Har strekkmerke-mage gjort noe med selvbildet ditt?

[Anonym bruker]

Hva har du følt om kroppen din før og etter fødsel, mtp strekkmerker på magen? Føler du det skjemmende, eller spiller det ingen rolle? Hvordan har du lært å godta strekkmerke-magen din?

 

Takk for svar

[Anonym bruker]

Jeg stemmer FRP og syntes Siv Jensen er en flott dame, så strekkmerker fikk jeg ikke.

[Anonym bruker]

HAHAHA hæ?!

[Trebarnsmamma30]

Jeg fikk ikke strekkmerker med nr 1, men med nr 2.. når de begynte å dukke opp og rett etter fødselen syntes jeg det var kjipt.. etterhvert har de bleknet og viser ikke noe særlig, og jeg kunne i grunn ikke brydd meg mindre lenger:)

[Anonym bruker]

fikk ingen strekkmerker jeg

[Anonym bruker]

Dere som ikke har fått strekkmerker trenger jo ikke å svare da. Herregud, er det mulig.

[Anonym bruker]

Jeg skjønte aldri at mamma solte seg langt inni skogen, langt borte fra folk.

Hun var jo ei god mor.

Men magen var full av strekkmerker.

 

 

Vi barna la aldri merke til dem, og forsto ikke før vi ble voksne at det var pga dem at hun solte seg i skogen.......

 

 

Forferdelig dumt å gjemme seg bort pga DET!

[Anonym bruker]

Jeg har mange og store strekkmerker som går langt over navelen. Altså er de veldig markante hvis jeg kun har på undertøy. Har jeg på vanlig t-skjorte og løfter armene opp ser man dem også. Jeg var svært langt nede bl.a. pga dette (hadde da fødselsdepersjon), og fikk ikke bearbeida det skikkelig. Er jo en stor endring, spesielt når man kun var 18 når man fikk dem og er omringet av selvopptatte tenåringer.

 

Kjenner ingen andre som har slike merker, med unntak av ei, men hun skal få operert dem vekk. Jeg har ikke noe heng, så operasjon får dem jo ikke vekk. Jeg forstod at dette måtte jeg lære å leve med. Så jeg tok et tak og fikk mye bedre selvbilde. Har hørt en del kommentarer om magen, og jeg må innrømme at de sitter langt der inne, men jeg gjør ikke noe for å skjule magen, og jeg skal ikke prøve noen ting for å få dem til å bli mindre synlige. De er jo en del av meg, og jeg har dem i tillegg andre steder på kroppen enn bare magen.

 

Men de dagene jeg er deppa, så har jeg dårlig selvbilde, da blir strekkmerkene et stort problem og jeg hater dem. Det er synd å bo i et samfunn der strekkmerker blitt sett ned på. Jeg hadde hatt det mye bedre med meg selv hadde jeg visst at jeg ikke ville bli møtt med noen store blikk når jeg bada. Folk vet jo som regel hvordan noen små strekkmerker ser ut, og reagerer ikke noe særlig på det, men jeg har jo store og mange og det vekker reaksjoner. Men som du skjønner så dekker jeg dem ikke til med badedrakt, så jeg har jo godtatt at de er der.

[Trebarnsmamma30]

Forstår heller ikke hvorfor noen som ikke fikk strekkmerker skal svare på en sånn tråd som dette.. bare gni det inn liksom:)

 

Minner meg om en gang jeg spurte om det var noen som hadde erfaring med å sove i en annen etasje enn barna, da fikk jeg flere svar alla: har ikke det problemet da vi har alle soverom i samme etasje.. ehh javel, ikke svar da hvis du ikke har noe å bidra med!

[Anonym bruker]

Jeg fikk heller ingen strekkmerker på magen!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Neida. Jeg fikk derimot mye på lårene og det har gjort noe med selvtillitten, + de jævlige hengepuppene.

[Anonym bruker]

Ja, ikke sant. Jeg sitter her og har begynt å få strekkmerker på magen (gravid i uke 34), og føler meg heller jævlig, også er det jo noen som bare MÅ komme med "Nei, jeg har ingen strekkmerker, heldige meg!". Hvorfor gidder de i det hele tatt å gå inn på en tråd som handler om noe de ikke kan svare på? Jeg blir arg, rett og slett

 

Men takk for at du svarte ordentlig. Jeg håper jeg også kan klare å ikke bry meg etter en stund, men vi får se. Jeg har noen strekkmerker fra mine tidlige tenår på hofter og lår, og de er ikke særlig synlige, men jeg brukte nesten tre år bare på å godta dem, og enda ett år på å komme dit at jeg turte å skifte foran andre. Selv om ingen ser dem hadde det stor innvirkning på livet mitt en stund. Følte meg stygg og fæl.

 

Jeg håper årene har gjort sånn at det blir lettere å godta det, selv om jeg er misfornøyd allerede

 

HI.

[Anonym bruker]

Tok det lang tid for deg, annie 00:41, å godta dem? Eller bestemte du deg bare en dag for at du ikke gadd mer, også ble det bare sånn over natten?

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Har mange strekkmerker..

På magen, lårene, puppene..

 

Under svangerskapet brydde jeg meg ikke så mye egentlig, om at jeg fikk strekkmerker. Merkene kom i uke 25 - og da kom magen også..

Jeg visste at mamma hadde det, og ja.. Hva så? Mamma brydde seg ikke om de og hun solte seg hver sommer. Gikk rundt i bare bikinioverdel og shorts.

Det samme gjør søstra mi.

 

Men, etter Daniel ble født og strekkmerkene faktisk var synlige og jeg følte de dekket hele magen min..

Så.. Ble jeg skamfull.

 

Jeg var i et offentlig basseng da Daniel var 3mnd. Da sørget jeg for å ha en badetopp, slik at ingen så merkene.

Og shorts, slik at merkene på lårene ikke vistes.

Det var faren min som var med med og Daniel. Stolt bestefar og ville gjøre noe med barnebarnet sitt.

Jeg syns faktisk det var greit å sitte på en stol med en håndkle over. Tilslutt sa min kjære far: Det er ikke noe å bry seg om. Ingen som bryr seg om strekkmerker. Og om de gjør det, så ikke tenk på det. De kommer ikke til å si noe til deg og blikk kan mistolkes.

 

Jeg kom meg ut i bassenget. Jeg fikk pappa til å passe på Daniel mens jeg tok meg endel svømmerunder i det store bassenget.

 

Som jeg koste meg!

Siden den gang har jeg ikke vært der mer. Pappa har spurt noen ganger om vi ikke skal ta oss en tur i bassenget, for Daniels skyld. Men etter jeg flyttet, så.. Har jeg ikke hatt tid. "liksom". Unnskyldninger..

 

Daniel er født jan 06.

Jeg er ikke komfortabel med strekkmerkene enda. Jeg hater de, egentlig.

Men, jeg klarer likevel å ikke bry meg. Jeg satt her med samboeren min istad og sa: Til sommeren drar vi til ett badeland!

Jeg må komme over frykten min. Dumheten min. Staheten min.

Frykten over andre mennesker.

 

Når jeg var liten så jeg aldri folk som kommenterte mammas mage, hvorfor skal folk plutselig bry seg om lille meg?

Pappa hadde vel god peiling på hva han sa da Daniel var 3mnd, siden jeg har fått vite at han sa det samme til mamma. Hun var skamfull hun også.

 

Noen ganger er jeg faktisk i ett humør hvor jeg driter i merkene.

Da er det bollemagen som er ødelagt isteden.

Så, jeg har mange unnskyldninger.

 

Men, jeg må komme over frykten.

Det å være 18år med hele kroppen dekket av strekkmerker var ikke noe gøy!

 

Jeg har lært meg å leve med de.

Jeg har bare ikke lært meg å vise meg selv.

 

Det må jobbes med, såklart.

 

Så, strekkmerkene har ødelagt selvbildet mitt totalt.

Men, jeg er på vei til å fikse opp det selvbildet igjen. Jeg har vært i en prosess på mange år, hvor jeg har tenkt slik.

 

I tillegg etter en fødsel blir ikke kroppen slik den var før, foruten strekkmerkene.

Magen blir litt annerledes og slappere. Det har også gjort sitt for at selvbildet er langt nede, ikke bare strekkmerkene.

 

Den sommeren der jeg kan kose meg på stranden med familien min, i bikini.. Ser jeg frem til!

Trenger ikke å si at Daniel ikke har opplevd en strand enda, med meg?

Jeg elsker å bade!

Bare at jeg liker ikke å kle av meg.

 

Men, jeg har bestemt meg etter at jeg er ferdig med dette svangerskapet skal jeg ta med meg min lille vakre 4åring på stranden om sommeren og babyen på 3mnd skal få kose seg.

Å sitte i hagen med bassenget er ikke like gøy i lengden!

 

Oi, nå kom jeg på en ting!

Jeg badet faktisk denne sommeren!!

)

Det var jo helt glemt.. ;o)

 

Jeg badet sammen med tantebarna mine (2stk, 3år og 6år) og en venn av han eldste. Og Daniel.

Samboeren min var der også.

 

Jeg hadde dessverre på meg shorts og en topp - til gjengjeld var det et impulsivt fra min side. Jeg skulle jo ikke bade, tenkte jeg da vi skulle gå til Herfjordvannet, som det heter.

Lysten ble stor og jeg hoppet uti.

 

Og, siden Daniel ikke er vant med bading på slike steder ville ikke han bade.. =(

Det er noe av dte jeg må fikse fordi jeg var selv glad i å bade.

Jeg ville bli svømmer da jeg var mindre. Hadde jeg ikke blitt gravid, ville jeg gjort det jeg kunne for å bli det.. )

 

Jeg har mye å jobbe med, men jeg må fokusere på det som er viktig!

At sønnen min får badegleden og at jeg glemmer kroppsfikseringen.

 

Jeg ser sjelden på folk når de tar av seg, så innerst inne vet jeg at det ikke er så mange som ser på meg heller...

 

Lykke til!

Beklager for et langt innlegg, hehe =)

Ble bare revet med. Et sårt tema er vanskelig å skrive om - men når man prøver å sette seg mål får man så mye på hjertet også.

 

[Anonym bruker]

Oi, takk for langt innlegg!! :)

 

Jeg har ikke så mye å komme med tilbake, men jeg håper virkelig at du får orden på selvbildet ditt. Det er flott at du jobber for å få det bedre, og så heldig du er som har en sånn snill pappa

 

Det er så trist at samfunnet har blitt sånn at lyter som strekkmerker og mammamage er "stygt". For som du sier selv, kroppen forandrer seg under og etter en graviditet, det ser vi jo over alt. Likevel kvier vi oss for å vise oss frem, selv om de fleste i jentegarderoben i svømmehallen faktisk HAR mammamage med strekkmerker på. Jeg beundrer de som slenger av seg genser og bukse uten å ense det en tanke, og jeg håper jeg kan holde meg der selv.

 

Jeg hadde nettopp kommet dit at kroppen min var flott, da jeg ble gravid. Jeg hadde nettopp godtatt meg selv med feil og det hele, og kunne se på meg selv i speilet og si "Jeg ser bra ut!", og nå forandrer hele kroppen min seg. Allerede ser jeg annerledes ut, puppene har forandret både form og farge, jeg har fått strekkmerker på plasser jeg ikke hadde strekkmerker på før, og jeg har gått opp 20 kg. Jeg gruer meg nesten til å bli kvitt gravidmagen, for da kommer alt til å bli så synlig! Nå har det liksom en hensikt, jeg er jo gravid! Men når jeg ikke er gravid lenger, er jeg redd for at jeg stuper rett ned i mørket og tenker bare negativt om meg selv igjen.

 

Og jeg har faktisk aldri tenkt over at andre har strekkmerker heller - jeg ser dem, men jeg tenker ikke noe over det, og bryr meg ikke i det hele tatt. Så hvorfor skulle alle andre bry seg om at JEG har strekkmerker? Kanskje det å sette ord på det, og prate om det, kan hjelpe oss til å godta strekkmerkene våre? Vi har jo en tendens til å ville skjule alt som er "feil" med kroppene våre, så kanskje det å vise det fram og prate om det, kanskje med en god venninne, kan hjelpe oss på vei? Jeg vil kunne fortsette å se på meg selv i speilet og være fornøyd med det jeg ser, så i morgen skal jeg ringe en venninne og vise frem strekkmerkene mine! Jeg begynner tidlig, så kanskje jeg klarer det etter graviditeten også

 

Ble langt det her også, sorry!

[Anonym bruker]

Tror dessverre at jeg var litt for rask der til å bruke ordet godtatt, for jeg godtar dem jo ikke 100% enda. Men jeg har jo et mye bedre syn på meg selv enn før. Var ikke gjort over natta, men det skjedde nokså fort hos meg i forhold til hva jeg har lest her om andre. Men det var kanskje fordi jeg aldri har likt samfunnets press på å se ut som modeller, og var og er ikke særlig opptatt av utseende. Men det er jo noe med dette å vite at under klærne så er man annerledes enn 99% av dem man møter på, spesielt om sommeren når folk soler seg og bader.

 

Jeg hadde faktisk en periode et veldig bra selvbilde, og det var like etter at jeg hadde jobbet med meg selv pga strekkmerkene. Men dette har forsvunnet litt nå, var faktisk litt trist å bli minnet på at jeg har strekkmerkemage og at jeg akkurat NÅ sliter litt med den. Kommer vel av at jeg har en dårlig periode nå med mye stress pga studiestart (er alenemor).

 

Magen min ser forresten litt som denne:

http://theshapeofamother.com/blog/breasts-acceptance-autumn/

Bare jeg har enda lengre strekkmerker, og puppene henger mer enn hos henne.

[FlightlessBird]

jeg fikk dype strekkmerker med førstemann, og de går godt over navlen. Synes det var helt forferdelig da jeg fikk de... Tenkte mange negative tanker om meg selv og hvor stygg jeg var osv. Var bare 19 år.

Nå har jeg det veldig bra med meg selv, men gikk nok et år eller to før jeg var komfertabel med de. Liker de ikke akkurat, men nekter å la "de" ødelegge livet mitt ) Må si jeg synes hengemagen og puppene er værre enn de strekkmerkene, hehe! MEN, vi har jo født barn! Og det er jo verdens beste grunn! Fikk forresten strekkmerker på lårene og puppene også... men de på magen er verst for de ble så dype!

 

Uff, vet ikke om dette hjalp deg noe. Men tror bare en må akseptere at sånn er det, og ikke la de skjemme deg. Etter hvert synes du nok det er helt greit liksom!

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg elsker lange innlegg jeg, hehe ;o)

Bare litt redd for at andre ikke gjør det - da... Jeg har en tendens til nesten alltid å skrive langt.. Huff... ;o)

 

Jeg husker jeg viste søsteren min strekkmerkene da Daniel var født. Noen dager etterpå.

Hun har aldri sett de i ettertid. Jeg har ikke orket å vise de frem. Selv ikke til hun, som har født 3barn og som har strekkmerker fra en annen verden.

 

I januar en eller gang i 06 (tror jeg) var det et stort fokus på strekkmerker her inne. Eller på BIM.

Jeg tok skrittet og la ut bilde av magen på profilen, som fortsatt er der. Mange reaksjoner var: Oi, du er tøff som viser frem.

 

Og noen har vært slik: Du vet at du kan få operasjon?

 

Jeg har aldri trodd at strekkmerkene var så stor del av livet mitt, i negativ betydning. Før.. Jeg ble sammen med samboeren min.

DA kunne jeg virkelig se hva strekkmerkene gjorde med meg.

Det tok lang tid før han kunne stryke meg over magen ++

 

Lykke til!

Så morro å høre at du tar skrittet! )

Det er lettere å gjøre det om man har en positiv innstilling, enn når man har vært inne i et skall lenge.

At du begynner n¨å gjør det hele mer positivt. Kanskje den venninnen kan være den rette å ha med i svømmehallen også, fordi du allerede har delt det med henne.

 

Jeg også hadde begynt å like kroppen min da jeg var 17år.

Jeg har en lang og tung historie bak meg, og når jeg da endelig flyttet fra hjemstedet.

Fikk nye venner. Venner som likte meg. Jeg fikk kjæreste. Jeg innså at "Jeg er ikke feit" ++

Så.. Gikk jeg i klær som viste meg selv.

 

Så ble jeg gravid og jeg følte hele meg bare ble revet bort igjen.

Måtte gå opp en str ++

Å ikke kunne få være i str 34/36 var ikke lett.. )

Det har jeg også lært meg å leve med nå.

 

I tillegg er jeg ung!

Jeg er bare 21år (snart 22) og kroppshysteri er nok noe som opptar meg. Ikke så langt at jeg har spiseforstyrrelser eller lign - mer at jeg gjemmer meg selv bak tunikaer.

 

Husker da jeg kunne kjøpe topper og ikke bry meg om at de skled litt opp, slik at magen synes. Nå er det jo direkte FLAUT. ;o))

 

Jeg gikk opp 30kg i sv.skapet. Fra 58 til 90 (to uker før termin og jeg sluttet å veie meg jeg da..)

Mye som skulle bort, selv om mye også var vann i kroppen og lign.

 

huff.. =)

 

Men, etterjeg ble samboer (jeg var alenemor først, så da trengte jeg jo heller ikke å vise frem kroppen..) ble ting også annerledes.

Han har vært veldig snill og god, og ikke presset meg.

Men når det går 2år uten at han får se magen eller puppene så må man gjøre noe med seg selv også.

 

Han har vært veldig forståelsefull da:o)

Jeg som har tatt hånd om hver nye ting, egentlig,

 

Som at: Det ikke alltid MÅ være bekmørkt.. ;o)

 

Jeg har jobbet mye med selv de siste årene - og dedt jeg føler mangler mest nå er å vise meg på stranden med barnet/a min/e.

Først da har jeg gjort det store gjennombruddet og jeg kan smile over det jeg har gjort.

Det å få en "samma faen følelse" og gjennomføre. Selv med en topp som dekker merkene. Bare å komme meg på stranden i første omgang!! =)

 

 

[Anonym bruker]

Hun så slett ikke ille ut, må du vite

 

Og dette med å se annerledes ut enn 99% av dem man møter fordi man har strekkmerker, det tror jeg er feil. Jeg så et tv-program en gang, der de hadde et innslag om strekkmerker. De samlet 100 kvinner på en fotballbane, og ba dem om å dele seg opp i to grupper, hvor den ene gruppen hadde strekkmerker, og den andre gruppen ikke hadde strekkmerker. Gjett hvor mange som ikke hadde strekkmerker? SEKS! Av HUNDRE!

 

Det er rart at vi enda har dårlig selvtillit, syns jeg.

[Anonym bruker]

Jeg blir alenemor, jeg også, så det jeg tenker mye på er hvordan i himmelens navn jeg skal kunne finne en mann, når jeg har masse strekkmerker og elendig selvtillit. Det varmer å høre at du har klart det, og så til de grader også. Tenk å ha en mann som forstår og ikke presser

 

Jeg må innrømme at jeg er veldig, veldig redd for hvordan magen kommer til å se ut når jeg er ferdig. For jeg har fått to-tre SKIKKELIGE strekkmerker, som er knallrøde, dype og egentlig ganske søte på en forferdelig stygg måte (det ene er over en cm bredt!!), mens jeg har flere som ikke har farge på i det hele tatt, man kjenner dem bare som "spor" i huden, og noen er røde "prikker". Så dette blir interessant. Jeg er bare så redd for at det kommer til å se jævlig ut, og at alt arbeidet jeg legger ned i å ikke bry meg nå, er forgjeves. Jeg ser ikke helt hvordan jeg skal komme over det hvis det blir et kjempesjokk å se magen når jeg er ferdig, og hvordan skal jeg finne en kjæreste hvis jeg ikke tør å vise kroppen min?

 

Uff, alt man skal bekymre seg for. Det hadde vært så mye enklere hvis ingen skammet seg over det. Men jeg merker nå at de siste årene har jeg og venninnene mine blitt mye mer "åpne" om strekkmerkene våre (ALLE vennene mine har strekkmerker! Jeg trodde jeg var alene!), så kanskje det ligger en forandring i luften. Jeg håper det. Jeg vil så gjerne ta med ungen i svømmehallen eller på stranda uten å tenke på hva alle andre syns om magen min. Det er jo så unødvendig!

 

Jeg måtte forresten inn på profilen din og kikke på bildene dine. Du har en herlig gutt, og jeg syns ikke magen din ser så ille ut at jeg vil foreslå operasjon, hehe. Du har en helt vanlig mammamage, og den er flott. Hadde jeg sett den i svømmehallen hadde jeg ikke brydd meg Kan jeg spørre når i svangerskapet de kom? Var det plutselig, eller kom de snikende?

[Anonym bruker]

Nå sa jeg ikke at det var fordi jeg har strekkmerker og 99% ikke har dem, men mine strekkmerker er såpass store og markante at de blir annerledes enn pubertetsstrekkmerker og merker etter vektøkning o.l. Og som en 20-åring student som omgåes for det meste barnløse studenter, så sier det seg selv at det ikke er særlig mange som kommer i nærheten av mine merker, altså sa jeg annerledes enn 99%. Her på dib har jeg jo kun sett 3 eller 4 bilder av mager som har like mange strekkmerker som min, og det etter 3 år!

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg fikk ikke noe ordentlig mage før jeg var ca 24-25uker på vei.

"Dagen" før hadde jeg ikke mage. Den ploppet bare ut over natten. Har bakovervdendt livmor, så det er nok litt av årsaken - som gynekologen sa til meg.

 

Jeg fikk de første strekkmerkene rett over navlen. De kom egentlig sammen med magen. Var bare: OI, jeg har mage og strekkmerker!

Så begynte de å komme tettere, det begynte å klø. Jeg fikk på siden, puppene, på lårene.

Som sagt tidl: Under svangerskapet tenkte jeg ikke så mye over merkene, men.. Bare at strekkmerkene hadde ødelagt et 7år gammelt "minne". Da hadde jeg brent meg på magen og fått en vannrett strek over, brennmerke. Det er borte og gjemt og dekket over av strekkmerkene.. ;o)

 

Jeg tror at generelt menn ikke er så opptatt av det utseendet vi tror de er.

Jeg husker da jeg skulle gi fra meg Daniel til barnefaren. Var vel 9dg etter fødsel tror jeg. (Altså, barnefar skulle få holde daniel ;o) )

Og genseren jeg hadde på meg skled opp. Jeg kunne ikke røske ungen tibake igjen og ikke kunne jeg slippe ungen ned i fanget på en som var redd for å holde en unge!

Det var et stort mareritt for meg! ;o)

Men, han nevnte aldri noe om det. Han ga ikke noe blikk. Jeg så at han så magen min, men han gjorde ikke noe ut av det med blikk eller lign.

Helt normal oppførsel. Så lite som han vet om svangerskap og fødsel, og unger - så var ikke magen som så ut som et verdenskart noe han hevet øyenbrynene over.

 

Da jeg ble sammen med samboeren.. Så..

Han var den første jeg hadde etter bruddet med barnefar under svangerskapet.

Jeg fortalte han at jeg hater kroppen min. Han visste om det fra et tidlig stadium. Jeg følte bare at det var det rette å fortelle han det. Slik at det ikke ble noe press.

Vi har vært sammen i 3.5år nå og jeg har områder hvor ting henger igjen.

Han er tålmodig og vet at jeg har gjort fremskritt med meg selv. Og at han ikke forventer, bare får seg en overraskelse når jeg er klar.

 

Han sa tidlig at han ikke er ute etter en kropp med digre pupper og rette linjer.

Han var ute etter meg. Vi hadde kjent hverandre i mange år, og hadde vært halvveis sammen noen år tidl. Han sa at selvfølgelig ser jeg forandringer.

Men, kroppen er ikke det viktigste. Det er deg.

 

Noen menn har nok dette perfekte idealet.

Men, de fleste menn er ikke slik. De fleste menn godtar. Husk: De fleste menn har kanskje også mødre eller søstre som har strekkmerker!

 

Menn er veldig støttende, om man er ærlig =)

Om man ikke vil vise og avviser mannen uten å fortelle årsaken - så blir de jo mistroiske. Det var jeg raskt ute med å sørge for at det ikke skjedde med engang. Ville ikke at han skulle få følelsen av at han var dårlig på noen måte.

Det har vel også bidratt til der hvor vi er idag.

 

Det viktigste vi gjorde var å ta det rolig. Men være ærlig.

)

 

[Anonym bruker]

TIl syvende og sist er det ikke SAMFUNNET som krever vi skal være strekkmerkefrie og uten tegn av graviditeter..Det er vel vi selv som streber etter og nå opp til et idael vi vet ikke har noe med normalen og gjøre egentlig..Vi kan skylde på media, reklameisndustri og kjendiser,- men når alt kommer til alt er det hver enkelt av oss som VELGER og fokusere på strekkemrkene og hengepuppene,- ikke fotografen i Vouge.,...Ikke nabojona som mest sannsynlig sliter med det samme, eller søstera, eller venindene eller den tilfelidge dama på gate,- eller mannen for den saks skyld.

 

Det er vi selv som foretrekker og deppe over utseende vårt, fremfor å glede oss over det vi har fått til her i livet...Hver gang mage, strekkmerke eller pupper hindrer oss fra og gjøre ting,- da særlig sammen med barna,- så VELGER vi at utseende vårt er viktigere enn ungene,- akkurat når det valget om å ikke dra til svømmehallen blir tatt,- så tar vi faktisk det valg...Selv om vi på andre områder setter ungene fora alt, så har vi faktisk områder i livet hvor utseende kommer foran ungene våre..

 

Dette synes jeg var trist og tenke på,- og jeg gjorde noe med det..Ikke gjort over natta,- selvsagt,- men hver gang jeg prøvde å "avlyse" en tur til badeland eller stranda,- så tvang jeg meg selv til å tenke at;- Om jeg ikke drar så VELGER jeg meg selv og deppinga fremfor ungene og moro i badeland..VIl jeg ha en dag med latter, lek, moro og fornøyde barn, eller en dag jeg depper over at jeg ikke TØR dra, barna blir urolig , sure og skuffet og alt i alt får vi en dritt dag..Det er MITT valg, ene og alene..Kroppen min og depping,- eller ungene og moro?...

 

Og etter en stund så virker det faktisk ) Bare prøv...

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, Vålerenga12 og du siste anonym. Jeg skal følge deres råd så godt jeg klarer.

 

Lykke til med å godta dere selv også HI.

[Anonym bruker]

hm.. ja har så og si dype strekkmerker over hele, på innside av lår og legger og på puppene. men strekkmerkene er bare toppen av isberget, for jeg har en skikkelig stor hengemage. ser ut som om jeg er 6-7 mnd på vei. så den hengemagen er mye styggere enn strekkmerkene i seg selv.

 

jeg tør aldri dra på stranda, eller dra på svømming med barna - fordi at magen og strekkmerkene vil være synlig. går ikke an å gjemme magen i en badedrakt, like vanskelig som det er å skjule magen og strekkmerkene i dusjen og garderoben...

 

jeg har vel akseptert det, siden jeg har en mann som tilsynelatende ikke har problemer med det. men den og strekkmerkene skal opereres bort (mesteparten av strekkmerkene ligger i mageregionen som blir fjernet under en operasjon, mener ikke at strekkmerker kan fjernes med operasjon)

 

hadde jeg derimot blitt alene, hadde jeg aldri turt å nærme med et mannlig kjønn - for magen hadde vært operert. kanskje brystene og.

er lett å skjule hengemage - og pupper i klær, og være "deilig" en kveld på byen, men du har ingen plasser å hjemme deg når du står naken foran en mann.. jeg hadde ikke taklet det, i tilfelle skuffelsen skulle lyse ut av øynene hans...

[Trebarnsmamma30]

Vil bare si at strekkmerker ofte blir mye bedre når du gir det litt tid... jeg fikk ikke strekkmerker før rundt uke 33-34, men da kom de veldig fort og var mørkelilla i farge.. gikk over termin, og da fikk jeg seriøst nye merker hver dag omtrent..

 

De første mnd etter fødselen syntes jeg at jeg så fæl ut, siden merkene var så mørke på farge.. skikkelig fiolettfargede og fra navlen og ned til underlivet.. fødte i mars, så merkene var enda ganske nye om sommeren..gikk i skjørt og badetopp på stranda, ikke tale om å gå i bikinioverdel..

 

Nå er lillegutt snart 18 mnd, merkene er helt lyse/hudfargede.. gikk med shorts og bikinioverdel uen noe problem i år, på avstand og på bilder ser jeg dem knapt.. dessuten viser de mindre når jeg har selvbruningskrem på magen.

 

 

Kan med hånda på hjertet si at de ikke bekymrer meg noe lenger, tenker ikke på det. Mannen liker meg som jeg er:) Magen vil aldri bli helt som før, men før hadde jeg ikke 2 flotte barn heller!