hvordan opplever du å være mamma?

[Anonym bruker]

fortell:)

[Bøtteknott]

Jeg føler meg fortsatt litt som en barnevakt/tante. (som aldri får levert fra seg barnet.. He he..)

Jeg synes gutten min er helt skjønn og han er stort sett snill og blid. Men den enorme morsfølelsen som nesten slår deg overende har ikke kommet. Vet ikke om det har noe å si, for jeg hadde nok ofret livet mitt for den lille.

Hverdagen er blitt helt annerledes, og håper rutinene kommer i gang snart, for jeg er et skikkelig rutinemenneske.

Lillegutt er bare 2 mnd, så kanskje litt tidlig :-)

Det er fortsatt rart at jeg har en sønn.. Men har ikke snakket med så mange "utenfor" hvor jeg må presentere meg som mor eller no. Eller ringe steder angående sønnen min.

Så min opplevelse av å være mamma er at det er litt rart.. Og litt skummelt. Og en følelse av å være heldig :-)

[Anonym bruker]

Hei:)Jeg syns den første tiden var ganske tøff.Plutselig hadde jeg en annen å ta meg av hele tiden.Var ganske nedfor.til tider.Men nå er ting mye bedre:)nå er guttungen 8 mnd.Morsfølelesen kommer gradvis:)

[Anonym bruker]

Morsfølelsen som det blir snakt om her, har eg hatt helte tiden, helt siden positiv test!

Å være mamma er kjempe koselig! gøy og spennende.. Å se hvordan den lille utvikler seg er fantastisk, han har allerede blidt 7 mnd, tiå har flydd!

 

Sefølgelig er ikke alt like kjekt. Av og til vil eg kansje se noe på tvn, men kan ikke viss han griner f.eks eller vil ha oppmerksomhet, men kjekt er det jo å være med han selv om eg kansje hadde lyst til å gjøre noe annet

 

Noe av det herligeste eg vett er når han sovner, mens eg bærer rundt på han når han skal sove(noe som ikke blir gjort så mye lenger men), og når han smiler fint opp til meg etter at han har tatt en lur og eg skal henta han! fantastisk!

 

Eg elsker gutten min overt alt på gjor, og ville gått gjennom ild og vann for han <3

[Anonym bruker]

Fantastisk!

[Anonym bruker]

Jeg elsker jenta vår over alt i verden, men av og til kan jeg se på henne og tenke hvor i all verden kom du i fra? Hun er åtte år nå, og har blitt veldig veslevoksen, så hun er på en måte mer lillesøster enn datter.. Håper jeg snart får oppleve å bli mamma en gang til, for det er herlig, selv om det er slitsomt til tider! Belønningen får man når man skal legge seg, og det ligger en lapp på hodeputen min med teksten "Elsker deg mamma. Du er snilleste mamman i verden. God natt mamma!"

[Anonym bruker]

Jeg opplever at det å være mor til 2 (snart 3) er det mest givende, morsomme og spennende jeg noen gang har gjort, men også vanskelig, frustrerende og til tider et tyngende ansvar.

Jeg har aldri hatt så mye dårlig samvittghet som etter at jeg ble mor, men heller aldri opplevd en så ærlig og betingelsesløs kjærlighet som barna mine gir meg.

Kort sagt er det en hel haug med motstridende følelser, men det positive veier definitivt tyngst!

Men vi må innse at det er ikke bare glede, fryd og gammen hele veien. Det finnes faktisk en hel masse bekymringer, redsler og vanskelige situasjoner å takle når man blir mor, kall det gjerne "medaljens bakside". Jeg tenker på f.eks angsten for at det skal skje noe med barna. Det er helt OK å synes at det er et slit innimellom.

For meg er det viktisgste i morsrollen å gi omsorg og kjærlighet, kombinert med lærdom og klare grenser.

Når livet går mot slutten er jeg helt overbevist om at jeg kommer til å tenke på de tre barna mine som det desidert viktigste jeg har gjort i livet.

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

Jeg stortrives som regel med å være mamma, men jeg er kanskje litt for mye mamma og litt for lite meg selv. Livet mitt går for det meste i drittbleier og støvsuging, og jeg har ikke hatt mye sosialt liv etter at ungene kom. Dette må jeg prøve å gjøre noe med kjenner jeg, for jeg trenger faktisk litt tid for meg selv innimellom også, har jo vært hjemme i flere år nå...

 

Jeg er nok en "hverdagsmamma". Jeg tar den enkle løsningen innimellom, gir av og til etter for ungenes hyl og skrik og gjør nok ting som ikke er helt pedagogisk korrekt. Men jeg prøver så godt jeg kan, og mesteparten av tiden koser vi oss sammen.

Nå når nr 2 har kommet er jeg nok mye mer avslappet enn med nummer 1, og tar ting litt som det kommer.

 

Og så har jeg blitt utrolig mye mer følsom og redd. Ser for meg farer hele tiden, og bekymrer meg for en hel del med ting, pga ungene... Prøver å roe ned på hønemortendensene da, det går fint å klatre i trær så lenge jeg slipper å se på (godt hun går i park noen timer om dagen :-) )

[Anonym bruker]

Det er fint, har verdens nydeligste jente. Men av og til når hun gråter og ikke vil noen ting, lurer jeg på HVORFOR jeg valgte å bli mamma så ung. Jeg som egentlig skal studere, feste, være med venner og ta ting som de kommer. Men når jeg ser smilet hennes, forstår jeg hvor heldig jeg egentlig er! Hun er livet mitt rett og slett.

[Anonym bruker]

Den store forskjellen fra å ikke være mamma, er at nå er det noe som er mye viktigere enn absolutt alt annet. Alle andre problemer fortoner seg som helt bagatellmessige så lenge skatten min har det bra.

[Anonym bruker]

Det er det mest fantastiske som har hendt meg.. Jeg elsker å være mamma!! Og nå skal vi snart ha en til og det gleder vi oss masse til..

 

Hel verden dreier seg om disse små og det liker jeg..

Så lenge de har det bra, har jeg det bra..

[Anonym bruker]

Slitsomt å ikke strekke til, vondt å ikke kunne være sammen med dem så mye som de trenger. Deilig når jeg kjenner at jeg fungerer godt og kan bruke mye tid sammen med dem. Veldig fint å kunne gjøre ting sammen uten pappaen, og fint å dra på turer sammen alle. Stolthet når vi får fine tilbakemeldinger på ungene og når vi ser at de mestrer ting. Tilfredshet når vi ser de har venner å leke med.

[LillaGorilla♥♥]

Lillejenta er 4 mnd, og det blir bare bedre og bedre å være mammaen hennes!;

 

Å være mamma er det mest fantastiske, vidunderlige, morsomste og herligste jeg har opplevd, men samtidig det skumleste og mest slitsomme.

 

Jeg elsker jenta mi over alt på jord, av og til er det helt overveldende, og jeg må gråte en skvett. Jeg hadde gladelig ofret resten av verdens befolkning, inkludert meg selv, for at hun skal ha det bra, kappa av meg armer og bein for henne- ingen i verden kommer før henne. Det er så jeg nesten ikke får puste.

Hun er så deilig at jeg bruker evigheter på å skifte bleie fordi jeg ikke greier se meg mett på den nydelige lille kroppen hennes, og jeg går konstant og susser på henne. Det beste i verden er å ha henne inntil meg. Lykken over å ha henne er så stor at det ikke finnes ord for det.

 

Men som sagt er det også skremmende og skummelt, med all denne kjærligheten kommer også frykten. Frykten for at noe skal skje med henne, at jeg skal miste henne eller at noen skal være slemme med henne. Bare tanken gjør meg livredd, omtrent hysterisk og nærmest fysisk syk. Derfor greier jeg ikke lese/se/høre historier om mennesker som har mistet et barn lenger, jeg blir jo helt forstyrret..

 

Det er også slitsomt- en selv kommer alltid i annen rekke, hun må komme først. Det er mangel på søvn og fritid, jeg får ikke alltid spise, drikke eller dusje på lang tid fordi jeg er opptatt av hennes behov.

 

Men samtidig gjør det ingenting, for det positive oppveier det negative så til de grader.

 

Den dagen jeg ble mor sluttet jeg å lure på hva meningen med livet er!