tenker litt tilbake jeg.. syting og langt

[Anonym bruker]

jeg fikk en liten fantastisk gutt 6 uker før tiden.. vi ble på sykehuset ni dager før vi fikk komme hjem, når vi først kom hjem stormet familie og venner på besøk.. jeg fikk liten tid med min nye lille familie alene. jeg følte at jeg ikke fikk tid til å bli kjent med gutten min.. samboer sa aldri nei da venner spurte om de kunne komme å se, han ville vise frem gullet:)

så reiste vi hjem på sommerferie, men ble liten tid til å roe ned der heller.. nå i senere tid sitter jeg å tenker tilbake, og sitter med følelsen av at svigermor prøvde å knytte seg som mor til min sønn.. når jeg var på besøk med samboers familie fikk jeg aldri holde han, for dem var jeg bare matfatet og fikk bare ha han til å gi pupp! med engang han var mett: hvorfor holder du ham! du får ha han hele tiden ellers! 6 uker gammel forsvant han og sviger mor ut av døren på trille tur uten å spørre meg! nå hater jeg å vere der(men det som er positivt er at hun ikke har klart å ta over min morsrolle der, men hun når sjangsen byr seg trokker hun meg godt ned i grusen!) hjemme med meg føler jeg at min mor får bedre kontakt med min sønn enn jeg..

det har ført til at jeg nå hater å vere hjemme, men om jeg ikke kommer hjem når samboer er bort reist skuffer jeg alle sammen..

 

mange tenker sikkert at jeg er egoistisk og ikke takknemlig for at de bryr seg.. men når jeg blir tredd ned over hode hva jeg skal gjøre og hvordan så får jeg nok! (svigermor bryr seg pent lite om Leon sine behov. når vi er alene eller hjemme i leiligheten er han en drøm å legge, men me svigers er det nesten umulig..! de sliter han ut og med engang han får smale øye bryr de seg lite og fortsetter å herje til han blir overtrøtt og da er det umulig å legge han. da er jeg plutselig et monster som tenker bare på meg selv og at jeg ikke klarer å se at han ikke vill legge seg!

sier de som vekte barna sine når de skulle legge seg for å få kos!

 

beklager for lang syting, men måtte få det ut en plass...

[Anonym bruker]

Hvor gammel er sønnen din?

[Anonym bruker]

3 og en halv måned gammel nå..

 

HI

[Anonym bruker]

Tror ikke det hjelper å syte her.

Det som hjelper, derimot, er å si fra til bestemora at hun er litt vel ivrig i oppgave, og at hun må ta seg sammen av hensyn til barnet.

 

Enda ei farmor som skal få høre det. Men livet går vel videre. Og du har sikkert rett i mye av det du sier. Men det er ikke noen vits i å syte her hvis du vil ha forandringer på det.

Forresten synes jeg samboeren din kan si fra.

[Anonym bruker]

du har rett med at det ikke er hjelp i å syte her, men hvor kan jeg gå da.. samboer har vokst opp med dama og mener at ting skal vere sånn!(helt ufatteli) han vet ikke bedre, når han er hjemme er han så godt som hjernevasket...

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt, jeg.

 

Si til alle at nå trenger dere alenetid for å komme i rutine hjemme. Og at dette gjelder absolutt ALLE, velmenende eller ikke.

 

Ingen trenger komme uanmeldt og uinvitert. Du vil gi beskjed når dere klarer å ta imot besøk.

 

Det jeg leser er at du trenger rett og slett tid til å ta rollen som mor, og til å klare å ta kommandoen som mor. Det er faktisk DU som kjenner ungen best, selv om de andre tror de gjør det;)

 

Drit i om de andre blir sure, for det er ikke de som har din hverdag. Ikke la deg vippe av pinnen av alle "bedrevitere". De lever ikke deres liv, og dere er ikke de samme menneskene, med samme behov og måte å løse ting på.

 

Du trenger ikke godta at andre mener du gjør ditten og datten feil. Det er ikke mer rett det de mener, nemlig;)

 

Og du skal si til din mann at du er gjennom margen sliten av dette, og trenger TID for deg selv med barnet og ham for å finne rutine på hverdagen. Han er ikke den som har født og heller ikke den med puppen, så han må faktisk innse at her er det du som trenger å få bestemme for at du skal klare å komme deg.

 

Ikke alle reagerer likt og like enkelt på dette å bli mor for første gang. Jeg kjenner meg mye igjen i slik du beskriver dette. Bare at nå har jeg store barn, og har for lenge siden lært meg å sette ned foten der jeg ser det trengs;)