Innsett en del ting..

[Anonym bruker]

Jeg var stemor i nesten 4 år. På de fire årene ble jeg kjent med nye sider av meg selv. Jeg opplevde en sjalusi jeg aldri trodde fantes. Jeg misstrivdes så i forholdet at jeg til slutt ikke orket mer. Så jeg tok av meg hatten å gikk. Nå i ettertid ser jeg hvor mye negativ jeg var, og ikke minst urettferdig. Sjalusien ødela nok veldig mye. Både i forhold til eks og ungene. Poenget mitt er at vi fikk et fellesbarn, og jeg opplever nå å være på andre siden. Nå er jeg biomor og har fått ny kjæreste. Jeg innser hvor vanskelig det var for eksen min og stå mellom barken og veden. Han elsket meg virkelig. Det vet jeg. Og ungene verken kunne han eller ville han jo kvitte seg med. Han hadde ikke noe valg! Jeg merker hvor sår jeg er i forhold til ting selv nå. Syns min nye kjæreste er så negativ mot sønnen min. Syns det er vondt når han er streng mot han, eller kritiserer han til meg. Hvis han kommenterer oppdragelsen jeg gir han, eller er uenig i noe. Syns det er sårt når jeg merker han blir i dårlig humør fordi det er mye å følge opp som f.eks fotballtreninger og kamper, foreldremøter osv. Han føler at han kommer i 2. rekke. Noen ganger tenker jeg det er bedre å være alenemor. For jeg føler ikke jeg får vært den mammaen jeg ønsker og være, og heller ikke den kjæresten jeg ønsker å være. Det er ikke lett å være verken i den ene eller andre rollen. Men til alle stemødre der ute, - støtt heller mannen deres litt ekstra, og ikke vær så negative som mange av dere er. Jeg var det selv, og jeg angrer meg. Om dere irriterer dere over situasjonen, og ungene, så ikke la det gå utover den personen dere elsker. Stå heller sammen med han. Det er ikke alltid så greit å ha barn fra tidligere forhold og skal få puslespillet til å gå opp med ny kjæreste, eks og unger.

[Anonym bruker]

Takk!!!

Denne meldingen trengte jeg virkelig - den traff meg litt for godt akkurat nå.

Fra nå av skal jeg bli mye flinkere til å skryte av dattern hans. Hun er tross alt ei helt super jente jeg skryter altfor sjeldent av.

Jeg skal bli flinkere til ikke å irritere meg over pappans litt slappe grensesetting. Han klarer ikke si nei til barna når de virkelig smører på sjarmen. Jeg merker jeg synes det er et svakhetstegn når det gjelder ovenfor datteren hans, men jeg tok meg i dag at når det skjedde med vår felles datter: Ja da var det plutselig bare så søtt!

 

Nei, her er det full skjerpings! Til helga kommer hun til oss og da skal jeg finne på noe ekstra.

 

Takk igjen! Du traff i allefall 1: Det er da noe:)

[Anonym bruker]

For meg virker det bare som om du ikke er klar for å etablere deg på nytt, om du ikke takler at kjæresten din har noe egne innspill på oppdragelsen av ditt særkullsbarn. Og at du ikke greier å få han til å føle seg ønsket og prioritert. Du har det likt som eksen din hadde det, fordi han sannsynligvis ikke var klar forå starte på nytt (med deg) heller.

Om en ikke greier å slippe den nye inn i livet med ungene, så er det ikke så greit å forvente at den nye skal følge så fryktelig mye opp. Da kan en heller leie inn en barnevakt, en vaskehjelp og en drosjesjåfør til å ta noen tak. Om det er hjelp en er ute etter bør en betale for seg, og ikke snylte på sine kjære. Om det derimot er fellesskap og partnerskap en vil ha, må en gi litt selv og ikke bare ta.

Hadde du bare innsett det, og ikke kun dine egne behov, så hadde du kasnkje vært klar for å starte på nytt.

Men det var nå min mening

[Anonym bruker]

Kjære deg, takk for din mening, men jeg må bare kommentere det, for jeg føler ikke det er rot i virkeligheten.

I motsetning til hva du tror så ER jeg faktisk veldig klar for å etablere meg igjen. Jeg takler at kjæresten min har egne innspill i oppdragelsen til sønnen min. Eksen min var veldig klar for å starte på noe nytt med meg. Jeg vet han elsket meg veldig høyt, noe han faktisk sier han fortsatt gjør.

Jeg legger opp til at min nye kjæreste skal ta så mye plass som han vil. Men jeg føler ikke at han vil. Og det er sårt. Hver gang jeg har sønnen min, så kommer han med alle slags mulige unnskyldninger for å ikke være sammen med oss. Og de få gangene han er, så er han bare mutt og sur. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan. Disker opp med mat, koser med han, gir han masse oppmerksomhet, forhører meg med han før jeg bestemmer noe i forhold til sønnen min, som f.eks "Jeg tenkte å ta noe godt til kvelds etter xxxx har lagt seg, så kan vi heller ta noe brødskiver nå, hva syns du om det?" osv. Jeg inkluderer han veldig slik at han ikke skal føle seg utafor.

Jeg er da virkelig ikke ute etter å snylte på han for å få hjelp til min egen unge! Herlighet! Skjønner ikke hvor du fikk det i fra.

Det jeg prøver å si er at jeg ser meg selv igjen i han slik jeg var når jeg bodde med pappaen til sønnen min. Jeg var også så negativ og sjalu og ville ikke ta del i ungene hans, eller fellesskapet. Og nå som jeg selv er biomor og opplever den andre rollen, så ser jeg det hele litt mer tydelig. Og derfor ville jeg bare sette det i søkelyset slik at andre stemødre som kanskje sliter med litt av det samme, heller kan prøve å skjerpe seg litt på det. Kanskje forholdet vil bli bedre da. Det var mitt poeng (IKKE kritikk!)

 

-HI

[Anonym bruker]

jeg kjenner meg også veldig igjen... i den siste delen av innelegget ditt!

jeg har barn fra før og er nå i et nytt forhold. jeg ser det må være vanskelig, men sliter alikevel med hans småsjalu reaksjoner på ting når han føler seg litt tilsidesatt eller når han kommenterer at ungen kan trille meg rundt lillefingeren

noen ganger MÅ barn få lov å gjøre det med foreldre, bare det ikke blir altfor ofte... (tror nok jeg innerst inne vet at det ofte har vært for ofte lol, og har begrenset det endel siden jeg innser at samboeren min har rett en del ganger)

det må være nyttig å ha sett det fra begge vinkler!

lykke til i forholdet ditt HI, og håper du drar nytte av erfaringene dine til det positive