv. Mannen min tra ALDRI initiativ til NOE med eldstemann.

 

Noen som har tips til hvordan man kan få oss til å bli en "hel" familie der alle har likeveldige roller?

[Anonym bruker]

Jeg har ingen tips, desverre... men vet hva du mener, er det samme her...

For min del begynner det å bli vanskelig å i det hele tatt forholde meg til mannen (

[cilles]

Nå har ikke jeg erfaring med dette. Vi har bare en sønn og det er sammen. Men jeg syns kanskje det er litt rart av mannen din å oppføre seg slik. Hvor stor aldersforskjell er det på guttene da ? syns det høres litt sårt ut at det kun er gutten som tar initiativ til å klemme feks.

 

Har du snakket med mannen din og forsøkt å forklare hordan du oppfatter situasjonen ? Vet det ikke er lett, men. Mannen din vil jo sikkert det beste for familien, og da er det jo det beste at gutta blir behandlet likt både med krav og kjærlighet.

 

Håper du får gode tips. Lykke til.

[Anonym bruker]

forstår hvordan dere har det. Vi har det på en måte på samme måte. samboern er blitt flinkere å også ta min sønn med på ting, men det er litt som du også sier det er gutten som må ta initiativ til klemming.

 

Dere må snakke sammen, og du må fortelle han hvordan du føler det. Kan hende han ikke klarer å se det selv.

[Anonym bruker]

Jeg har forsøkt å ta det opp på en pen måte ("jeg føler at..."). han går i skyttergrava med en gang og mener jeg tar feil. Han blir gjerne sint og går ut døra. Sånn er det egentlig med alt jeg tar opp med ham.

[Anonym bruker]

Det er stor aldersforskjell (7 år), men det skulle vel ikke ha noe å si? Da vi ble sammen var jeg nøye med å forklare ham hva det ville si å bli stefar.