Flere tidligere mobbeofre her?

[Anonym bruker]

Hvordan har dere det nå?

Har dere blitt sterkere eller svakere av opplevelsen?

 

Jeg har klart meg veldig bra, oppnådd alle mine personlige mål og er veldig fornøyd med det livet jeg har nå. Men det er noen ting jeg har innsett at jeg må slite med resten av livet:

 

Jeg er veldig sosialt usikker. Om det kommer av mobbingen kan jeg jo ikke si sikkert, men jeg vet at jeg har mange flere antenner ute for sosiale signaler enn det som er normalt. Og spesielt føler jeg på negative signaler. Jeg er sikker på at ingen liker meg. Når folk er hyggelige og imøtekommende tror jeg at de gjør det for å være snille. Jeg sier sjeldent noe, fordi jeg kan ikke forstå at noen skulle være interessert i å høre hva jeg har å si.

 

Når jeg blir trygg på folk (de som gidder å holde ut med meg i de månedene jeg bare er stille) klarer jeg å være morsom og ærlig og gi tilbakemeldinger. Men selv folk jeg er trygg på går jeg rundt og er redd for at plutselig skal innrømme at de egentlig hater meg.

 

Jeg er sykt opptatt av å ikke lukte vondt. Svette, dårlig ånde osv. Jeg er veldig nøye på hygiene og tannpuss, og jeg vet med meg selv at jeg ikke lukter vondt (sjekker konstant), men jeg tror alle rundt meg syns jeg er ekkel.

 

Noen som har liknende ting som de føler de kan "skylde på" mobbing for?

[Anonym bruker]

Jeg er også sosialt usikker.

Men jeg har det bra. Klart mobbingen har satt sine spor. Men jeg vil også påstå at det har gjort meg sterkere. Jeg føler meg utrolig sterk. Men sliter som sagt litt sosialt.

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du forteller HI. Har det på akkurat samme måte. Det eneste er at jeg tror ikke folk synes jeg er ekkel. Jeg har alltid fått høre at jeg er veldig pen, så er det et sted jeg har selvtilliten i orden på så er det utseende. Men kjenner som sagt igjen det andre du forteller. Om å ikke si noe pga at man tror ikke at det er noen som vil finne det interressant osv. Jeg er elendig på smalltalk, og tror at folk syns jeg er utrolig teit.

Jeg er også veldig redd for å knytte meg til folk, for jeg har en ide om at de kommer til å svikte meg. Så jeg driver på en måte et slags føre var. Knytter jeg meg ikke til noen, så kan jeg heller aldri bli såret.

 

Jeg vet jeg går glipp av en del ved den tankegangen. Men jeg er skadet sosialt sett på en måte. Eier ikke selvtillit der..

[Anonym bruker]

Jeg også merker at jeg har blitt sterkere. Jeg lar meg ikke bikke av pinnen for småting. Men akkurat i sosiale settinger føler jeg meg ikke sterk i det hele tatt.

 

Jeg får også høre at jeg er pen, har en fin kropp, er flink til å kle meg osv. Men det også tror jeg folk sier bare fordi de føler de må. Jeg tror ikke på dem. Når folk sjekker meg opp tror jeg det er fordi de ser meg som et "lett offer", selv om de sier at jeg er den fineste de vet osv. Jeg tror ikke de mener det.

 

HI

[Gjest]

Jeg har vokst enormt på det og det har faktisk ikke bar gjort meg sterkere, men også enda mer sikker på meg selv.

I alle fall utvendig.

Jeg har noen vanskeligheter i sosiale settinger og også jobbmessig, men aldri uttalt. Det har med mine tanker rundt det hele, og blir stort sett skjøvet av banen igjen rast etter tanken er tenkt.

 

Det jeg kanskje sliter mest med er faktisk at jeg føler at jeg har blitt hevngjerrig. Om ikke annet har jeg veldig lyst til å oppsøke de menneskene som mobbet meg, og fortelle dem hva de gjorde med barndommen og ungdomsårene mine. Jeg har allerede gjort det med ei av de som var verst. (og det kjentes fantastisk godt...)

 

Men, jeg vet ikke helt om jeg ville vært det foruten heller på en måte. Ser jo hvordan det har gått med andre som ikke ble mobbet eller faktisk var mobbere, og jeg har jo ikke noe ønske om å ende opp som dem akkurat:p

 

 

[Anonym bruker]

Sterkere? Nei, jeg vet ikke.... Mobbingen gjorde meg usikker, og sulten på oppmerksomhet hjemmenifra, som jeg ikke fikk.

I "voksen" alder søkte jeg fortsatt etter oppmerksomhet, gjerne på den gale måten (Fra jeg var 16, sånn ca). Jeg har fortsatt problemer med å være meg selv rundt mennesker jeg ikke er trygg på, og har store problemer når folk kritiserer meg på et uverdig grunnlag.

Det hjalp sikkert ikke på at jeg var samboer i 5 år med en mann som psykisk og fysisk mishandlet meg (det gjorde forsåvit min mor også)

 

Så nja... livet er greit nå, men det har vært verre!

[Anonym bruker]

Jeg er nesten blitt litt motsatt. Prater som en foss, og gjorde alt for å få andre til å le. Enten av meg (har mye selvironi), eller av andre ting.

Jeg også har klart meg veldig bra, og er meget fornøyd med livet mitt.

Men jeg merker at jeg blir veldig usikker når dårlige ting skjer, enten om noen venninner gjør noe "slemt". Da trekker jeg meg veldig fort unna, og har kuttet kontakten med en del venninner som jeg mente ikke var bra for meg. Jeg takler liksom ikke så godt motgang fra venninner. Jeg trekker meg fort tilbake, og tar liksom ikke fighten.

 

Men jeg har ei fra barneskolen som har holdt ut med meg og motsatt. :-)

[suseduse]

Jeg sliter fortsatt hvis jeg er i nye situasjoner og fremmede mennesker.. Hadde en jobb nå, og jeg er overbevist om at de må ha trodd jeg var tilbakestående, for klarer ikke snakke når det er mange fremmede rundt meg, blir helt stum! Og så tenker jeg på at jeg må si noe, og tenker fælt på hva jeg skal si, og så at nå MÅ jeg si noe og ja etc etc.. Blir bare stressa og svett av det.

 

Er veldig usikker på fremmede, og tenker ofte at de må tro jeg er dum og slikt.

 

Eneste positive er at jeg er blitt mye mere bevisst å alltid vise positive følelser til de jeg er glad i og som står meg nær, og fortelle de det.

 

Jeg har fått en helt annen selvtillit etter at jeg møtte mannen min. Han blei selv mobba, men han hadde en mere "gi-faen" holdning, og jeg har lært litt av det. Tørr å drite meg ut en gang i blant og

 

Men det sitter fortsatt i, og kommer alltid til å gjøre det.. Noen situasjoner verre enn andre..

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

det jeg sliter med er om jeg ikke blir hørt. om jeg er sammen noen og de ikke respekterer min mening eller sier små ting som "man kan ikke vaske gulvet slik og slik" med mobbete tone uten glimt i øye, så blir jeg illsint. ikke kom her og kom her liksom.

 

jeg er ikke så glad i at mange barn går sammen. husker når jeg var gravid og møtte en barnehage på tur. holdt på å dø.. hehe.. men det går mye bedre nå. sikkert fordi jeg har småen og må møte barn ofte.

 

jeg syns jeg har greid meg bra. og jeg er stolt av det jeg har fått til. jeg er ikke bitter på de som mobbet. de viste ikke bedre tror jeg. men jeg er bitter på skolen, fordi de ikke ga meg tilrettelegingen jeg hadde krav på og behandlet meg som om jeg var dum bare fordi jeg har dysleksi. jeg er slettes ikke dum.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er ikke et tidligere mobbeoffer, men samboeren min er det. Han har klart seg kjempebra faglig (noe som vel lå bak mobbingen i utgangspunktet...) og i arbeidslivet, men jeg merker det av og til... Han bruker lang tid på å etablere vennskap, er sjenert, og er veldig rask til å tolke f.eks. en forsinket melding fra en bekjent som en avvisning, og tar ikke han selv kontakt mer. Dessuten hadde han aldri hatt noen kjæreste før han møtte meg, da han var godt over 25 år. Tror neppe det er en tilfeldighet.

 

Jeg elsker ham selvsagt som han er, og jeg kan bli så sinna på disse idiotene som gjorde ting så vanskelig for ham da han var liten!!! Han som er verdens beste person!

[Anonym bruker]

jeg er heller ikke bitter på de som mobbet. De var barn, og visste ikke bedre. De jeg er forbanna på er skolen, som må ha sett og merket mobbingen, men ikke gjorde en drit for å få slutt på det. (dette fikk jo meg til å føle meg enda mer ubetydelig...)

Jeg er også litt bitter på foreldrene mine faktisk. Jeg sa aldri noe om at jeg ble mobbet til dem (var for stolt!!) men de MÅ ha merket noe. Men aldri ble det snakket om. Aldri.

[Anonym bruker]

Dette var akkurat som om du beskrev meg!!Nesten litt skremmende..Men samtidig godt å vite at det ikke er bare meg:-)

 

Jeg ble mobbet på barneskolen i noen år,før vi flyttet.Jeg vet ikke om det bare er mobbingen som har gjort meg slik,men jeg nå en gang slik..

 

Jeg vet at jeg ikke bør føle det slik,for jeg tror ikke jeg er så fæl som jeg tenker.En annen ting som jeg gjør,er at jeg prøver å gjøre ALT for andre,slik at det går ut over meg selv tilslutt:-/Blir kjempesliten,for jeg får faktisk ikke noe særlig igjen for det..Men så klarer jeg ikke å la være heller,for jeg er redd for hva som blir tenkt om meg da..Det er slik at jeg prøver å slutte å være slik,og prøver å delta mer i samtaler,men det lukker seg helt for meg,dva at jeg blir helt tom i hodet,og har absolutt ingenting å tilføye.Og har jeg faktisk noe å si,så sier jeg det ikke alikavel,for da tenker jeg at det sikkert er dumt..

[Anonym bruker]

Herregud, det er ikke bare meg...

 

Jeg sliter fortsatt i sosiale settinger, er alltid redd for ikke å bli likt og tolker alt i verste meninger. F.eks. er det ei som alltid avslutter alle SMS'er, e-poster og meldinger generelt med , og når det hun skriver heller ikke bærer preg av noe positivt måtte jeg rett og slett kutte henne ut, for jeg følte alltid at hun bare gjorde narr av meg eller hadde en nedlatende tone (selv når jeg møtte henne). Merkelig, og det kan faktisk være at det bare er i hodet mitt...

 

Ellers blir jeg helt kald innvendig når jeg må gå forbi tenåringer, særlig hvis det er flere av dem, er kjemperedd for tilrop og ekle kommentarer.

[Anonym bruker]

Det var litt rart å lese dette innlegget, for det er akkurat som om jeg skulle skrevet det selv. Du beskriver meg på en prikk. Jeg har akkurat de samme problemene som deg.

I tillegg føler jeg at jeg ikke "har rett til" å føle meg fin, fordi jeg tror at alle andre syns jeg er stygg... litt vanskelig å forklare. F.eks i vennegjengen (som er både menn og damer), kan det fort komme en spøk om sex og sånt, og ta tenker jeg at jeg ikke må si noe fordi at de sikkert tenker at jeg er stygg og ingen vil ha sex med meg... :/

 

 

[Gjest Tale30]

Jeg ble mobbet som barn, på barneskolen og oppgjennom ungdomsskolen. Men det var egentlig veldig merkelig fordi jeg hadde mange venner, samtidig som jeg var den som alltid ble tråkket på dersom det var et kjedelig øyeblikk (ikke av vennene mine, men andre i klassa og på skolen). Jeg var ingen fruktkurv, for å si det slik, og det var vel ikke jeg som var øverst på lista til gutta.

 

Dette endret seg på gymnaset da jeg flyttet litt bort fra hjembyen min, og da ble det helt sykt den andre veien. Jeg hadde en litt spesiell stil, og valpefettet var borte. Dette resulterte i at mange jenter liksom fant meg litt spennende. Jeg var en av gutta, samtidig som de yngre jentene på skolen hang rundt meg på fest. Det var til og med en som sa at dersom hun fikk en datter en gang så skulle hun kalle henne opp etter meg, hehe. Etter å ha blitt mobbet i lang tid gjorde dette at jeg ikke tok helt bakken en stund, og det viktigste ble å kjenne alle. Heldigvis ødela det ikke mitt forhold til mine virkelige venner til tross for at jeg fullstendig neglisjerte dem.

 

Nå er jeg helt vanlig godt likt tror jeg, og jeg er veldig sosial og skravlete. På samme tid har mobbingen satt sine spor. Jeg er veldig sensitiv for negative signaler fra andre. Blir det stille etter at jeg har sagt noe, eller dersom noen hever et øyebryn, tar jeg det ofte som et tegn på at de ikke kan fordra meg (her er det ingen mellomting). Jeg treker meg da unna til denne personen har vist interresse igjen. Dette er noe jeg jobber med å bli kvitt.

 

Jeg tror mobbingen har gjort meg sterkere til tross for den usikkerheten jeg har fått i bunnen av mitt selvbilde. Jeg har blitt reflektert, har tonnevis med empati og er svært opptatt av rettferdighet. Dette er noe som jeg kan gi videre til barnet mitt og det er verdifullt. Jeg vil også kunne hjelpe henne dersom hun en dag blir mobbet, selv om ingen tenåringsdatter ønsker hjelp fra sin mor til slike ting. Jeg HATER mobbing, noe jeg sikkert har gitt klart uttrykk for her inne. Det er så destruktivt, og ingen absolutt ingen har rett til å sette seg selv over en annen person og tråkkke selvfølelsen til denne personen ned i møkka.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg må bare si at alt det dere sliter med, gjør jeg også. Men jeg ble ikke mobbet da..det er vel heller min selvtillit. Jeg har alltid vært populær i skolesammenheng, men jeg sliter masse med meg selv, er usikker, tror ofte at andre mennesker ikke liker meg osv..

 

Jeg har faktisk blitt beskyldt for å mobbe en person (av den personen), noe som ikke var tilfelle..det synes jeg var fælt. Ingen stor mening med dette innlegget da, men litt godt av og til å se at andre sliter litt også..selv om vi har forskjellige utgangspunkt.

[Gjest]

Ano 2048

 

Dersom du har vært en av de populære og har blitt beskyldt for mobbing tror jeg faktisk du skal tenke deg om en gang til, for selv om du kanskje ikke selv engang har åpnet munnen har du heller ikke valgt å være inkluderende, noe som ofte kan være enda verre.

 

Så er du blitt beskyldt for det kan det jo faktisk være personen har følt det slik?!

[Gjest Tale30]

Akkurat det som anonym 2048 sier her en grunn til at vi som har opplevd mobbing også bør tenke oss lit om. Mange av de som mobbet da de var små hadde det vanskelig selv. De hadde lav selvtillit eller vanskelige forhold hjemme. Du hadde også dem som var venner med mobberne, men som ikke turte å si ifra i frykt for å miste det trygge de hadde. Disse menneskene har ikke alltid et minne idag om at de mobbet.

 

På reunion på ungsomsskolen møtte jeg igjen mobberne. De husket bare hvor moro vi hadde det sammen. Han ene sa "Jeg husker da jeg og du satt bakerst i klassen, for et team vi var!" Jeg var helt paralysert av vissheten om at de faktisk ikke husket hvordan de hadde vært. Det som var fint å se var at de aller fleste av dem hadde utviklet seg til å bli snille og gode voksne, og det gjorde at jeg tilga alt. Det var noen av disse som fortsatt var de samme, men de var ikke lengre populære som de var da de var yngre. Utsiden gjenspeilet nå i mange tilfeller innsiden.

 

Jeg var i hjembyen min nylig og da møtte jeg hun som var den verste mobberen. Hun pleide gjerne å komme til meg når hun mistet vennene sine (noe hun gjorde hele tiden). Jeg, snill som jeg var, tok henne inn i varmen, og vi var sammen en dag eller to. Så kom jeg på skolen neste morgen, lykkelig og glad, bare for å møte hånlatter da hun hadde spredd mine hemmeligheter videre, gjerne med litt ekstra krydder. Når jeg møtte igjen denne jenta, og hun klemte meg og sa at det var sååå herlig å treffe meg, så ble jeg helt skjelven. Hver gang jeg gikk i nærheten av der hun jobbet kjente jeg at jeg ble klumsete og at jeg følte meg helt mislykket. Det som er litt morsomt er at da hun skulle hilse på datteren min så behynte jenta og hyyylgrine.. Unger ser rett gjennom folk, hehe.

[Anonym bruker]

Personen det er snakk om var en sterkt psykisk syk person. H*n mente at nesten alle i klassen hadde mobbet og gikk ut til media med mange forferdelig historier h*n fant på. Jeg var en av dem som var mest sammen med h*n og har aldri mobbet heller vært slem mot noen, jeg har prøvd å stille opp for dem som ikke hadde det godt.

Jeg vil ha meg frabedt å bli beskyldt for ting her også, for dette har jeg slitt mye med, det er jo klart denne personen ble trodd.

 

Jeg har en mor som ble mobbet alle år på skole og det er noe av det verste jeg vet. Hvordan i alle dager vet du at jeg ikke har vært inkluderende??

[Anonym bruker]

Om jeg ikke har blitt så mye direkte mobba med ord har jeg kjent veldig på å bli utestengt. Husker en gang en ny gutt begynter på skolen som vistnok syntes jeg var litt søt. Han fekk da beskjed av kameratene om at han ikke måtte like meg, jeg var jo kristen. Hadde venninner , men ble skjelden bedt på fester selv om de ble. Da jeg skiftet miljø når jeg begynte på vgs. fekk jeg flere tilbakemeldinger fra gutter om at jeg var søt og at flere likte meg. Jeg møtte det med avisning og tok det ikke til meg. Ingen kan jo like meg tenkte jeg. Selvtillitten var på bånn. Hadde en kjekk ungdomstid og flørtet mye selv om jeg ikke tok til meg at noen kunne like meg. Selv om det ikke er noe mål å ha mange romanser skulle jeg nok ønske jeg hadde opplev flere forhold og ikke ødelagt det for meg selv ( har vært sammen med to stk innkludert min mann)

 

Er nok ikke mange som mistenker at jeg har vært så usikker i oppveksten. Jeg tror jeg virker sikker på meg sel og har vel lederegenskaper. Men kjenner meg mye igjen i HI. Er det personer som får meg til å være usikker klarer jeg ikke å være meg selv. Blir stille og vet ikke hva jeg skal si. Føler meg helt dust og føler de ser på meg som en rolig tulling som ikke sier noen ting. Liker ikke meg selv sånn. Er og veldig var for andres negative synspunkter om meg. Posetive synspunkter klarer jeg ikke helt å ta til meg selv om jeg liker å høre det.

[Gjest]

Jeg vet det ikke, og har helle rikke sagt du HAR vært det, men jeg har sagt at kanskje du skal tenke en gang til, for selv om du kanskje ikke bevisst har gått inn for å mobbe, så kan det ha blitt følt slik.

Men blir veldig var for alle mulige signaler dersom man allerede er veldig usikker, og tolker gjerne ting i verste mening.

 

Men om situasjonen er som du forteller over her nå (som ikek ble nevnt med ett eneste ord i ditt forrige innlegg som jeg svarte på) så er det noe HELT annet, og en annen diskusjon.

 

 

[Gjest]

Ser forøvrig at formuleringen min om den biten med inkluderene var dårlig, det "kanskje" som står lenger frem i setningen skulle liksom appliseres til begge scanarioer, men det fremstår ikke slik. Beklager det.

[Anonym bruker]

har du heller ikke valgt å være inkluderende

 

Lett å tolke det dithen når du skriver det sånn.

[Anonym bruker]

Da er vi jo enige:-) Ok!

[Anonym bruker]

Alltid redd for å møte nye folk. Sier svært lite og har nok derfor blitt oppfattet som litt overlegen type. Veldig plagsomt! Før jeg var 20, så klarte jeg ikke en gang å se folk i øynene, så bare ned i bakken. Snakket noen til meg, så svarte jeg med enstavelsesord. Altså ikke mye lett å bli kjent med. Har heldigvis blitt litt bedre de siste 10 åra. Bittelitt bedre selvtillit, og bryr meg litt mindre om hva andre mener. Vil aldri bli noe utpreget sosialt vesen, tror jeg..