Er det normalt å angre?

[Anonym bruker]

Jeg er gravid og har seks uker til termin. Jeg angrer som faen på at jeg ble gravid, og på at jeg valgte å beholde barnet (ikke planlagt). Jeg er forbannet på meg selv, og ønsker hele ungen rake veien til helvete. Gleder meg ikke i det hele tatt, gruer meg bare, og angrer på hele greia. Og nå går kroppen min til skogs også, og jeg nærmest hater babyen som ødelegger meg og livet mitt.

 

Er dette normalt? Jeg føler ikke at jeg kan snakke med noen om disse følelsene. De gangene jeg har prøvd å si til en god venninne at jeg egentlig ikke gleder meg spesielt mye, blir jeg avvist, og hun kjefter meg huden full før hun avslutter med at det kommer til å forandre seg, bare vent! Jeg er redd for at det ikke kommer til å forandre seg. Jeg angrer på alt, og jeg hater tanken på at jeg skal få et barn. Spesielt at jeg skal få et barn med han jeg skal få et barn med (vi er ikke sammen, jeg tåler ikke trynet hans, ikke lukta av han, hvordan i helvete endte vi opp med å ha sex?). Jeg er så sint på meg selv, og lei meg for at jeg føler det på denne måten. Hvem kan jeg snakke med? Har alle førstegangsgravide disse tankene?

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg, jeg blir alenemor, er førstegangs-gravid og dette er med en som var ¨knullekompis¨..

Veldi usikker på hva jeg føler rundt det hele, ene dagen så skulle jeg ønske at jeg bare hadde tatt abort for jeg savner de gammle live. Andre dager gleder jeg meg til å få småen i armene.

Jeg tenker litt sånn at vi får prøve gjøre det beste utav det. Det er hvertfall ikke ungen sin feil hva jeg valgte, nå får jeg ta konsekvensen av mitt valg og jeg skal gjøre det beste utav det

Jeg klandrer ikke deg, selv hadde jeg lust å ta en kniv i magen å ta ting på egenhand tidligere.. :/ Sleit veldi da jeg var mellom uke 12 til uke 16, ting har blitt bedre for min del nå, håper ting letter for deg også.

 

Kansje du bare er lei, litt deppa?

[Anonym bruker]

Har hatt det sånn jeg også.. Med min første unge..

Og denne gang jeg ble gravid, ble det likedan da jeg fant ut at NÅ var det for sent til å kunne ta abort..

 

Med min første endte det opp med en fødselsdepressjon, men jeg var ikke så tøff at jeg turte å snakke med legen min om det..

Vil egentlig anbefale deg om å ta kontakt med legen din, sånn at han kan gi deg en rekvisisjon til psykolog.. Kan være greit å kunne få prate ut skikkelig om følelsene sine..

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Vi er jo i samme situasjon. Jeg er drittlei, og ganske deppa, ja. Jeg gledet meg litt i begynnelsen, av og til. Som deg, noen dager kunne jeg knapt vente med å holde knøttet i armene, mens andre dager tenkte jeg "Hva har jeg gjort?!". Etter hvert som det ble tyngre å være gravid (jeg har seriøst hatt alle plager man kan få, ekstrem kvalme, bekkenløsning fra uke 10, masse vann, 20 kg opp i vekt på 33 uker osv osv), ble jeg mer og mer negativ til det å være gravid. De siste 5-6 ukene har jeg bare gruet meg og hatt disse fæle tankene. Jeg vil ikke bli mor. Jeg vil ikke ha barn. Jeg ønsker ikke dette for livet mitt. Jeg vil alvorlig talt ikke ha denne ungen. Jeg har vurdert adopsjon, men jeg fant ut at jeg må være voksen og ta ansvar for valgene jeg har tatt. Men jeg vil ikke, jeg bare tvinger meg selv gjennom det. Fordi jeg er alt for feig til å gjøre det JEG vil, og bare tenker på hva alle andre kommer til å synes.

 

Og det er så fælt å se og høre at alle andre gleder seg så mye, når jeg ikke ser noe positivt i denne situasjonen i det hele tatt. Herregud, som jeg angrer!

[Anonym bruker]

00.39 er HI forresten.

[Anonym bruker]

anny.00.30 her. =)

Jeg sliter veldi med å akseptere alle kroppsforandringene, tror kansje det hadde vert lettere vis det hadde vert en mann i bilde som kunne ¨vise¨ at jeg ikke er så oppblåst og lite atraktiv som jeg føler meg.

Jeg føler det er litt ekkelt på en måte, å bære på barnet til en mann som kansje ikke har noen interesse for meg og ikke jeg for han. Så tenker jeg litt om jeg hadde gleda meg mer og om jeg (vis den dagen kommer) blir mer gla i ungen jeg kansje får med en mann jeg elsker som elsker meg tilbake og ønsker barnet.

Så må jeg da virkelig si at jeg er dritt lei av å ikke kunne være med på ting. Merker at folk spør aldri om jeg vel være med på fest!!? Jeg kan vel være me ut sevl om jeg er gravid og ikke drikker! Det er også en ting som gjør meg deppa.. :/

[zethaline]

Jeg skal ikke belære deg om noe,men vil nå påstå at det er ikke barnet som ødelegger livet ditt,det har du evt selv gjort.Synes det er helt forferdelig at du kan si noe sånt om ditt ufødte barn...At du kan være sinna på omstendighetene,kan jeg godt forstå.Det var jeg også innimellom i mitt siste svangerskap,men jeg gledet meg helt enormt til det lille gullet mitt skulle komme å berike min verden enda mer,om det var mulig ;0)

Barnet ditt er uskyldig oppi det hele,å trenger en mamma som kan gi det glede,kjærlighet og omsorg.Barnet stoler på deg og kjenner deg ut og inn,igjennom de 10 mnd det har lagt inni magen din!.Og jeg tror absolutt at de tingene du tenker på,følelsene du har(negative) ikke er bra for barnet ditt.Så snu sinnet ditt og bruk det til noe konstruktivt,til fordel for barnet ditt!!Jeg tenker...sinna mamma...sinna baby!!

 

Om du føler at du er deprimert,så bør du få hjelp til det så fort som mulig!!

 

Ønsker deg all mulig lykke til,er sikker på at du smelter når du holder det mest elskelige i hele verden...Barnet ditt ;0)

 

God fødsel!

 

 

 

 

 

gravid og har seks uker til termin. Jeg angrer som faen på at jeg ble gravid, og på at jeg valgte å beholde barnet (ikke planlagt). Jeg er forbannet på meg selv, og ønsker hele ungen rake veien til helvete. Gleder meg ikke i det hele tatt, gruer meg bare, og angrer på hele greia. Og nå går kroppen min til skogs også, og jeg nærmest hater babyen som ødelegger meg og livet mitt.

r til å forandre seg, bare vent! Jeg er redd for at det ikke kommer til å forandre seg. Jeg angrer på alt, og jeg hater tanken på at jeg skal få et barn. Spesielt at jeg skal få et barn med han jeg skal få et barn med (vi er ikke sammen, jeg tåler ikke trynet hans, ikke lukta av han, hvordan i helvete endte vi opp med å ha sex?). Jeg er så sint på meg selv, og lei meg for at jeg føler det på denne måten. Hvem kan jeg snakke med? Har a

[zethaline]

Ja der kom ditt innlegg med også,jaja ;-)

[Anonym bruker]

HI her.

 

Ja, kroppsforandringene syns jeg også er kjempevanskelig å takle. Jeg klarer ikke å se at strekkmerkene og alle de ekstra kiloene er "til en god sak", som alle sier. Jeg klarer ikke å se at det er en "premie" på slutten her. For meg er det ingen premie i det å skulle få barn. Det er et evig slit og mas, og kroppen min blir ødelagt på toppen av det hele. Hvordan er det en god ting? Hadde jeg endatil hatt en mann å snakke med. Jeg syns liksom ikke dette med kropp i forandring blir noe bedre av at folk tror det er greit å kalle meg "tjukka", "bolla" eller "kua" bare fordi jeg har stor mage heller. Jeg føler meg helt jævlg, og skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal finne en mann sånn som jeg ser ut nå.

 

Jeg tror ikke jeg kommer til å bli glad i dette barnet i det hele tatt, og det er veldig vondt.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Jeg er enig med deg, det er forferdelig at jeg tenker sånn om barnet. Barnet har jo ikke gjort noe galt, og barnet fortjener ikke å bli født inn i dette. Det er først og fremst min egen skyld, og jeg er sint på meg selv for at jeg lot meg selv bli gravid, og for at jeg valgte å beholde, når alle odds er imot meg. Men samtidig kan jeg ikke hjelpe for at jeg skylder på barnet også. Og det er så fælt!

 

Jeg håper du har rett, og at det kommer til å snu så snart jeg får sett barnet.

[zethaline]

Ang forandring av kroppen din,kan jeg bare snakke på vegne av andre som har fått strekkmerker og andre merker....Mest sannsynlig kommer det til å gå seg til,du høres ut som du lever i en ung kropp og unge kropper har det med det å ta seg inn igjen..

 

 

Men at andre kaller deg bolla og ku? Det bør du ikke godta om det plager deg og går på selvtilliten din løs.Det er rett og slett respektløst,gi beskjed om at du ikke tolerer slik mobbing!

[Anonym bruker]

Hej!

Jag vill bara säga att jag har ett fast och stabilt förhållande och att

jag egentligen hade planerat att få ett barn men det gick fortare än jag hade trott och när jag blev gravid var jag inte alls glad och funderade länge på abort men behöll barnet.

Jag kände bara att jag inte kunde ta bort vårat barn.

nu är jag gravid i vecka 28 och jag ångrar mig till och från.

Jag är rädd för att jag inte ska vilja ha barnet när det kommer att jag ska tycka att jag förstört mitt liv o lik.

Jag har sagt till jordmor på helsestationen och hon ornade snabbt tid till mig hos deras familje psykolog.

Det hjälpte bara att säga det högt till någon som tog mig på allvar(och inte blev sint)

Vi (jag och psykologen) har också kommit fram till att det är väldigt naturligt att ångra och bli rädd för en så stor förändring.

Du vet hur ditt liv var men inte hur det vill bli.

Du kan inte rå för vad du känner,men du kan be om hjälp, nu och efter barnet är fött.

Jag har också pratat med vänninor som känt att dom ångrade sig av och till under graviditeten, så jag tror det är ganska normalt , bottnar i rädsla för det främmande och för att inte räcka till.

Lycka till med allt! och var inte rädd att be om hjälp!

 

a

[Anonym bruker]

Søk hjelp snarest!

Kan godt hende at det endrer seg når barnet er født - men det kan jo også bli en fødselsdepresjon... og spesielt når du er alene med barnet! Det er ikke lett å få barn mtp ny situasjon, økonomi, sosialt liv, søvn etc. Vi er to - og ønsket barna våre veldig - og vet at det er mye hardt arbeid med barn selv om vi har gode forutsetninger for å få de. Tror det blir veldig tøft for deg ei stund - så du trenger alt som finnes av hjelp for å gjøre dette til en best mulig periode for dine forutsetninger.

 

Ring fastlege - be om å få psykologisk hjelp i tillegg til hjelp fra nav.

[Anonym bruker]

Jeg tror kanskje egentlig problemet ditt er noe mer vanlig enn det du tror. jeg tror ikke det er så mange som snakker om det, men jeg vil tro at de fleste kommer til et punkt i svangerskapet hvor de bare er dritt lei og ikke helt skjønner hva i all verden de har gjort med seg selv og angrer.

 

jeg har selv ikke opplevd noe slikt enda, men er bare 17 uker på vei, så denne tiden kan fort komme til meg også.

 

Jeg tror nok du er litt mer lei og deppa enn de fleste andre som får disse tankene, så jeg ville råde deg til å ta kontakt med en lege/jordmor eller lignende som har kunnskap på dette området. bare noen få samtaler kan hjelpe!

 

Jeg synes det var galt av venninnen din å bli sint på deg, du fortalte jo om noe som plaget deg, og de fleste venner burde være i stand til å lytte og snakke rolig istedet for å bli sint!

 

Lykke til, og jeg er sikker på at du blir glad i den nydelige babyen din når den endelig kommer! Bare vent å se

[Anonym bruker]

første var ikke planlagt og jeg angret under og etter graviditeten, men når jeg så at han vokset foran mine øyne begynte jeg å elske han mere enn alt på jorda.

 

Jeg er gravid og har termin snart, selvom det var planlagt så har jeg følt at jeg angret litt siden jeg ble gravid.

 

Bare vent til du får babyen i dine armer

[Anonym bruker]

Jeg er sjokkert over innstillinga di. Hørt om å ta ansvar for egne handlinger?

Babyen er 100% uskyldig. Der er ikke den sin feil at du har hoppet på en dust, antaglig i fylla.

Om du ikke endrer innstilling bør du vurdere å gi vekk barnet ditt. Til noen som ikke ønsket det til helvete..

[V.A.B]

Jeg har vært der du er nå... Jeg dro det så langt at alt var ordnet klart til å adoptere vekk ungen. Nå gjorde jeg ikke det da, men husker godt alle tankene og følelsene i forkant. Jeg hatet alt og alle. Send en pm hvis du trenger noen å prate med:/

[Anonym bruker]

Number1:

 

Jeg er så glad du fant ut av problemene dine og valgte å beholde barnet. Jeg var en av dem som støttet deg i dine valg på ditt vanskelige og fortvilte innlegg. Du fikk unødvnedig mange slemme kommentarer der synes jeg!

Håper du nå får det mye bedre fremover

[merry;)]

hei.

Jeg skjønner godt hvordan du har det.Da jeg var 19 år ble jeg gravid med min x og vi hadde et meget turbulent forhold.Jeg gjorde som alle ville og levde gjenneom store deler av svangerskapet med desse tankene for meg selv. jeg var ung,redd,følte at nå hadde jeg fucket det skikkeli til. Men...jeg tok kontakt med amathea(organisasjon i hele landet) der fikk jeg komme inn,si akkuratt slik jeg følte det og ble møtt med forståelse og en utstrakt hånd. det tok litt tid etter fødselen før jeg følte mej "heldi" som hadde fått denne skjønne lille gutten og var heldig som hadde familie og venner som stilte opp første tiden...men snart begynte ting å snu...jeg fikk den ekte morsflølelsen...og tenkte for meg selv.."hvordan kunne jeg noen gang vurdere å ikke ville ha dette barnet?"

Jeg har nå vert alenemor i 6 år og jeg har ikke angret en dag etter dette,jeg legger ikke skjul på at det til tider har vert tøft,men jeg skal love deg at det er mer enn verdt det de dagene du får en god klem etterfulgt av verdens herligste latter av det lille barnet som forduger deg over alt på jord:)

venter mitt barn nr.2 om 10 uker og gleder meg selv om situasjonen ikkje er helt a4 for jeg vet at jeg klarer det:)

Ønsker deg lykke til...å husk å prioriter deg selv avogtil...det er da du henter krefter