"Mamma, er vi fattige?"

[mamma søker barn-har fått 2]

Jeg fikk spørsmålet her om dagen av Storebror.

 

Vel, nei vi kan ikke betegnes som fattige svarte jeg, uten å legge mer i det.

Ja, men hva tjener dere da? Hmmm som om en 7 åring har begrep om det tenkte jeg.

Men da kom det på løpende bånd hva pappaen til den og den og den tjente.

 

Da måtte jeg stoppe opp litt, diskuterer dere hva dere tjener med deres små? Synes i såfall det er rart at man gjør det. Og så tenker jeg at hvis Storebror tror vi er fattige, så hva med de som har mye mindre enn oss da? Hvordan føler de seg oppi dette? Og jeg vet jo at de sikkert kan si at pappaen min tjener ørti-trillioner. Men nei da, her kom det reèlle summer som hørtes riktig ut i forhold til hva de jobber med.

 

Storebror vet fortsatt ikke hva vi tjener, og jeg føler ikke at han trenger å vite det heller..... Jeg føler bare ikke for å flashe årsinntekten vår lizzom. Jeg trodde barneskolen skulle være lek og moro. Og ikke bekymringer for om vi har mye eller lite penger:-) Han mangler ikke noe kan man si...

[Gjest]

Ja, hos oss vet begge guttene ganske godt hva vi tjener. Eller "tar ut" som vi sier, vi er ansatt i vår egen familiebedrift (at bedriften tjener flere ganger det vi "tar ut" er det bare storebror (7. kl) som vet, han fikk vite en del i vår/sommer). Akkurat det tror vi bare er sunt og det kom vi inn på første gangen da guttene startet å få lommepenger, altså ved skolestart. Da tok vi ut - i sedler og mynt - et brutto månedsuttak og la på bordet. Gjett om minste (nå 3. klasse) gjort store øyne når han så sedler for mellom 30000 og 35000 på spisebordet! Og forklarte ham så at SÅ mye penger kunne vi bruke hver måned.

 

Så begynte vi fordelingen og la i konvolutter (han fikk selv telle opp hver eneste seddel og mynt). SÅ mye måtte vi betale i skatt "til kommunen" (han hadde vært på kommunehuset noen ganger, så det var et begrep å forholde seg til, at det fantes flere etater enn kommunen som ville ha skatt lot vi ligge akkurat da) for at den skulle ha penger til veier, skoler, helsesøster/"hus til de gamle" (altså trygdeboliger...), sykehuset, "penger som de gamle som ikke kunne arbeide kunne kjøpe det DE trengte for" (altså pensjon) etc. Gruelig mye penger som forsvant fra haugen der SÅ mye måtte vi betale tilbake banken for at den hadde lånt oss penger til å kjøpe huset vi bodde i og kjøpe det vi trengte til å pusse opp dette (vi i slutten av en lengre oppussing da), slik at det ble HELT vårt. Også gruelig mye... SÅ mye omtrent måtte vi ha for at vi skulle kunne betale den strømmen vi brukte. SÅ mye måtte vi ha til å kjøpe "ny mat" for om kjøleskapet og matboden ikke skulle gå tom. Etc etc.

 

Og til slutt stod vi igjen med SÅ mye (eller lite) som vi kunne bruke "til det vi ville". Det skulle vare i en hel måned til alle oss fire .... Og DET skulle han nå, som skolegutt, ha sin del av, for nå var det HAN som bestemte hva han ville ha og skulle passe på at han nok penger..... Derfor hadde vi bestemt at fra nå kom han IKKE til å få slike ting som bananchips (lørdagsgodt), eller penger til f eks fødselsdagsgaver til vennene mer (så derfor måtte han SPARE hver uke, slik at det alltid "var" slike penger i skrinet, slik at han KUNNE kjøpe fødselsdagsgave når han ble invitert i selskap). Ikke til sparebørsa heller. Men siden ikke HAN verken tjente penger selv eller KUNNE tjene penger selv ganske ennå, skulle han såklart få være med å dele det vi tjente, akkurat som storebror fikk. Storebror fikk sine penger hver måned nå. Men siden han var "litt" mindre (4 år), ville vi hjelpe ham litt i starten, slik at fikk sine penger hver uke, hver fredagskveld (mens vi "passet på" pengene for ham for de andre ukene. For DET hadde vi gjort for storebror også. Men om han var "flink" og greide dette, skulle han få penger hver måned "akkurat som storebror" senere. Og dette var de første pengene (Han fikk hele slumpen i kronestykker, da var det lettest å holde oversikten...)

 

Ettter det satte vi oss faktisk ned med ham og laget en "ønskeliste" over HVA han ville bruke penger på fram til neste fredag (les: budsjett), før pengene havnet i pengeskrinet som han også fikk samtidig. Prydelig fordelt i små bokser etter hva det skulle brukes til. Og så laget vi samtidig "bok" (gutten kunne skrive da han begynte på skolen) slik at han kunne "skrive ned" alt han brukte penger på. Akkurat som storebror (han viste ham SIN kassabok). Vi hjalp ham de første par gangene, så hadde han forstått tegningen.... Og hver eneste uke tok vi og sammenlignet "ønskelista" (budsjettet) med "boka" (regnskapet). (Hadde han brukt mer eller mindre enn vi hadde "ønsket" tro? Hvorfor det?) Før vi så satte opp NY "ønskeliste" for neste uke....

 

Gjett om det STOLT gutt som gjorde sin første handel av lørdagschips neste dag. Og posen ble veid ca 10 ganger for å sikre at han kjøpte for AKKURAT så mye som han hadde bestemt seg for å kjøpe for dagen før.

 

Så derfor vet gutten altså temmelig godt hvor mye vi både tjener og bruker til ulike ting. Men vi forklarte ham også at dette var noe vi IKKE snakket med alle og enhver om, og dette VILLE vi ikke at han skulle snakke med alle og enhver om. For dette var faktisk ikke "deres sak". Og derfor skulle han IKKE snakke om dette "av seg selv". (Heller ikke skulle han spørre andre om hva DE tjente, det var ikke "vår sak".) Om noen SPURTE ham om dette, skulle han svare helt sant, men uten å fortelle det likevel: Han skulle svare: NOK! Og ble han spurt igjen, skulle han bare fortsette å svare "Nok til at vi har ALT vi trenger". For han var vel så stor at han kunne holde på en hemmelighet? Selv om han skulle oppleve at det fantes ANDRE som var "snakkesjuke" at de IKKE klarte det? "Hemmeligheten" er, så vidt vi vet, godt bevart til i dag. "Snakkesjuk" vil jo gutten ikke få høre at han er

 

Han har også spurt om vi var "fattige" en gang. Da spurte vi ham tilbake: "Synes du at noen av oss har for lite mat, eller ødelagte klær, eller klær vi fryser i, eller et hus som ikke er i orden og som vi ikke har penger til å få i orden (vi hadde et hus som ikke var helt i orden akkurat da, men gutten visste at vi hadde alt vi trengte for å få det i orden i kjelleren, det var bare tida som manglet) ". Nei, han gjorde ikke akkurat det.... "Neivel, da er vi IKKE fattige, gutten min"!

 

Og så kom det, litt utålmodig, fra storebror (som fikk se litt av innsiden på et barnehjem i Øst-Europa før han var 10). Hvis du, ......, tror VI er fattige, da ANER du ikke hva det vil si å være fattig!!! Før han fikk en solid leksjon i hvordan fattige har det.....

[Attpåklatten :-)™]

Jeg kjenner at jeg er veldig bestemt på at jeg synes barn skal få være barn, uten de voksnes plikter, viten og ansvar. Derfor kunne det ikke ramle meg inn å la ungene ta del i de voksnes "oppgaver", deriblant økonomi og hvor stor/liten inntekt det skulle være.

 

Barn har ikke kommet til oss for å være små voksne tenker jeg videre og priser meg lykkelig over hver dag jeg ser at unger kan få være barnslige og uvitende om de voksnes plikter og ansvar. Den dagen kommer tidsnok at de skal få lære om livets realitet, på godt og vondt. Foreløpig er det fint at små barn kan få være små og uvitende, og heller lekende og lykkelige:)

[Reveenka]

Så lenge ungene kan slippe å bekymre seg for og tenke på de voksnes økonomi, så er jeg glad de kan være uvitende. De dagen kommer tidsnok c",)

At unger skal diskutere på skolen hva foreldrene tjener er en uting, syns jeg.

 

Vi nøyer oss med å lære dem at vi ikke kan øse ut på alt de ønsker seg av leker, godterier og nye klær - og så får de disponere lommepengene sine så godt de kan.

 

Leppa hang litt på nesteldste revungen da det var markensdager for noen uker siden, og hun oppdaget at det var dumt å blåse hele summen på en pen stein.... da ble det jo ikkeno igjen til karusell og snop. Men så lærte hun jo noe av det c",)