Når blir man et mobbeOFFER?

[blond]

Når blir man et mobbeoffer kontra å være utsatt for mobbing?

[Anonym bruker]

Det er når det skjer gjentatte ganger over tid. Viktigst av alt er jo i grunnen den subjektive opplevelsen.....

[Gjest]

Offer defineres som dette; skadelidende bli o- for mord / krigens ofre / bli (et) o- for intriger

 

Da vil jeg vel si at man kan bli utsatt for mobbing uten nødvendigvis å være skadelidende. I det øyeblikket man er skadelidende er man et mobbeoffer. Sånn per definisjon.

[Anonym bruker]

... og dermed kan man ikke sette en konkret grense for det. det har med ondskapen i mobbingen, kontinuiteten og mottakers evne til å takle forsøkene på mobbing.

 

Derfor tror jeg ikke navn, foreldres legning osv er så viktig i forold til mobbing. Det er de svake som mobbes. Fordi de er svake, fordi den som mobber merker at det har effekt (ala positiv forsterkning).

[Gjest]

Det stemmer slett ikke at det er de svake som mobbes, med mindre du mener at svake også er relativt.

Jeg ble mobbet for utseende og andre små bagateller, men forrdi jeg valgte å ta til motmæle, fordi jeg ikke er og aldri har vært svak, ble mobbingen fysisk i tillegg.

 

Man trenger ikke være svak, bare annerledes, eller bare rett og slett være den uheldige som blir valgt som plukkekylling.

[:::) Frøken Velferdsrett]

om det er de svake som mobbes så lurer jeg på hvorfor mobbeofferne greier seg langt bedre en de som mobber siden i livet.

 

for meg vitner det om det motsatte.

 

og jeg anser meg selv slettes ikke for svak. jeg vil mye heller at mitt barn skal bli mobbet en og mobbe. det beste hadde vært om han slapp begge deler selvsakt.

[Anonym bruker]

hvorfor stille det spørsmålet i det hele tatt?spiller det noen rolle?

[Anonym bruker]

Jeg vet at jeg kommer til å provosere mange mange her nå, og dett er ikke nødvendigvis min personlige mening, men

 

What does a victim need? It needs to be victimized..

 

Dvs at en er et offer når en lar seg bli et offer... Og for å fortsette å være et offer, lar en det skje..

[Anonym bruker]

snakk norsk da mann. dette er ikke oprah heller.

[:::) Frøken Velferdsrett]

igjen spørr jeg. om det er slik. hvorfor greier mobbere seg statistik dårligere en de som blir mobbet?

[Dunder]

Det er vel subjektet som sitter med definisjonsmakten her. Noen tenker på seg selv som et offer for mobbing, andre tenker seg som utsatt for mobbing. Jeg er ikke i tvil om at jeg foretrekker den siste definisjonen dersom det var meg selv eller en av mine nærmeste jeg skulle definere.

 

Er forøvrig litt enig med hun som insinuerer at en del mennesker trives veldig godt i en offerrolle og at man selv kan vlege i hvor stor grad man ønsker å stimulere denne rollen. Man kan velge å se på seg selv mer som en aktør i sitt eget liv enn et offer for omstendigheter og omgivelser. Det betyr ikke at man selv har ansvar for alt som skjer en, men det betyr at man i langt større grad klarer å selv være aktiv i møte med livets utfordringer i stedet for å vente på at andre skal komme å "redde" en.

 

"Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det."

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg er heller ikke noe glad i ordet "offer".

 

men jeg syns det er begrenset hvor mye man kan forvente at et barn kan ta ansvar for sin egen situasjon.

 

jeg aner fremdeles ikke hvordan jeg skulle ha hamlet opp med de i som sa og gjorde ting mot meg. jeg var jo en mot mange.

 

men det jeg kan gjøre og det jeg har gjort er jo å få et fint liv når jeg ble gammel nok til å kunne velge livet mitt selv.

[Dunder]

Et barn er ikke selv ansvarlig for hvordan h*n takler sin egen situasjon.

 

Men omgivelsene kan styrke barnets motstandsdyktighet mot negative opplevelser. Av og til så kan foreldrene til et barn som blir mobbet forverre barnets opplevelse ved å hele tiden fokusere på hvor forferdelig mobbingen er, hvor synd det er på barnet osv. Ved å definere barnet som et "offer" så svekker man barnets egen motstandskraft.

 

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

hm.. de fleste jeg kjenner som har blitt mobbet har ikke hatt foreldre eller skole som har tatt det på alvår.

 

foreldrene mine og skolen min har ihvertfall ikke på noen måte fortalt meg at det var ferlt, eller dårlig gjort at de behandlet meg sånn. de har bare ignorert alt sammen og håpet på at det går over av seg selv.

 

hva gjør du om ditt barn kommer hjem alene vær dag etter skolen og aldri har med seg venner? hva gjør du om ditt barn kommer hjem med skrubbsår osv?

 

personlig hadde jeg tatt barnet mitt ut av den skolen relativt raskt.

[Dunder]

Ja, jeg ville sannsynligvis også tatt barnet mitt ut, jeg mener ikke at mobbing er sunt! Snarere tvert i mot.

 

Men jeg ville fokusert på at mobbingen var noe barnet ble utsatt for, ikke noe som definerer henne for alltid. Å "være et mobbeoffer" er en veldig deterministisk personlighetsbekrivelse, som antyder at mobbeopplevelsen MÅ være en av de viktigste personlighetsformende opplevelsene i barndommen. Av og til stemmer det, men ikke alltid. Jeg ville forsøkt å ikke dvele ved det som har skjedd, og heller fokusert fremover.

 

Jeg tror mange barn opplever mer ansvar ved å bli definert som et "mobbeoffer" fordi man da har bestemt at de er noe vesentlig annet enn en som IKKE er et "mobbeoffer".

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg er helt enig i at ordet mobbeoffer ikke er noe bra ord! og jeg ville aldri sakt til småen "du er et mobbeoffer" fordi jeg er helt enig i at det setter han i en bås.

 

men jeg ville apselutt tatt problemene på alvår og gjort det helt klart at det apselutt ikke er hans skyld. det er aldri greit og mobbe (med to streker under). og det er aldri den som blir mobbet sin skyld.

også ville jeg prøvd og lære han at den beste hevnen man kan gi er å lage et bra liv for seg selv siden.