Fødselsdepresjon. Kan noen dele sine erfaringer?

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg venter mitt første barn i oktober. Og jeg merker at jeg ikke gruer meg til fødselen, men tiden etter.

 

Jeg har hørt mye om alt fra barseltårer, til sterke fødselsdepresjoner, men bare veldig generelt. For å sette det litt på spissen her nå, nevner jeg kvinner som griner bare noen er borti barnet sitt, kvinner som ikke vil ha barnet sitt, som ønsker å "drepe" barnet sitt, som blir utrolig triste og leie etter fødsel.

 

Jeg er så redd for at jeg skal oppleve dette.

 

Er det noen her som har opplevd sterke fødselsdepresjoner? Eventuelt hatt en partner (barnefar) som har blitt deprimert etter at den lille har kommet?

 

Hvordan er/var det med morsfølelsen deres?

 

Hvordan takler man dette? Hvordan kommer man seg gjennom dette. Hvordan "redder" man forholdet seg imellom, og til barnet?

 

Veldig takknemlig for svar.

 

 

[Anonym bruker]

Hei! jeg var ganske ung da jeg fikk min førstefødte (nettopp fylt 25) og det var over hodet ikke planlagt. Sjokk at jeg var gravid, men vente oss til tanken og bestemte oss for å beholde det. Hadde ikke vært så lenge sammen da, kun 9 mnd, men visste at det var oss to for livet uansett (dette er nå 9 år siden). Da jeg vente meg til tanken på at jeg skulle ha barn, begynte jeg å glede meg. Men visste og det ville bli tøft, da jeg har søsken som da hadde flere barn.

 

Da babyen kom,var jeg utslitt etter 2.5 døgn uten søvn og med veer. Havnet så på barsel hvor jeg kun fikk sove noen få timer innimellom, så var egentlig helt utkjørt da jeg kom hjem med en baby jeg var usikke rpå hvordan jeg skulle behandle. Ved hjemkomst startet slitet for fullt. Jenta vår hadde åpenbart noe som plaget henne- enten kiss eller kolikk, hva det var vet jeg enda ikke, for vi søkte aldri hjelp.Vi tror det var kolikk. Men faktum var at hun skrek opp til 16 timer (!!!!) i døgnet.. Jeg begynte nemlig å føre logg over alt hun foretok seg hele dagen i desperasjon.. Søvnmangel er tunge saker, og spesielt for meg som har stooort søvnbehov og var vant til 9 timers søvn. Da blir det tøft med 3-5 timer i døgnet over tid.

 

Jeg ble deprimert av det hele, resignerte liksom. I ettertid angrer jeg på at vi ikke søkte hjelp. Hører jo om de som har fått utrolig bra hjelp både med låsninger, kolikk og søvnvansker hos baby. Morsfølelsen min kom ikk før etter en stund, halvannen måned kanskje. Men selv om jeg var deppa så var det aldri sånn at jeg ikke ønsket å være nær henne eller ønsket skade henne etc (det er mer psykose-aktig). Men tanken meldte seg om at jeg ønsket å dø selv , for å slippe unna alt maset. Ikke seriøst altså, var ikke suicidal, men bare tenkte det ofte, som en "trøst". Og så ble jeg mer deprimert da jeg innså at denne trøsten ikke var gyldig, nå som jeg hadde barn. jeg KUNNE ikke unslippe, og det var tungt. Gråt hver dag de første 4-5 mnd etter fødselen. Alt var tungt, mørkt. Men det bedret seg i takt med at hun ble større og sov mer (skrikinga avtok ved 4 mnd, og da sov hun også mer).

 

Samboeren min er en fantastisk mann, og han trøstet meg, støttet og forsto. Kunne prate med ham om alt dette og han var fantastisk med jenta vår. Var så glad at han tok seg av henne, lekte og lo, var så postitiv og naturlig mot henne, alt det jeg ikke klarte å være.. Jeg var kjemperedd, visste ikke hva jeg skulle gjøre med henne, hadde ingen erfaring med barn til daglig. I ettertid vet jeg at jeg gjorde en kardinaltabbe da jeg jobbet alt for lite med å få henne til å rape. Jeg ble en ekspert på raping med nr 2 og hun hadde ikke mageproblemer. Vil anbefale deg det: gå med babyen rett opp og ned etter mat (gjerne bæresele), vugg, eller ha henne sittende på kneet (holde rundt kroppen med hendene dine) mens du forsiktig rister foten med tærne i gulvet- oppdaget tilfeldigvis at hun rapet masse da. Hvis ungen får rapet så vil den også sove mye bedre og spare foreldrene for et sabla slit..

 

forholdet til sambo var ikke noe problem, for vi pratet så mye. Han var klippen og trøsten min, alt gikk så lenge det var oss, selv om det var tøft. Og båndet til jenta mi ble gradvis bedre ettersom hun vokste og fikk en ordentlig rytme med mer søvn på natta. det var det første halvåret som var tungt for meg. Jeg følte meg så hjeklpesløs når hun begynte å gråte, fòr sammen ved hvert klynk og ønsket jeg var helt ansvarsløs og liten igjen. Savnet foreldrene mine. Og har skjønt at det ikke er gunstig for meg å gå hjemme alene. Vil anbefale barselgruppe, kan hjelpe enormt å få snakke m andre i samme situasjon, få råd. Gikk ikke på b.gr med nr 1 (ble engstelig for å møte andre) men med nr 2 gjorde jeg det. Kjempefint m selskap, korter ned dagen hjemme med barnet.

 

Du skal ikke bekymre deg på forhånd for å få dette. Kanskje får du et barn som er en lite sovedukke og sover opp til 20 timer i døgnet (vårt andre barn gjorde faktisk det!), og kanskje spiller ikke hormonene dine deg samme puss som de gjorde med meg. Noen kjenner jo kjærlighet ved første blikk på barnet. For meg har det tatt tid begge gangene, må liksom bli kjent først. Men ikke tenk for mye på dette. jeg kjenner ikke statistikken, men andelen som opplever dette er vel ikke så stor.. Det går nok bra!!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svaret ditt. Det er (unnskyld at det høres ut som jeg tar glede i av at du er miserabel, men) godt å lese om andre som har opplevd slike ting, og kommet seg ut av det. Og til og med fått nummer to etterpå

 

Takk