1. inntrykk

[Anonym bruker]

Hva tenker dere når dere kommer til et hjem for første gang som er lite, det meste av møbler second hand, lavt under taket (som et loft, men er ikke loftsleilighet.) ikke moteriktig på noen måte, og det lille som er "nytt" (kjøpt av oss) er fra ikea. Uff, vet jeg burde heve meg over det, men gruer meg til å få barselgruppa på besøk... Alle de andre har enebolig de eier selv, og vi leier et lite "kott"....

[Anonym bruker]

vi hadde det akkurat sånn frem til for ett år siden. Vi er 32 og 33 og har aldri hatt egenkjøpte møbler, alt vi hadde hadde vi arvet fra familien. Vi leide også helt frem til for to år siden. Vi hadde fullt av furumøbler, ingenting på veggene og grøss og gru så fælt vi egentlig hadde det. Men jeg hadde barselgruppe hos meg likevel, en gjeng veletablerte voksne damer fra Bærum med store eneboliger og nok av penger:) Gikk bra det, de var like koselig de=)

 

Det fine med at alt ikke er nytt er jo at da trenger man ikke være så innmari redd for ting. Jeg hater at vi kjøpte ny sofa og nytt bord, må hele tiden passe på at ungene ikke lager hakk i det og hopper eller søler i sofaen.

 

Tror barselgruppa di ikke bryr seg noenting over hvordan du bor, de har sikkert bodd slik en periode de også, de fleste har jo det før de fikk seg enebolig:)

 

Så får man heller tenke på alle de stakkars fattige familiene i fattige land som må bo i pappesker i slummen, da blir jo plutselig "kottet" ditt et lite slott;)

 

 

[Anonym bruker]

Det er jo kjempekoselig!

 

Jeg for min del tenker ikke på om møbelene er nye/gamle, om det er stort eller lite. Men er det møkkete der, støvete osv; ja da tenker jeg at her er det shabby selvom det er et stort flott hus som ligner et slott.