Begynner å bli litt småredd mannen min....

[Anonym bruker]

Er gift og har to små barn. Vi har vært gift i snart 5 år,og hatt et ganske så turbulent forhold,men de siste årene har det stort sett gått på skinner.Jeg elsker mannen min over alt,og jeg kjenner han bedre enn hans egen mor...

Men i det siste har han vært veldig agressiv,det har han alltid vært. Altså at han kan eksplodere av småting som at jeg glemmer å sette i ny pose i søppeldunken.

Han har vært sånn siden han var ung sier han,så det er ikke noe nytt. Og jeg visste godt om det da vi ble sammen,men jeg kan takle det.Jeg blir ikke redd om han eksploderer,ikke før nå i de seneste ukene.

Han er blitt mer og mer irritabel,kan blusse opp for alt og ingenting.

Det skal sies at jeg er en nokså lat person,som tar ting med stor ro,og jeg er ikke så effektiv av meg,og han er stikk motsatt,så jeg skjønner ofte om han blir irritert.

 

Men nå i det siste synes jeg han har gått for langt.

Han skriker,raser av sinne,øynene hans forandrer seg helt.Han knuser ting i golvet,og den andre dagen kastet han alt søppelet på golvet,så jeg måtte vaske det opp igjen.

Grunnen til han da ble sinna var at golvt var møkkete.

Han sier aldri unnskyld,men jeg orker ikke krangle med ham,

orker ikke å ta opp en diskusjon med ham lenger.

I det siste har jeg begynt å gråte når han blir sinna,dette gjør han bare enda mere sinna,og sier da"ikke tving deg selv til å gråte"...

Dette gjør han foran ungene,og minstejenta spør han om han kan slutte.

I dag synes jeg grensen ble nådd da han dyttet meg hardt vekk,for jeg var ikke rask nok til å finne sokker til han.Han hadde dårlig tid.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke om han er klar over at han blir så sinna selv,for en dag sa han at han husket ikke at han ble så sinna.

Jeg vil ikke fortelle det til hverken venner eller familie,det er derfor jeg skriver her.Er helt ny her,men tenkte dere kanskje kunne komme med gode råd.

 

Ønsker kun seriøse svar.Takk for deres tid.

[Anonym bruker]

For barnas skyld så skal du flytte ut og du burde absolutt fortelle dette til noen. Noen som kan hjelpe deg og noen du kan bo hos før du finner en egen plass å bo.

 

INGEN barn skal være nødt til å vokse opp med en slik far og være nødt til å se at mor blir behandlet på den måten. Ta ansvar for dine barn og dra fra ham. Nå!

[Anonym bruker]

Ojda.. dette høres ikke bra ut. Ingen kan stå på pinne for andre til en hver tid, det må du også skjønne. Kan tenkes at din mann vil ha godt av å snakke med noen proffesjonelle.. virker som han har en del å stri med.

[Anonym bruker]

Du må sette en beinhard grense. Nå. Han tyranniserer deg, du holder hemmeligheter, begynner å gå på nåler for å ikke terge han, er urimelig forståelsesfull mot følelsesutbruddene hans -rasjonaliserer og sier det nesten er din skyld siden du er så bedagelig.

 

Det hjelper ikke at du elsker han. Det hjelper ikke at du forstår han. Han må ta ansvar for det her- og du må sette streken. Uansett hva som er grunnen til måten han agerer på er det mye som kan tilsi at det blir værre. Fordi du "tillater" det ved å bli- tilgi osv. Ta deg en "pause", dra med barna og gjør det klart hvorfor. Han må endre seg- ellers så ødelegger han deg og ungene.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Du vet vel egentlig selv hva du MÅ gjøre.

 

Når han begynner å utagere foran barna så bør terskelen for hva du som mor skal tolerere at barna dine utsettes for være nådd.

 

Som mamma er førsteprioriteringen din BARNA. Når da ei lita jente ber pappan sin slutte å være så sint så bør du reagere. Barn skal ikke behøve å vokse opp i noe slikt.

 

Og hva er det med sokkene? Kan ikke et voksent mannfolk finne klærne sine selv?

 

Du sier selv at han har utviklet seg når det gjelder aggresjonen - fra først til kun å være sint, deretter knuse ting, for så nå å dytte deg hardt vekk? Du ser vel selv at aggresjonen utvikler seg mer og mer i negativ retning? Skal du holde ut til den dagen slaget kommer? Og med barna som tilskuere?

 

Kom deg vekk - du greier deg mye bedre uten en slik idiot.

[Anonym bruker]

Hvis han har vært vant med å reagere slik er det ikke sikkert han innser at det har blitt verre.

 

Faktisk minner han noe om meg selv... Jeg har alltid hatt skikkelig temperament og eksplodert titt og ofte. Jeg trodde det bare var sånn jeg var, og at det ikke var noe jeg kunne for. Men tok feil! Jeg måtte bare lære meg teknikker. Forsøke å tenke før jeg reagerte. Det å sette ord på sinnet har også hjulpet veldig.Det er mulig å forandre seg. Men da må man først innse at det er et problem.

 

Tenker du må ta dette opp med ham når han er i godt humør.

 

Jeg vet ikke om dette er noe godt råd, men jeg var i alle fall fæl til å kaste og knuse ting. En dag gjorde samboeren min det samme, og da fikk jeg på en måte føle selv hvordan det var. Skjønte på en måte hvor unødvendig det var!

 

Det blir nok bare en uvane det der å kaste ting... En måte å utagere. Det sinnet man har inni seg er så stort at det bare må ut på et vis. Man mister liksom besinnelsen. Og det kan jo alle mennesker gjøre i løpet av livet, men så ofte som meg og din mann er jo ikke normalt! Men som sagt. Det finnes håp. Det er jo ikke sunt for sinnataggen heller å eksplodere slik.

 

Håper virkelig dere får bukt med problemet! Men grip tak i dette nå! Få inn profesjonell hjel om nødvendig. Kanskje en samtale med familievernkontoret kan hjelpe?

 

Lykke til!

[Småtorsk]

Denne mannen trenger hjelp til å mestre aggresjonen sin. Får han det, tar det alvorlig og er motivert for å jobbe med seg selv, kan dere ha en lang framtid foran dere.

 

MEN HAN MÅ TA TAK I PROBLEMET NÅ!

 

Han bør ta kontatkt med psykolog og dere bør gå til familierådgiving. Ta kontakt med krisesenter, helsestasjon eller familievernskontor snarest for å få hjelp videre.

 

Er han ikke villig til å få hjelp, bør du forlate ham. Dette er ikke akseptabel oppførsel, det er psykisk vold. Du kan ikke ha det slik. Og barna dine kan det i hvertfall ikke!

[Anonym bruker]

Kan være noe ekstra som plager han for tiden, som gjør at han blir ekstra sint. Og hvis han har hatt et sånt temperement siden han var liten, så virker det som det ligger noe bak. Man er sjelden sint uten grunn. Det kan virke som det er grunnløst, men som regel kan det ligge noe annet bak når noen blir så sint.

 

Jeg vet ikke hvordan han tar det, når du forteller hvordan du opplever han og hva dette gjør med deg? Og eventuelt foreslår terapi, som f.eks et sinnemestringskurs? Tror også han får det bedre med seg selv om han får bukt med dette.

Det skal ikke være sånn rett og slett. Og det at du blir redd er et varselstegn!

[Anonym bruker]

Du må kreve at noe blir gjort, han må oppsøke hjelp for å mestre sinnet sitt! Du kan ikke la barna vokse opp og se dette, du vet at dere to er barnas største rollemodeller når det kommer til konfliktløsning, er det dette du vil videreføre til barna dine?

 

Man kan ikke leve med og respektere en mann man er redd, da begynner du å utslette deg selv og det er ikke bra for noen.

 

Jeg er gift med en mann som har vokst opp i et sånt hjem, hvor det var eksplosjoner rett som det var. Ikke direkte vold, men ting ble knust, det ble skreket osv. Det var noen episoder av mild vold, men aldri mot ungene.. Han er vel den som er minst skadeskutt av søsknene hans, men de er alle preget av den usikkerheten, og bråket som var hjemme i oppveksten. Etterhvert som ungene vokste til ble også sinnet rettet mot dem, har hørt utallige historier fra kameratene til mannen min (mannen min snakker helst ikke om det). F.eks fortalte en kamerat om en gang han hadde sittet bak på sykkelen til mannen min også hadde de punktert, svigerfar hadde eksplodert og ropt å skreket utover nabolaget fordi det var deres egen skyld at de punkterte..

 

Hvordan vil du at dine barn skal vokse opp? Mannen min har aldri så mye som kranglet med meg foran ungene, er vi uenig om noe unngår vi å snakke om det frem til ungene er i seng. Han er livredd for å videreføre den oppveksten han hadde, med en ufroutsigbar far som kunne kaste feiekosten etter mammaen hans og brøle av sinne..

 

Tenk deg om!

[Katja85]

HI her.

Takk for svar alle sammen. Det hjelper godt å høre deres synspunkter,selv om jeg nesten selv vet hva jeg må gjøre.

Jeg har hverken snakket med ham om hbordan jeg føler det når han er såpass sint,eller snakket med ham om det i det hele tatt.

Det blir liksom situasjonen der og da,han raser,jeg gråter,han blir mer sinna,og går og tar seg en røyk. Det skal sies siste måneden har han prøvd å slutte med røyking. Dette gir nok

abstinensene et ganske så stort kick,så han eksploderer desto verre.Men jeg synes måten han reagerer på er blitt mer

skremmende enn før.Det er derfor jeg nå begynner å reagere.

Før kunne han bli skikkelig sinna et par ganger i måneden,nå er det nesten 5 dager i uka.

Det å gå ifra ham er nok ingen løsning,men å ta en skikkelig prat med ham kommer jeg til å gjøre.

Har hørt om flere som faktisk bare er sånn,de eksploderer for alt og ingenting,og tenker ikke så mye over det.

Føler ikke at min mann er den typen til å være voldelig,men idag fikk jeg litt dårlige vibber desverre.

Vi får se hvordan det går.Jeg kan gjerne skrive et innlegg og si ifra hvordan det gikk om dere ønsker.

Takk for hjelpen alle sammen.

[Anonym bruker]

Hi, du må virkelig lese dette jeg har å si!!

 

Jeg ble oppvokst på akkurat samme måte, først begynte min far sånn, og det holdt på lenge!! mamma fikk til slutt støv på hjernen, vasket 24/7, ble sur når vi sølte en smule på gulvet osv (hun ble sånn pga min pappa). Og, senere ble faren min voldelig, han slo og sparket hun forran meg og min bror. Vi har sittet i trappen og sett min mammas ansikt bli omeblert av min far, jeg var kun 7 år. og viste ikke stort!!

Det var helt forferdelig, og alt begynte akkurat som du skrev over her.

 

Mamma var en kontroll freak etter hun enedelig ble kvitt han, det var strøøøkent hjemme hele tiden. Ho var sur for alt(!!)

Og i ettertid, jeg har blitt helt lik. Jeg MÅ ha det ryddig hele tiden. Mens min sønn spiser kjeks står jeg så og si ved siden av med brødsmule støvsugeren. Jeg begynner heldigvis og bli bedre for og ikke ødelegge mine barn. Går hos psykologen enda for det tilogmed! virkelig, du burde tenke på og gjøre noe med det, før det utvikler seg!!

 

Barna dine får dette borret inn i hjernen, jeg husker ALT fra jeg var 6 år ca

 

[Tokatter_USA]

Dette er ikke bra. Faren min oppførte seg sånn. Han hadde alltid hatt et hissig temperament, og moren min kunne leve med det, det var ikke så ille, og hun var rolig selv. Da vi var små ble han nok ikke så ofte så sint når vi var til stede, men det første raserianfallet jeg husker var jeg nok ikke mer enn 6-7 år.

 

Det ble verre i løpet av årene. Det var ille da vi var i tenårene, omtrent som du beskriver. Han sa heller aldri unnskyld, og det var som regel mors "skyld".

 

Han var aldri fysisk voldelig mot oss eller mor, men å leve med et sånt uberegnelig menneske (man visste jo aldri hvilken liten ting ville utløse det) var forferdelig skremmende. Ingenting i mitt 45-årige liv har noen gang gjort meg så redd som jeg var hjemme, som barn og tenåring.

 

Han ble forøvrig voldelig overfor mor etter at vi flyttet ut.

 

Ingenting, INGENTING, du eller noen andre gjør kan rettferdiggjøre slik aggressivitet. Det er hans ansvar å holde sinnet i sjakk. Mange par er uenige om mange ting i hjemmet, bl. a. hvor rent det behøver å være, men normale mennesker forstår å ikke skremme vettet av andre for det.

 

Hadde mor flyttet fra ham da vi var unge, hadde vi ikke behøvd å være redde for å komme hjem hver eneste dag.

Jeg håper du forstår at barna dine ikke kan leve i et sånt miljø.

 

Både søsteren min og jeg kuttet kontakten med far for mange år siden, og først da jeg hadde gjort det, kunne jeg føle meg trygg igjen, både generelt, og på å dra hjem og besøke mor (som omsider ble skilt).

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp i et slikt hjem der pappaen min ofte var veldig agressiv. hendelsene ine likner veldig på ting jeg selv har opplevd. Sånne småting skjedd igjennom hele barndommen og ungdommen vår, vi var alle nervøse og skvettne når pappa var i nærheten. Mamma var som deg, hun "godtok" oppførselen han. Da eldste broren min var 16 rablet det for han en da pappa fikk et raserianfall og han hoppet på faren vår. Han gav han tre reale slag på kjeften og pakket noen ting og forsvant. Han var borte lenge og når han kom tilbake var han helt forandret, han virket rolig og avslappet og nervøsiteten var tydelig borte. Jeg skjønte ingenting før jeg en kveld fant en pose med hvitt pulver i lommen hans på badet. Jeg det opp med hn og han forklarte meg at det som var i posen var veien ut av alle d vonde følelsene. jeg begynte også å ruse meg, mere og mere.

 

For å gjøre en lan historie kort: Fire av oss fem havnet på kjøret, jeg kom meg ut. Ene boren min døde av en overdose for ca 7 år siden. nå går jeg rudt i sentrum og ser både min store og lillebror ofte og livet deres er ødlagt, de vil aldri kunne få en sjanse til et normlt liv igjen. Min søster jobber i sykepleien, hun har det bra men sliter ennå med stor angstproblemer (pga barndommen) Ingen av oss har kontakt med hverken vår mor eller far. Alt dette pga barndommen vår...

 

 

Er det dette du vil for dine barn! Jeg krever ett svar fra deg for jeg sitter her og gråter som jeg ikke har grått på lenge. Ser for meg barna dine. Ikke vær så egoistisk som min mor var.. Vær så snill.. Hvis du vil, så lager du deg et falskt nick så sender jeg deg en PM,du kan bo hos oss, hva som helst bare kom deg unna denne mannen før du ødelegger barna dine...

[blond]

Når du er utrygg (eller barna) så har det gått for langt. Kan du snakke med han om det når han er rolig? Det er veldig viktig at dere klarer å snakke om det fordi det sier litt om hvor problemet ligger. Hvis han ikke klarer å ta til seg hva du føler og opplever og ikke erkjenner problemet sitt sier det en del om dybden av problemene.

 

Hvis han reelt sett ikke husker når han ble sint sist kan det tyde på problemer med hukommelsen eller at han ikke har innsikt i hva andre opplever som sinne.

 

Har han forandret seg de siste månedene? Hvordan?

 

Han høres irritert ut. Det kan komme av mange ting, f.eks bekymringer, depresjon, usikkerhet.

 

Har han vært hos legen den siste tiden? Det kan være noe medisinsk galt med han.

[Anonym bruker]

Oi, oi, oi, her kom mitt røde flagg opp... Alle rede da jeg leste at han knuste ting i gulvet og i hvert fall da jeg leste at han hadde dyttet deg. Jeg mener at mannen din er en tikkende bombe og at du må gjøre noe for å stoppe dette.

 

Hvis jeg var deg ville jeg tatt kontakt med ditt lokale krisesenter for råd og veiledning, de er kjent med denne type menn og har helt sikkert noen gode tips til deg.

 

Lykke til og håper at det ordner seg for dere!

(Ps: jeg har kun lest hovedinnlegg)

[Anonym bruker]

Det finnes hjelp for sånne som ham. Men å få ham til den hjelpen er kanskje verre..

Kanskje du bør flytte ut, og si at du ikke kommer tilbake før han har gått i terapi. Jeg er ikke for skillsmisse som første løsning, akkurat som jeg ikke mener at hunder skal avlives første gang de biter.. Det meste kan fikses, også agressive mannfolk(og hunder..uten sammenligning forøvrig)..

[Tokatter_USA]

Jeg vil legge til en ting om at mannen ikke er "typen" til å bli voldelig. Jeg ville sagt det samme om faren min, til han faktisk ble det. Og da var jeg flyttet ut, så jeg har aldri sett det, og har litt vanskelig for å forestille meg det ennå.

 

Han var velutdannet, kjekk, morsom og sjarmerende, drakk nesten aldri, var aldri interessert i vold på TV eller idrett, men kunne derimot godt vise andre følelser enn sinne, som kjærlighet og sorg og glede. Vi hadde en god barndom til raseriet hans overtok tilværelsen.