Er jeg urimelig? Jeg vil flytte, samboeren min vil ikke...

[FrøkenSprøken]

Vi bor nå i en 60 kvm leilighet i førsteetage i en studentblokk. Lekeplassen og en felles platting er rett utenfor stuevinduene våre. Det er unger (og voksne) rundt oss og på besøk døgnet rundt, og jeg blir tullete i hodet av å bo her.

 

Når jeg sitter inne i sofaen og leser/ ser TV eller andre ting, popper det stadig opp nysgjerrige fjes som glaner inn og vinker. Jeg føler rett og slett at jeg aldri får være alene. At jeg er et slags dyr i bur...

 

Treåringen vår har mange gode venner her, og er stort sett ute døgnet rundt.

 

Samboeren min synes dette er udelt positivt, og er "livredd" for at mini skal kjede seg dersom vi flytter til en egen leilighet/et eget hus.

 

Jeg tror han hadde hatt godt av litt roligere dager, og litt mer tid sammen med oss foreldrene. Slik jeg ser det trenger ikke et barn på 3 år å være sosial 24-7.

Ikke at jeg tror det er skadelig, men jeg tror iheller kke han hadde hatt det noe dårligere av å være mer alene sammen med oss.

 

Allikevel er hovedargumentet mitt at jeg føler meg oppspist her vi bor nå. Nesten på grensen til å vantrives.

 

 

Nå foreslo jeg at vi skulle dra på visning på en leilighet som ligger like ved. Noen tusen mer i mnd, men mye større. Dessuten har vi råd til det. Vi har ca 30 000 kroner etter skatt, og har nesten ikke noe billån igjen. Ikke super økonomi, men mer enn god nok, iom at jeg er student, og bare han jobber...

Den nye leiligheten koster bare 7000 kr i mnd, men strøm kommer i tillegg...

 

Men han vil ikke være med på visning en gang...

Jeg sier jo ikke at vi SKAL flytte, men at vi i det minste kan se oss litt om etter et annet sted å bo. Bare se.

 

Er det for mye å be om? Nei, han vil ikke flytte, men jeg vil heller ikke bli boende. Og så lenge han nekter å bli med på visning, han jo han rett og slett BESTEMT at vi skal bli boende, da... Det synes jeg er urettferdig!

 

Kjenner at jeg er skikkelig lei meg nå... Han er egentlig ikke vanskelig å ha med å gjøre, men her har han liksom låst seg helt...

[Gjest]

Vet han hvor mye du mistrives?

Dersom det økonomiske ikke er et problem, og dere blir boende i samme område, burde det jo ikke være en stor sak. Men hva er årsaken til at han vil bli boende i denne leiligheten?

 

Er det det at dere har innsyn som gjør at du mistrives? Kan det i så fall løses med gardiner, persienner, frostet glass eller lignende?

 

Har dere satt dere ned og snakket ordentlig om dette? Det virker jo bare som om han ikke helt forstår hvor ille dette er for deg ...

[FrøkenSprøken]

Nei, han vet ikke hvor mye jeg misstrives, men han blir bare irritert når jeg prøver å si det. Ikke fordi han ikke ønsker å høre på, men fordi han føler at jeg "ikke gir ham noe valg" når jeg sier hvor mye jeg misstrives.

 

Han vil bli boende fordi

1. Det er billig. (Han mener at vi må "klare oss" med noe som ikke er optimalt nå mens jeg er student, og så heller tenke på at det er for en kort periode, og at når jeg er ferdigutdannet vil vi ha like i underkant av 1 mill i året, og da kan vi jo kjøpe drømmehuset.) Jeg ønsker ikke å bare "overleve" disse årene, men å ha det så bra som mulig, selv om vi da må bruke litt mer penger på hus, og heller spare på andre områder...

 

2. Mini har så mange venner her, det er så sosialt for ham, og det er så enkelt for oss å bare slippe han ut på lekeplassen. Da slipper vi å aktivisere ham. (Jeg savner mer tid med mini, og ØNSKER å bruke ettermiddagene på å aktivisere ham. Så kan vi heller kjøre i 3 min de dagene vi ønsker å besøke de andre.)

 

 

Innsynet er ikke problemet i seg selv, men det er en stor del av grunnen til at jeg føler meg "oppspist" av å bo her.

Et like stort problem er at det stadig er folk på besøk, og at vi liksom ikke kan velge selv om vi ønsker å være sosiale. Vi kan jo låse døra, men da ringer de bare på, og vi kan jo i teorien si "vi ønsker ikke besøk" men det går liksom ikke i praksis. Det er jo vennene våre.

Bare det å få spise middag i fred og ro er et problem. Da kan naboungene i verste fall sitte pal utenfor ytterdøra vår, og vente på at vi skal bli ferdige.

 

Persienner kan løse en del, men da må jo de være nede hele tiden. Ikke så hyggelig det heller, på en måte...

Men i dag skal jeg kjøpe persienner på de vinduene som mangler, og de skal være nede hele tiden. Så får han selv se hvor hyggelig det er...