Fødselsdepresjon? Grusomme tanker?

[Anonym bruker]

Dette har jeg aldri fortalt en levende sjel - ikke en gang min kjære, som jeg ellers forteller alt til.

 

Jeg slet veldig psykisk etter fødselen. Fødselen var vanskelig og traumatisk, og jeg har vel i ettertid innsett at jeg hadde en fødselsdepresjon jeg aldri fikk behandling for. Jeg følte meg helt verdiløs - og det verste var at jeg hadde tanker om å drepe babyen min. Ofte, over en lang periode. Jeg kunne aldri gjort det - hvis jeg hadde trodd et eneste sekund at jeg kunne utført det i virkeligheten, hadde jeg dratt rett til sykehuset eller helsestasjonen. Men - det å ha tankene var en fryktelig belastning i seg selv, og gjorde at jeg følte meg enda mer verdiløs enn jeg allerede gjorde. Jeg har for eksempel bare badet babyen min alene to eller tre ganger på over ett år. Min kjære tror at det bare er et koselig rituale vi tre har sammen - å bade om kvelden. Bakgrunnen for dette ritualet er derimot ikke så koselig...............

 

Jeg har det mye bedre nå. De fleste fødselsdepresjoner går jo over av seg selv. Men - hva skjer neste gang? JEG ORKER IKKE EN SLIK RUNDE TIL. Jeg vet jo at jeg må be om hjelp, med en gang jeg blir gravid, for å forebygge at det skjer igjen. Selv om tabuet er stort, og det sitter langt inne, vet jeg at jeg må, og det skal jeg klare.

 

Er det noen her som har vært gjennom det samme? Hva skjedde i neste svangerskap? Fikk dere god hjelp?

 

Vær så snill, jeg orker ikke ekle kommentarer om at jeg ikke er en god mor. Det er ikke det det handler om her. Barnet mitt har ikke blitt skadelidende, jeg har gjort alt jeg kan for å skjerme barnet fra tårer og depresjoner, men JEG har blitt skadelidende. Jeg har det bra nå, mitt fokus er framover. Det er tungt nok å klare å skrive dette, jeg orker ikke fordømmelse.

[Anonym bruker]

Vil bare si jeg føler med deg. Og det er absolutt ingen lett situasjon å være i.

Og det har ingen verdens ting å gjøre med om du er en god eller dårlig mor å gjøre. Men kroppen som reagerer sånn.Hos de fleste går det over av seg selv. Men det vil nok hjelpe å snakke med noen om dette. Er helt vanlig å få fødselsdepresjon,og det høres jo ut som det er det du har hatt/har ,men no er jeg ikke lege da.

Har aldri hatt tanker om¨å ville drepe barnet mitt,aldri.Men det er de som har det. Du er ikke ond av den grunn.Det er bare slik du og kroppen og alle hormonene reagerer. Det er tungt psykisk og fysisk og ha det sånn.Og ihvertfall helt alene. Kanskje det hadde vært godt å sankket ut om dette med oen? mannen,en psykolog,legen,eller den du stoler mest på og som du føler deg trygg på. Kan være godt med støtte i en slik stund.

Ønsker deg lykke til og håper alt ordner seg for deg

Vet desverre ikke om du får det sånn neste gang,har bare født en gang selv. Det sies at det kan være forebyggende å gå til psykolog før fødsel.

mange klemmer fra meg

[Anonym bruker]

Dette behøver ikke å bety at du får det samme ved en eventuell neste fødsel.

 

Snakk om det på svangerskapskontrollen, så får du ekstra hjelp.

 

Jeg hadde ikke fødselsdepresjon, men hadde allikevel liknenede tanker. Det er stor forskjell på å tenke noe og på å gjøre det. Du er ikke alene.

[Anonym bruker]

Uff, kjære deg. Jeg fikk vondt av innlegget ditt.

Det sies at kunnskap er makt, så jeg ville snakket med fagpersoner og lest en del om fenomenet fødselsdepresjon i forkant av neste baby.

Ei jeg kjenner ble veldig godt fulgt opp. Hun var fremdeles litt redd for å få de samme følelsene da neste baby kom, men det ble heldigvis en helt annen opplevelse. Og hun sa det var så godt å oppleve dette med å "bli forelsket i babyen sin".

Dessuten er man ofte tryggere på seg selv med baby nummer to.

Ta i hvert fall følelsene på alvor. Det er ikke meningen at du skal ha det slik!