Føler meg så alene....

[Anonym bruker]

Jeg venter mitt første barn, min mann har 3 fra før (som begynner å bli store). Jeg er 13 uker på vei.

 

Han er ikke interessert i graviditeten i det hele tatt. Verken i min tilstand, eller i diskusjoner om navn/kjønn/tilstand. Vi har ennå ikke fortalt det til barna hans, noe jeg synes er vanskelig fordi jeg da ikke kan fortelle det til så mange andre i frykt for at de røper noe overfor ungene.

Samtidig synes jeg det er HAN som skal ta initiativet til å fortelle det til sine barn...

 

Akkurat nå synes jeg ikke at vi har noe til felles i det hele tatt, jeg er trøtt og sliten, men jeg føler bare han ser på meg som lat og tiltaksløs. Mens han har blitt treningsnarkoman.

 

Vi bare bor under samme tak, men det er ikke noe trivelig, det er som å bo med en ikke spesielt god venn.

[Anonym bruker]

Og nå følte jeg meg enda mer alene...

[Anonym bruker]

Folk her inne gidder ikke å svare med mindre det gjelder graviditeten til Linni, teppe foran vognen eller andre idiotiske ting.

 

Jeg har ingen gode råd eller noen erfaringer, men det kan jo hende at han blir litt mer interessert når du begynner å bli tjukk rundt magen?

Gubben her var lite interessert frem til jeg ble tjukk og feit, og selv da var interessen så som så.

Men nå, når ungen er ute, er han verdens beste mann, og pappa

 

Masse lykke til, det går nok bra, skal du se

[Anonym bruker]

Huff, vet ikke om jeg kan si noe som trøster, annet enn at jeg forstår at det er vanskelig!

Håper virkelig at det ordner seg, og at din mann får opp øynene for deg som er gravid og i en sårbar situasjon! Det burde ikke spille noen rolle om han evnt har barn fra før...

Kanskje han bare er litt i sin egen verden?

[Tigerpote]

Hm, jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg heller, men det høres jo ikke spesielt hyggelig ut. Men kan det være at han er litt redd, og prøver å flykte fra deg og hele graviditeten? Siden han har 3 unger fra før?

 

Kan dere sette dere rolig ned sammen og snakke om det, der du lar ham fortelle uten at du virker bebreidende?

 

Eller kan det rett og slett tenkes at dere trenger en pause fra hverandre?

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Jeg hadde bare behov for å lufte tankene litt i går, det ser ut som det hjalp på humøret i alle fall. Dét og at jeg fikk gitt beskjed til mannen om hvordan jeg føler meg. Jeg vet ikke om det kommer til å bli noe bedre, men jeg har i alle fall gjort ham oppmerksom på det...

[Anonym bruker]

Jeg ser ingen grunn for at dette er en måte å flykte fra henne og graviditeten. Typisk kvinnemåte å tenke på. At mannen ikke er spesielt interessert i barnet under graviditeten er helt normalt, selv om det selvfølgelig finnes mange som er engasjerte også. For en mann (ikke de som er spesielt engasjerte) kan babyen være som å bestille en pakke på postordre. Nå er den bestilt og man tenker ikke så mye på den før den ligger i postkassen.

[Anonym bruker]

13 uker er ingenting, dere har jo nettopp funnet det ut. Når du kommer lengre ut i svangerskapet da blir det mer naturlig for mannen og snakke om barnet.

 

Min mann var ganske passiv i starten, men plutselig sa han en dag: VI skal ha barn, tenk inni der er det et barn. Da det gikk opp for mannen min at vi skulle ha et lite barn var jeg 25 uker på vei med en ganske så fin og tydlig kul på magen.

 

 

[3 barnsmamma snart**FØDT**]

Tror det er litt vanskelig for disse mennene å forholde seg til graviditet før det blir synlig, og for mange før den lille er der.

 

Du har jo en god pekepinn i hvordan pappa han er mot sine 3 barn. Er han god pappa til disse blir han helt sikkert en bedre pappa til den lille for nå er han flere år eldre, og kan gjøre det han gjorde dårlig sist bedre:-).

 

Jeg venter nr 3 med min mann som har en fra før. Første svangerskapet følte jeg meg som deg...følte han var kald og fjern og kunne ikke skjønne at han ikke ville snakke om babyen.

Med nr 2 var jeg selv mye mindre intresert i å snakke om graviditeten, hadde nok med datteren min og da skjønnte jeg nok litt mer av hans fjernhet...Selv om man ikke utad snakker så mye så om babyen så skjer det noe i hodet og når den er der er vi klare sil å ta i mot dem:-).

 

Du får nok mer støtte etterhvert skal du se! Lykke til videre!