Hva ønsker du for barna dine?

[Reveenka]

Jeg har hatt e lite dibbepause i sommer, me siste uka har jeg vært mer her ie, og bl.a. lest e del ilegg om e type bareoppdragelse jeg kjeer jeg reagerer veldig på.

 

Så derfor har jeg tekt mye over dette: hva øsker vi for bara våre? Hva sys vi det er viktig å lære dem, hva øsker vi de skal oppnå her i livet, og hvorda går vi frem for å få det til?

 

Jeg vokste opp med snille foreldre, som ønsket det beste for meg, og jeg var aldri i tvil om at de var stolte av meg - me vet at mi oppdragelse var e take gammeldags, og spesielt fare mi var ok igje preget av si oppdragelse så jeg husker godt at e del grep som ble brukt var ironi, sarkasmer og tildels e patroniserede toe. Jeg vet, nå i vokse alder, at dette ble brukt for å "pushe" meg fremover, for at jeg skulle være mer skjerpet og utytte evee mie best mulig, og at det ikke ble brukt bevisst eller med ond vilje me at det rett og slett var et resultat av e "Margrethe Muthe"-oppdragelse som ble brukt på mi far. Jeg pleier å tøyse litt med at jeg har hatt e "tysk-prøyssisk oppdragelse" - dette er selvsagt helt satt på spisse c",)

Me for mie bar øsker jeg ikke dette elemetet i oppdragelse, sarkasmer og iroi er ikke bra for bar.

 

Jeg vil heller ikke at fokus på plikter og regskap over alle livets områder skal være domierede, eller at dage skal styres av et rigid skjema for lekselesig, plikter og arbeid, slik jeg jeg har oppfattet at oe gjør, etter å lest disse ileggee her på DiB/Baret Mitt. Diverse straffemetoder som timeout/skammekrok eller husarrest eller idragelse av goder/tillitt over uker og måeder er uaktuelt - da fier vi heller utav det på adre måter.

 

Jeg vil at mi bar først og fremst skal være lykkelige og forøyde med tilværelse, jeg vil at de skal være medmeesker som har omtake for sie veer og søske(og foreldre ;-)) og for de som ikke har det så bra som oss, og at de skal være i stad til å greie seg selv år de blir vokse. Etterhvert vil jeg at de tar asvar for seg selv og si utdaelse og videre utviklig - me ikke riktig eå. Og selvsagt vil jeg gjere at de utytter sie ever best mulig, og de har vyer for livet sitt; tig de øsker å gjøre. Det må være rom for glede, spotaitet, drømmer og moro! Og så håper jeg at revugee føler seg elsket, hørt og respektert.

Og år e av revugee kommer til meg og smiler forøyd og sier "jeg liker livet mitt så godt, jeg mamma" - da er det så jeg får e god varm klump i mage! Og ellers både ser jeg selv og hører av adre at vi er på vei til å å dette målet, og da er jeg glad! c",)

 

 

 

 

Sorry at n'ene magler, jeter c",)

[mamma søker barn-har fått 2]

Jeg er vel veldig enig i det du sier. For alt jeg vil er at mine barn skal være barn, og føle at mamma og pappa elsker de ubetinget.

De kan godt lære seg en ting eller to om økonomi når den til kommer:-)

Selv fikk jeg erfare "the hard way", da min første telefonregning kom i posten etter at jeg hadde flyttet hjemmefra som 22 åring.

Ikke visste jeg at det kostet så mye å ringe:-) Jeg tror ikke jeg hadde sett en telefonregning så lenge jeg bodde hjemme.

Men det blir vel ikke noe problem med barn av i dag, siden de får mobiltlf så tidlig.

 

Ellers kjenner jeg, som jeg skrev i innlegget "mamma er vi fattige" at jeg blir litt forbanna på foreldre som overøser for mye "voksent" til barna.

Jo da, det er sikkert lurt at de får noen plikter, men jeg vil ikke at mine barn ikke skal kunne gå ut å leke med nabobarna fordi det passer meg at de rydder rommet NÅ. Jeg vil ikke at de MÅ gå med søppel og annet. Men jeg blir glad når Storebror spør om han kan rydde ut av oppvaskmaskinen eller om han kan få støvsuge. Og det vet han, at jeg blir glad altså.

 

Ellers håper jeg at det blir fine voksne av de, når den tid kommer. At de er glade for foreldrene de har og at de kommer hjem til oss, selv etter at de har flyttet. Jeg er helt sikker på at som man sår høster man. Der

har jeg jo god erfaring med svigermor. Hun har aldri gitt barna kjærlighet, min Kjære kan aldri huske å ha sittet på mammas fang, eller fått en klem av mammaen sin. Så hun er ikke en viktig del av livet vårt. Svigerfar derimot er rake motsetningen:-)

 

I tillegg håper og tror jeg at de kan få være bekymringsløse barn så lenge det lar seg gjøre i våre dager. (synes de har et press på seg om å bli "voksne")

 

Selv kommer jeg fra et hjem hvor barna stod i første rekke alltid.

Det kjenner jeg nå i voksen alder at var veldig riktig. Vi var aldri rike på penger eller gods, vi manglet heller aldri noe. Men at mamma og pappa måtte forsake en ting eller to fordi vi alltid kom først, ja det tviler jeg ikke på....

 

Mine barn skal aldri tvile på at de kommer først, uansett. At vi elsker de høyere enn himmelen skal de heller ikke tvile på.

 

Vi har sett filmen " de utrolige", og der får ene datteren beskjed om at hun vil få "husarrest herfra til glade jul". Det har blitt en morsomhet her i huset. Men de vet ikke hva husarrest er da, og jeg håper at de aldri vil få vite det heller. Nå har ikke jeg hatt tenåringer ennå.....

[Attpåklatten :-)™]

Jeg er så hjertens enig. Har også fått ståpels i nakken av diverse innlegg på disse sidene i det siste og takket mine foreldre for hvilken enorm gave de har gitt meg ved å være akkurat mine foreldre. Ubetinget kjærlighet uten å stille krav til barna, før de er store nok til at det er naturlig, er første pri. Ei heller skal de utsettes for de voksnes ansvar eller bekymringer. Barn skal få lov til å være barn. De er ikke en forlengelse av vårt ego, men selvstendige individer som skal få lov å utvikles i takt med seg selv, og ikke med våre ønsker og drømmer. Vi kan gi dem mat, klær og kjærlighet i bøtter og spann. Vi kan gi dem av tiden vår, klokskapen vår og de fine tingene i livet. Men vi trenger ikke pålegge dem å være voksne i barns kropper.

 

Åpent hus, åpen kommunikasjon. Det er lov å være sint og skuffet som voksen. Det har ikke barn vondt av å se. Det lærer dem at vi alle er mennesker og ikke maskiner. Trygghet og faste rammer er viktig kjenner jeg, men ikke rammer som gjør at de føler seg som små militære i et regime styrt av voksne som ikke lar barn være barn.

 

Alle barn blir født som seg selv, om de ender opp som hjernekirurg eller prest spiller ingen rolle, bare de ender opp lykkelige i sine egne liv. Vi mennesker får ikke lykke, vi skaper vår egen. Og det må vi også tillate barna våre å skape for seg selv... Vi kan gi av kjærlighet og erfaring, men vi kan ikke forlange å få så mye igjen. Gir vi de rette verdiene, får vi det i uante mengder uansett. På godt og på vondt.

 

Jeg er takknemlig overfor mine foreldre som skapte et åpent hjem og som tok imot mine venner, uansett ståsted og var rause og fylt med respekt. Ingen måling av verken inntekt, hva slags hjem de kom fra eller annet. Men de forventet respekt tilbake og det fikk de:) Det man gir ut kommer tifoldig tilbake, er min erfaring og lære.

 

Har man noe pent å si til noen, åpner man også opp for at andre kan si noe pent tilbake. Har man behov for å slenge dritt, får man dobbelt tilbake. Enklere blir det vel ikke.

 

Jeg håper og tror jeg vil og har lært barna mine noen viktige ting her i livet. Og at de er så kloke at de klarer å se bakom fasader og bling:) At de er empatiske er jeg ikke i tvil om og at rettferdighet er noe de setter høyt. Men aller mest vet de hvem som elsker dem ubetinget og som er ekte og ærlige med dem, og gir dem den tryggheten de trenger i livet. Livet er ingen dans på roser for noen mennesker. Man vil gå gjennom tøffe tider og situasjoner kan dukke opp. Spørsmålet er bare hvordan vi da har lært dem å takle dette og gå i seg selv og gjøre de forandringene som må til:)

 

Men barndommen, den har de alltid fått lov å ha. Uskyldigheten, lekenheten, naiviteten og lots of LOVE:)