Jeg er gravid..

[Anonym bruker]

Endelig klaffet det, med prøving i et år.. Er fem uker på vei, og plutselig får jeg panikk! Hva i alle dager er det jeg holder på med? Jeg vil da ikke ha en baby, en som er avhengig av meg, som bæljer og skriker, som skal gjennom barnehagentiden (hater barnehagen!!), og som kommer til å binde meg fast til hus og hjem.. Vi har ei datter som er blitt stor og selvstendig jente (11 år), og tanken på at nå skal vi begynne på nytt, gjør meg skrekkslagen, og ikke av fryd.. Typen vet ikke at jeg er gravid(han er bortreist på jobb), og jeg vurderer faktisk abort, og sterilisering uten at han vet om det.. Huff, jeg er et fælt menneske!!

[Anonym bruker]

Ja du er et fælt fælt menneske. skam deg

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Du er ikke et fælt menneske. Det er vanlig å få kalde føtter når man først er blitt gravid. Plutselig går det opp for en at; shit, nå er det virkelig alvor!

 

Men slapp av, det blir nok bedre skal du se. Du ønsket dette barnet, tenk på alle grunnene til ønsket ditt!

- Når babyen ligger på brystet ditt og sover søtt mens du beundrer det.

- Når babyen smiler til deg for første gang.

- Når babyen sier mamma/pappa til dere.

- Når barnet blir stor nok til å si: -mamma, jeg er glad i deg!

 

Dette kommer nok til å gå helt bra skal du se. Alle disse følelsene du har nå, bunner nok bare i at du først nå har virkelig tenkt over hva framtiden bringer. Og det er ikke en gal ting å gjøre, men prøv å fokusere på det positive, for det er det mye av!

[Anonym bruker]

er vel normalt og få panikk egentlig, men dette barnet er jo (eller var) tydeligvis veldig ønsket om dere var prøvere i et år.. Sikker på at det ikke bare er nerver?

 

Vil uansett anbefale deg å snakke med noen om de tankene.. Amathea.no (mulig de har et lokalt kontor i nærheten av deg) jordmor, helsesøster, eller lege..

[Anonym bruker]

Gi det litt tid,så ordner det seg Helt normalt og tenke sånn. Jeg kan garantere deg at du ikke kommer til å angre når du har fått babyen din:)

[Anonym bruker]

du er da langt fra fæl HI Herreverre, jeg får panikk NÅ om dagen jeg, og babyen min er 15 mndr Har lyst til å sende ham tilbake til sykehuset noen ganger. Blir helt skrekkslagen av tanken på at jeg ALDRI mer kan gjøre noe 100% egoistisk bare fordi jeg vil og trenger det. Hele livet mitt er heretter knyttet til den lille tassen min.... Og det skremmer vannet av meg noen dager. Ihvertfall hvis vi har hatt en hard dag med trass og surv, og attpåtil våkennetter :/

 

Men selvsagt ville jeg aldri vært ham foruten<3 Det tanken om at det ville vært så mye enklere hvis jeg ikkehadde fått barn som bare kommer snikende på slitsomme dager

 

 

Helt normalt, og tenker du tilbake, så hadde du akkurat de samme tankene om ditt eldste barn mest sannsynlig:)

 

Gratulerer med graviditeten, og husk, du har en barnevakt i ditt eldre barn og andremann skal visst være mye enklere enn førstemann

[Anonym bruker]

Takk for trøsten! Jo, det er vel bare et anfall av panikk.. Tankene kom på jobb idag, og fikk nesten ikke puste..hehe

Samboer kommer til å bli så glad når han får høre om graviditeten, tenkte jeg skulle late som jeg ikke vet, og ta en test når han kommer hjem i neste uke, sånn at vi kan blir gledelig overrasket sammen..hehe Bare dette panikkanfallet mitt har gått over til da..

 

HI

[Gjest]

Jeg er også gravid og har panikk annen hver dag, nesten. Er redd for å ikke klare det, panikk for å være bundet til et annet menneske resten av livet osv. Jeg gleder meg, men det er jammen skummelt å være gravid. Masse følelser, panikk, glede, latter og litt gråt.

 

Og jeg håper og tror at det er vanlig...

[Anonym bruker]

Tror det er helt normalt det du opplever nå!

Vi prøvde også i mange år før det endelig klaffa, og fra tid til annen gjennom hele svangerskapet så "angra" jeg litt på hele graviditeten!

 

Men når babyen kom så var den følelsen borte for godt, men tanken på at livet snur dramatisk er såklart skremmende, også skremmende og panikkarta å føle seg bundet til noe i mange mange år framover!

 

Men så kommer hverdagen og man får ikke tid til å tenke de tankene lenger, og som du sikkert vet siden du har ei på 11år så flyr tiden og du sitter igjen og tenker at hvor blei alle barneåra av:)