Jeg bor sammen med min beste venn..

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i maaaange år, i de første fem-seks årene var det lidenskapelig og spennende, så begynte vi produksjon av barn, og forholdet har de siste 7-8 årene dabbet helt av. Vi kan ha noen uker som er virkelig bra, forelsket som tenåringer og kan ikke få nok av hverandre, men stort sett er det som å bo sammen med min beste venn eller en bror.. Jeg har nettopp bikket 30, og føler jeg fortsatt har mye å gi ham som kone. Men vi fungerer liksom ikke sånn. Sjelden sex, sier aldri at vi elsker hverandre (sier det ikke uten å føle det..), gjør mye våre ting uavhengig av den andre, hobbyer og fritidsinteresser og sånt (ingen tredje person med i bildet så vidt jeg vet). Vi er jo sammen mye, og trives sammen, men som sagt, det føles som jeg bor sammen med min beste venn, ikke mannen min..

 

Hvordan får man lidenskapen tilbake etter så mange år? Noen som har et, eller flere, bra tips?

[Anonym bruker]

Kanskje jeg er kynisk eller har lave forventinger/erfaringer, men trodde det var slik det ble etter noen år...

[Anonym bruker]

Huff, det høres kjedelig ut! Jeg var bare 17 da vi ble sammen, og jeg savner lidenskapen så utrolig mye! Kan da ikke være meningen det skal være sånn resten av livet?..

 

HI

[Anonym bruker]

Det er kanskje en mager trøst, men har det slik vi også. Vi ble sammen da vi var 19år, så ganske unge vi også da vi ble sammen.

 

Sitter med samme spørsmålet selv, skal det være slik for all fremtid? Hvordan kan vi finne igjen gløden?

 

 

[Anonym bruker]

Trøsten er kanskje at man bor sammen med noen man trives med, og er gode venner med.. Men det må da være meningen at man skal være mer kjærester når man egentlig elsker hverandre..

Jeg vil ikke ha noen andre, det finnes ingen jeg kan være så til de grader meg selv sammen med, som får meg til å le så høyt og hjertelig, og som kan gi barna våre en så god barndom (siden hans er deres far!)..

Det er bare litt trist at vi ikke ser ut til å ha behov for hverandre kroppslig lenger heller, bare 4-5 ganger i måneden er liiiiite, før var det samme antallet på en uke, men vi er begge "enige" om at det er nok sex for tiden(det er kanskje det tristeste)..

Vi krangler ikke engang, er vi uenige så er det liksom greit, og vi finner utav det.

Det må da være noe man kan gjøre? Kanskje lese "the Secret" som ei anna her på forumet..hehe

 

HI

[Anonym bruker]

Vel... jeg har også et slikt ekteskap... og i tillegg elsker jeg en annen. Det har jeg gjort i mange år, selv før jeg møtte mannen min. Den jeg elsker er ikke interessert i noe mer enn vennskap, det har han aldri vært, og det har jeg akseptert. Derfor er jeg gift med en mann jeg er utrolig glad i, men som jeg ikke har det lidenskapelig "elskemomentet" med... men kunne likevel ikke hatt en bedre ektemann.

[Anonym bruker]

reis bort fra hverandre og savn hverandre litt. kanskje det får fart på sakene? Forholdet deres høres alt for godt ut til å kaste det bort på "lidenskapelig grønnere gress..", for det blir trøtt og traurig etter noen år det også.. Nei, veit ikke hva jeg skal tipse dere om.. Kanskje du skal få deg en hobby som ikke har noe med hus og hjem og gjøre.. oppleve nye impulser..

Har vært sammen med mannen min i 13 år, jeg var 19 da vi møttes. Jeg er strålende fornøyd med forholdet, han er en virkelig fin mann.. Også er jeg nokså bevisst på at svimlende berusende forelskelse var noe vi hadde i de første 4-5 årene, vi får bare være takknemlig for at det varte så lenge som de gjorde:-) Nå er det solid og dyp kjærlighet som binder oss sammen, og vi har et "harmonisk og udramatisk" liv (dvs ingen sjalusi, høylytte krangler, dype konflikter o.l). Og det hender til og med at det bruser hett her i heimen også innimellom:-) fortsatt..

[Anonym bruker]

Det hørtes trist ut! Evig kjærlighetssorg.. Hva er det med ham du elsker, som gjør at du elsker ham da? Kan det være den evinnelige "han du ikke kan få"? Elsker mannen din deg, sånn som ektefolk "skal" elske hverandre, eller vet han om den andre?

 

HI

[Anonym bruker]

Mannen min vet ikke om den andre... hva det er med denne andre vet jeg ikke om jeg kan forklare en gang... kanskje er det som du sier, men det er noe med hele hans person.

 

Jeg har akseptert dette, så jeg opplever det ikke som evig kjærlighetssorg, men at jeg er heldig som opplever det å kunne elske, og ønske det beste for ham, samtidig som jeg har tatt et valg i forhold mannen jeg er gift med. Veldig vanskelig å forklare egentlig. Og jeg er veldig tilfreds med livet jeg har valgt.

[Anonym bruker]

Han jobber borte, fire uker på og seks uke hjemme.. Så akkurat det med å reise bort er vel ikke så aktuelt.. Jeg har en skikkelig bra hobby som er borte fra hjemmet, amatørteater, tar utrolig mye tid før oppsetninger, og da har vi ofte de beste og verste periodene.. Han blir faktisk litt sjalu fordi jeg er så mye på prøver, at det står om meg i aviser o.l... Så hobby er et veldig bra forslag.. Nå har jeg skaffet meg hest også, til eldste datteren og meg, så da blir det enda mer tid utenfor hjemmet..

 

HI

[Anonym bruker]

Det der er så vidt jeg vet helt vanlig. Mine foreldre har også hat det sån i perioder, men nå er de mer forelsket igjen. Det var de samme med mine bestefoeldre. De hadde perioder der de var forelsket og andre da de var venner. Noen ganger var de ikke venner heller, men de holdt sammen og fikk mange gode og noen ikke så gode år sammen.

[Anonym bruker]

Jeg ble også sammen med eksen min når jeg var 17 år og flyttet ut når jeg var 30 år.

Vi hadde kun vennskapet og et avhenighetsforhold til slutt. Dette ble for meg uholdbart og tenkte mer og mer på om det var slik jeg ville leve resten av livet. Lidenskapen kom ikke tilbake, kun i noen korte øyeblikk og det for lite for meg.

Jeg bestemte meg for å flytte og det er det beste som har skjedd for meg og eksen min. (har vi funnet ut etterpå).

Han fikk barn og jeg møtte en ny mann. Så nå er vi lykkelige både eksen min og jeg:-)

 

[Gjest Tale30]

Vet du hva? Jeg tror det er slik jeg. Først er man forelsket og lidenskapelig, så går forelskelsen over til noe dypere. Denne dype kjærligheten og gjensidige respekten er det som danner fundamentet i et forhold som skal vare livet ut. Og som du sier selv, noen ganger er lidenskapen tilbake, fokuser på det.

 

Jeg tror at en grunn til at skilsmissestatistikken er så høy er fordi at media gir et forvrengt bilde av hvordan det er å leve sammen i et forhold. Det fokuseres på forelskelse og lidenskap.. hvem ville vel gidde og se en timers film om hverdagsliv? Før i tiden da våre besteforeldre var unge, fikk de ikke så mange inntrykk gjennom media. Jeg tror at dette er en av grunnene til at man holdt sammen (selvfølgelig er også en annen grunn at det var dårlig tilrettelagt for enslige kvinner og at mange kvinner derfor ble værende i dårlige forhold)

 

Du er heldig som lever sammen med din beste venn og av og til har forelskelsen tilbake. Selvfølgelig savner man lidenskapen, og man kan fristes av andre underveis, men spørsmålet er hvem man ønsker å dele hverdagen med.

[Anonym bruker]

Å som jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg bor sammen med min beste venn! Det er jo kjærlighet til tusen om man kan si det.

[Anonym bruker]

Akurat som oss dette HI. Vi snakket faktisk samme om det her en kveld. Men ingen av oss har noe ønske om å avslutte ekteskapet. Vi skal bli flinkere til å være sammen uten barna igjen. Da mener jeg mer enn en kveld, det blir for lite. skal på kjærlighetsweekend. Og prøve at vi får tid til det ivertfall et par ganger i året. Så nå er det hotellet neste. Håpe det vil hjelpe litt;)

[Anonym bruker]

Ja, jeg er jo heldig sånn sett, jeg kunne jo ha bodd sammen med min verste fiende..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg vil jo absolutt ikke avslutte ekteskapet, det er jo derfor jeg lurer på hvordan vi skal få lidenskapen tilbake..

 

Skal til Bergen på langweeken i oktober, så kanskje vi kan finne tilbake noe av gløden der..

 

Høres forresten ut som vi ikke er de eneste i verden som har blitt litt kjedelige og forutsigbare..

 

HI