Trenger noen synspunkter på dette, ble litt langt...

[annethe]

Jeg har en sønn på 1,5 år som jeg er alene med. Barnefaren og jeg har vært venner siden han ble født. Det var ca 3 timer kjøring mellom oss. Han fikk komme til oss, låne leiligheten min, jeg reiste til han, eller vi møttes på halvveien hos hans foreldre. Vi fant noen ganger på ting sammen alle tre siden vi var venner. Han ringte meg hver dag og vi snakket mye om at vi ville fortsatt prøve å være venner den dagen vi fikk oss kjærester, men selvfølgelig til en viss grad.

 

Siden vi klarte å være venner og samarbeide bra, så bestemte jeg meg for å pakke sakene mine og flytte nærmere så bf og sønnen vår kunne få litt mer daglig kontakt. Jeg ville studere (samme studiet var også der jeg flyttet fra) så nærmeste ble 1 time unna. Han ble selvfølgelig glad for det og vi snakket om at vi kanskje kunne prøve å få til en felles middag i mnd utenom vanlig samvær. At han kunne hente gutten i bhg en ettermiddag av og til utenom samvær, noe vi bare kunne avtale når det passet.

 

Så en mnd før jeg flytter får bf seg kjæreste. Litt kjedelig akkurat da siden jeg da blir sittende i en ny by uten hjelp og kjente og vente på at han skal ta kontakt. Eller foreldrene til bf bor i samme by, men syntes det var vanskelig å ta kontakt med de når ikke bf eller de gjorde det selv. Gradvis tar han kontakten litt og litt, men ikke noe særlig enn å hilse på en time ved samvær. Vi skulle egentlig finne på noe sammen av og til siden jeg ikke kjente noen, men det skjedde hele en gang den sommeren. Har tilbudt han å være med på alt av bhg start, han ble med en gang.... Vi har det veldig koselig sammen når vi først er sammen, fortsatt bare venner. Jeg sier jeg helst vil vente litt med å møte nye kjæresten fordi det har vært mye forandringer for meg også med flytting og å reise fra alle mine oppi alt dette. Bf og dama flyttet sammen denne mnd. Jeg fikk beskjed om å gi alt litt tid så kunne vi være venner igjen.

 

På lørdag skulle bf komme og feire sin bursdag med oss. Noe han sa han hadde lyst til. Lørdag morgen ringer han og sier at han ikke kommer. Dama sa at hvis han dro til meg så dro hun. Vi får ikke lov å møtes mer og hun er med hver gang det er henting eller bringing. Dette er også hans foreldre enige i, hvis ikke kommer han visstnok til å være singel resten av livet. Men likevel skal jeg kunne forholde meg til de som vanlig. De har fortsatt ikke tatt kontakt. Vet det ikke er mye jeg kan gjøre, de har bestemt seg, Men er jeg helt bak mål som som synes dette er en urettferdig avgjørelse ettersom jeg flyttet for at han skulle få mer daglig kontakt med sønnen sin?

[Lea Laus]

Først og fremst; kjedelig situasjon. Skjønner at dere vil være nære venner, men det kan kanskje være litt vannskelig å svelge for den nye kjæresten. Ikke nødvendigvis redd for at han skal være utro, men kanskje heller det at hun ønsker at de skal være en familie og at han ikke kan ha to. Hun kan føle at han velger deg ovenfor henne og det vil nok ikke mange finne seg i. Når man skiller lag må man også innstille seg på å leve to liv. Man får sjelden i pose og sekk, desverre.

 

Jeg syns det er bra at kjæresten er med på henting og bringing, da hun kommer til å bli en stor del av barnets liv.

 

Jeg ville gitt det litt tid, så kanskje dere kan fungere alle tre? Eller ønsker du ikke det?

[annethe]

Jeg hadde et ønske opm det tidligere. Før hun sa at hvis han dro et par timer til oss så dro hun. Jeg har ikke noe imot henne, utenom dette. Grunnen til at hun skal være med ved henting og bringing er for å sjekke at hvor lenge han blir. Jeg har ikke møtt henne, hun sitter i bilen. Jeg hadde heller ikke flyttet hvid jeg visste jeg ikke kunne regne med hjelp fra han.

 

Jeg forstår at det er en grense på hva vi kan gjøre sammen og hvor mye, men jeg har bodd her siden juni og møtt han to dager der en var innkjøring i bhg. Eneste det var snakk om nå var å feire bursdagen til pappa, men hvis det skjedde så gjorde hun det slutt. Hun kunne blitt med hvis hun ikke skulle jobbe og hvis de kunne skjønne at jeg også trenger litt tid oppi alle forandringene. Men han har ikke snakket med meg ordentlig før de siste ukene, så jeg sa til han at jeg kunne møte henne snart... Men må si det frister lite akkurat nå.

[Lea Laus]

Jeg er ikke av den sjalue typen, men jeg hadde nok reagert om kjæresten min skulle feire bursdagen sin hos eksen. Rett og slett fordi det er litt respektløst. Og barnet må jo etterhvert forstå at han har to seperate hjem, selv om det er aldri så brutalt i overgangen...

 

Skjønner deg veldig godt, det er sikkert ikke noe gøy å se sønnen sin bli skuffet, men jeg skjønner også den andre parten veldig godt. I begynnelsen er det sikkert vannskelig å forholde seg til alt dette for den nye dama, jeg ville tro det kom til å roe seg litt når hun er tryggere på sin egen situasjon i forholdet.

 

På en annen side er barnet viktigst i alle situasjoner, så jeg og hadde nok også ønsket at bf prioriterte sitt eget barn.

 

Som sagt vannskelig situasjon..

 

 

 

[Hiv o'hoi]

Jeg synes du har ofret utrolig mye for denne barnefaren.

 

Det er ikke enkelt å komme til en ny by, uten hjelp eller støtte fra noen.. Om dere ble enige om dette (at du skulle flytte) så synes jeg dette er skikkelig råttent gjort av han.

 

Det jeg som en utenforstående person kan se, er at man selvfølgelig også skal se denne nye kjæresten sin vinkel. Jeg kan godt forstå at hun kanskje føler litt sjalusi og kanskje hun er redd for at det er noe mer mellom dere enn vennskap? Men å stille et slikt ultimatum er rett og slett uakseptabelt. En person (i dette tilfellet bf) skal ikke være nødt til å velge mellom personer man er glad i, spesielt ikke sitt eget barn og mor til dette barnet.

Siden dere har fungert som venner hele veien, så synes jeg at det er helt naturlig. Ok om dere måtte ha kuttet litt ned på tiden dere tilbringte sammen, men at dere ikke engang kan feire bursdager i lag, det er jo rett og slett bare trist.

 

Håper bf tar til fornuft og innser at en ny dame ikke skal få ødelegge.

[Hiv o'hoi]

det er to forskjellige ting å feire bursdag sammen med en ex, eller å feire bursdag sammen med barnet og ex'en.

[annethe]

Og jeg er en sjalu person, ikke hysterisk, men mener en x er en x. Men likvel så har jeg alltid, også før jeg fikk barn selv, sagt at x'er med felles barn er en annen ting. Er det ikke bra for barnet at mamma og pappa kan være venner og snakke sammen, ta en kopp kaffe med hverandre uten at nye kjærester må være med fra dag en? Det er en forandring for alle, ikke bare den nye kjæresten. Hun har også valgt å gå inn i et forhold til en som har en annen å forholde seg til resten av livet. Da tenker jeg på at vi må avtale ferier, samvær osv, vi må faktisk snakke sammen. Bf ringer meg kun når hun ikke er hjemme. At hun stiller et ultimatum synes jeg er feil. Han har valgt,ikke noe jeg kan gjøre.

 

Men er det ikke naturlig at man blir skuffet når man flytter fra alt og alle og sitter med ingenting igjen for det? Han har ikke ville ha sønnen sin en eneste dag mer etter han fikk seg dame. Vi gjorde en avtale på å spørre hverandre hvis vi vi skal noe vår helg, det kan jeg ikke lenger fra hans side. Han sa han ikke ville bryte kontakten, men han måtte ta et valg. Jeg er ikke sint på den nye kjæresten, men jeg er veldig skuffa over alle og at det er jeg som igjen sitter og bare må godta uten å kunne si noe på det.