Er jeg egoistisk?

[Anonym bruker]

Jeg lever i et mareritt av et forhold i dag. Min mann har to eldre barn 50% og vi har et sammen på snart 2 år. Vi prøver fam.terapi i disse dager, men han kan prate og legger all skyld på meg for at det ikke fungerer. Jeg vet ikke mer hva gjøre. Min famile bor 7 timer unna oss og han har ikke veldig godt forhold til sin famile. Vi treffes ved bursdager ol.

Jeg føler meg som en gjest og en slave i mitt eget hus. Det er han og guttene og jeg og lille jenta. Han jobber fulltid dag jeg 70 natt, men jeg får null forståelse om jeg er sliten. Han fraskriver seg totalt ansvaret for lille jenta når jeg er hjemme. Tilbyr seg aldri å legge stelle etc., selv om jeg flere ganger har spurt om han kan gjøre det. Forsvinner jeg i 5 minutter er det jeg som fraskriver meg totalt ansvaret for henne. Han forventer og forventer og løfter ikke en finger hjemme og null struktur på guttene. Får bare okking og stønning og at han er sliten hvis jeg spør om noe. Får han ikke middag til riktig tid er det gærnt og spes om en av guttene skal på tren. Han forteller meg aldri når han skal noe, tar det som en selvfølge at jeg er hjemme selv om han har guttene og reiser bort over natten if.jobb. Jeg er helt utmatta og har mest lyst å reise hjem og bo der i et års tid så får vi se. Jeg har tidligere før vi fikk barn sammen forsøkt å flytte fra han uten hell. Ender med at etter mange blomster buketter og poetiske sms og lovnader om at alt skal bli bedre så går jeg tilbake. Har bodd i hans hjemby i vel 6 år og føler jeg har gidd avkall på utrolig mye for hans del, men får liksom ikke noe igjen.

Hverdagen idag kan ikke fortsette til barnas beste, men jeg er sliten av å prøve og savner familien noe fryktelig. Har liksom ingen å snakke med her jeg bor nå og jeg og sambo prater ikke. Jeg har forsøkt med utallige brev/mail, men får bare at dette har han ikke tid til å svare på.

Er jeg helt jæ... egoistisk om jeg reiser hjem til mitt hjemsted for et års tid i utg.pkt. Vil jo ikke fjerne datteren min fra pappaen hun er jo super glad i han, men jeg tror kanskje at dersom vi hadde fått litt avstand fra hverandre ...kankje det kunne hjulpet, evig optimist som jeg er...Og om han på sikt hadde blitt helgepappa ville hun fått tid med han, da måtte han ha tatt ansvar. Har lyst å løfte dette når vi skal til fam.ter igjen, men jeg er sikker på at han kommer til å lage et sant h... og gå derfra...

 

Dere som er aleneforeldre, hvordan var bruddene deres, og har noen flyttet et stykke unna når dere har små barn?

 

Er livredd for å bli alene, men jeg lider og min datter vil også på sikt lide i et slikt forhold..

 

 

 

[bli kjent]

hei kjære deg.....

 

kjenner meg bare sååå godt igjen i det du skriver.bare hør her jeg traff en mann jeg er fra bergen han fra oslo jeg ble gravid vi hadde det fint da jeg flyttet til oslo inn til han da jeg fikk datteren min jeg reiste fra alt kjent her hjemme venner og familie i tro om at jeg hadde funnet drømmemannen.han hadde to gutter på da seks og 9år jeg hadde nettopp født.

det begynte bra men etterhvert merket jeg hans dårlige sider gadd sjelden og hjelpe meg med babyen bare klaging sa jeg feks du kan jo stelle og ligge henne i dag svarte han hvorfor det du gjør det jo så bra...e det mulig....jeg følte jeg gjorde det meste.han lovet kom med blomster etc ting skulle bli bedre men jeg merket at jeg smilte mindre og mindre og det er et godt tegn på at du ikke har det slik du bør.jeg tok et valg gjorde det slutt som jeg tenker er bedre og være alene og ha det bra enn ulykkelig i forhold.om min datter fortjener en blid mamma ikke en som er trist og sint på mannen sin.

 

[Anonym bruker]

Hei "bli kjent"

 

jeg takker så mye for at du tok deg tid til å svare meg!! Svarte deg via "privat melding".