Så trist utvikling etter samlivsbruddet.

[Anonym bruker]

Håpet om at barna ikke skulle ende opp som skilsmissebarn forsvant.

Enig i at forholdet var turbulent og vi var begge enige om at slik kunne det ikke fortsette.

 

Men ingen vilje fra hans side for å jobbe med forholdet. Viktigere å gå sin egen vei for å få sin frihet, slippe mas.

 

Er nå alene med barna, tilbudet om at selvfølgelig kunne han få ha barna mer en annehver helg som står på meglings attesten. Har ikke blitt brukt mer en en gang.

 

Nesten ikke eksisterende kontakt med min elste datter som har kjent han som "far" siden hun var 2,5 år. Hun er nå 11 år. Er vel det såreste.

Plutselig forsvinner han ut av hennes liv, og hun ikke eksisterer lenger.

 

Trist når min sønn spørr etter pappa, sier han savner han. Men pappa svarer ikke telefonen når jeg prøver å ringe slik at sønnen kan snakke med han. Jeg hadde ikke trengt å si hei engang, men hans sønn viser tegn på at han hadde trengt mer kontakt med sin far.

 

Far som ikke har lenger oversikt over hva barna hans gjør i hverdagen.

Barn som savner sin far. Jeg som ser tilbake og skulle ønske ting var anderledes. At de ikke måtte vokse opp med samværshelger. Nye partnere og eventuelle barn som disse muligens har.

 

Var ikke sånn det skulle bli, sitter her og er litt bitter fordi det ble slik.

Egoismen og frihets trangen for stor hos far. Ingen kompromiss eller kommunikasjon før brudd.

 

Så nå prøver jeg å gå videre og gjøre det beste for barna. Vitende at de

kunne ha vokst opp med to foreldre hvis far hadde vært villig til å jobbe med forholdet.

 

Men gresset er vel alltid grønnere på andre siden ?

 

Nå har jeg blitt kjent med en som er int

[Anonym bruker]

HI her, litt for rask på knappen

 

Nå har jeg blitt kjent med en som er interessert i et forhold. Imens jeg slettes ikke er klar for noe nytt.

 

Tanken om å bare være alene til barna har vokst opp er der, fordi er det virkelig barnas beste å få "ny" familie og alt som følger med ?

 

Tanken om at også det forholdet vil ryke etterhvert, så om det ikke bare er bedre å la være å inngå et forhold med noen.

 

Bare leve alene.

 

Er det mulig å leve alene og være lykkelig med den situasjonen ?

 

Må man ha noen hele tiden for å føle seg verdt noe i samfunnet ?

 

Hvorfor føler jeg meg flau når jeg forteller at jeg er alene med tre barn ?

 

Men x'en vil jeg ikke ha tilbake, ikke slik som vi hadde det på slutten.

 

Men hele situasjonen syns jeg er trist.

 

Dere som har gått videre inn i et nytt forhold med barn etter brudd.

Hvilken tanker har dere rundt dette med mine, dine, våre barn ?

[Anonym bruker]

Hei,var igjennom et fryktelig brudd for et år siden etter 17 års samliv. Forskjellen var at han var utro i over et halvt år. Ble full krig og min eldste på 15 har nesten ingen kontakt med han og bor 100 prosent hos meg. Min datter på 12 bor delt. Var heeelt jævlig i begynnelsen,men nå har jeg det helt topp med min nye samboer som barna forguder, og han forguder dem. han har selv en tenåring som bor fast hos oss. Livet har snudd seg til det mye bedre. Er blitt ordentlig lykkelig for første gang. Hadde et forhold som var berg og dalbane før dette, ikke bra for barna eller oss. Men jeg ville som deg jobbe med det,men han dreit det fullt og var utro i stedet. Håper du og finner lykken en dag igjen. Av og til er det grønnere på den andre siden,men ikke for den andre parten hehe.

[Anonym bruker]

Hei, slik som far fremstår her, så har vel du og dine barn det bedre uten han. Jeg har 2 barn med min tidligere samboer, og 1 barn med min mann. De to eldste er til sin far annen hver helg, men kan selvfølgelig ringe han når de føler for det. Han bor 12-13 mil sør for oss, slik at annet samvær er nesten umulig, har ymtet frampå at han kanskje kunne flytte hit igjen slik at han kunne ha barna evt annen hver uke, men da er jobben viktigere, og vettu hva, det er hans tap. Dette er noe som han kommer til å angre på senere i livet. Nå har min mann ingen barn ifra før, og det er jeg egentlig glad for, tror det hadde vært tøft hvis han hadde hatt det, men kjenner flere som har fått det til å fungere med to -tre barn på begge sider. Livet går videre, og som regel ser man tilbake, og er glad for at det ble som det ble. Jeg kunne aldri ha tenkt meg til å bytte ut min mann med min tidligere samboer, selv om det kanskje hadde vært greit for mine to eldste barn.

[Anonym bruker]

Du trenger ikke å gå inn i ett nytt samboerforhold de nærmeste årene heller. Om du møter en ny med tid og stunder går det helt fint å bare være kjærester og bo hver for dere også.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at selvom faren til barna tar avstand fra de nå, kan det være en sorgreaksjon. Jeg opplevde nøyaktig det samme som deg, men det bedret seg etterhvert. Husk at han "mister" barna sine nå... Eksen min stiller opp og er en veldig fin pappa for henne nå. Det tok vel kanskje tre måneder før han ønsket å benytte seg av det samværet vi hadde avtalt.

 

Når det gjelder dine-mine-våre, må du være forberedt på at dette bringer mange konfliker og situasjoner som ikke ville ha oppstått i en kjernefamilie. Samlivet blir satt på hardere prøver. det tar lang tid for alle å finne sin plass. Og, etter min mening, må du være innstilt på å ta i mot hans barn som dine egne og behandle de likt. Åpenbart er det mange som ikke synes det er verdt det, men har du funnet mannen i ditt liv, slik som jeg, takler dere dette. Jeg er i alle fall veldig lykkelig med dine-mine-våre:-)

[Anonym bruker]

Hei HI

Hvor mange barn er det dere har sammen da? Hvordan er det far er mot barna når han har samvær? Jeg er sammen med en deltidspappa som tar stor del i barnas liv når han har dem, men i begynnelsen var det vanskelig for han å få tid med døtrene sine, og igjen når vi ble sammen, nå vet jeg ikke om BF i ditt tilfelle har fått en ny dame, men du må for all del ikke nekte han samvær pga ny partner, det går bare utover barna. Jeg mener at så lenge far er snill og stiller opp når han skal så kan mine dine våre fungere kjempefint!

[Anonym bruker]

HI her,

 

2 barn sammen, far er flink når han har barna. Men det er ikke kontakt fra hans side de to ukene som han ikke har samvær. Og jeg undrer fordi jeg ikke hadde klart å gå så lang tid uten å følge med hva barna gjør eller bare for å snakke med dem for å høre stemmen demses.

 

BF har ikke fått ny dame enda (som jeg vet om) og selvfølgelig har det ikke noe å si om han får det. Med tanke på samvær osv.

 

Det er mer det at barna har ikke noe valg, de må forholde seg til nye partnere som sannsynligvis kommer til å ha barn. Og at jeg aldri ønsket at de skulle ende opp i en slik situasjon. Men nå er det bare et tids spørsmål til far får ny partner og de må tilpasse seg.

 

Det at jeg vurderer å forbli singel for at de skal slippe tilpasse seg både hos sin far og hos meg. At om vi har gått for langt i vår egoisme og selv realisering og vår lykke jakt. At det er barna som betaler prisen.

 

Så det er fint å høre fra de som faktiskt lever i en slik situasjon, at det er kansje unødvendig frykt. At barna kan være lykkelig selv når mor og far har funnet nye partnere.

 

Noen barn av skilsmisse foreldre her som er villige til å fortelle hvordan de opplevde det når mor/far fik nye partnere ?

[Anonym bruker]

Jeg er selv skilsmissebarn, og det har på mange måter vært både fælt og fantastisk. Fælt fordi jeg ikke fikk sett pappan min (han flyttet til en annen by og havnet på kjøret), og fantastisk fordi mamma fikk en ny mann. Hennes nye mann har tre egne barn som alle er på min egen alder, min mor har meg og min yngre søster. Å få en helt ny familie var veldig morsomt, og det beste som kunne skjedd. Mamma er kjempelykkelig med den nye mannen sin, og det er herlig for en datter å se :-) I tillegg gikk alle barna veldig godt overens, og vi har hatt det utrolig morsomt og flott opp gjennom årene! Så på mange måter er jeg veldig takknemlig for at jeg er skilsmissebarn, for så godt som vi har hatt det, kunne vi ikke hatt det hadde foreldrene mine ikke skilt seg.

 

Husk at glade foreldre gir glade barn. Lykke til med ny partner :-)