Hvorfor er det så galt å "leve" på mannen?

[Anonym bruker]

Her har vi valgt at mor er hjemme og far er ute i jobb. Har fungert veldig greit siden mannen min tjener veldig mye, og da får vi så mye bedre tid sammen hele familen etter jobb og i helger. Alt han tjener er selvsagt felles og går kontoen min tom ber jeg bare om påfyll.

[Gjest]

Det som er kjedelig er at om mor og far skulle skille lag, eller at far skulle gå bort, så stiller mor veldig svakt på arbeidsmarkedet samt at hun har lite opptjente pensjonspoeng den dagen hun blir pensjonist.

 

 

[Anonym bruker]

For min del ville det vært utrolig lite tilfredsstillende. Samtidig opptjener du ingen pensjonsrettigheter e.l., og har et stort problem hvis forholdet ryker en gang.

[Anonym bruker]

Nå kommer et x anrall damer til å fortelle deg at stakkars deg når du sitter der feit, førti og ferdig og han kaster deg ut til fordel for sekretæren på 25.

Forøvrig enig med Hi.

[Anonym bruker]

Litt interessant er at når han lever på henne så roper man høyt om at han må betale, han må være med å spleise, at han er en snylter og kast ham ut.

 

Men når hun lever på ham så er det helt ok.

 

Forstå det den som kan!

[Gjest]

Jeg synes egentlig ikke det er så galt, men har likevel gått ut i jobb igjen.

 

Her er mine argumenter;

a) Jeg hater å måtte be om påfyll

Jeg liker å tjene mine egne penger og betale ting selv

c) Dersom vi skulle gå fra hverandre har jeg stødig grunn likevel siden jeg har min egen jobb og inntekt

d) Dersom han skulle dø så gjelder samme som punktet over

e) Dersom han skulle miste jobben eller bli syk så har vi fremdeles inntekt (han er selvstendig næringsdrivende, mister han jobben har han ingenting, blir han syk er det 16 dager uten lønn)

f) Jeg opparbeider meg flere pensjonspoeng

 

[Anonym bruker]

Spør en mann om han kunne tenkt seg å bli forsørget av kona. Svært mange menn vil si at de vil oppleve det som ydmykende, umyndiggjørende osv. De vil føle seg hjelpesløse og alt for avhengige av kona. De vil være mer avhengig av kona enn hun vil være av han. Av den grunn vil de bekymre seg for om kona vil forlate dem.

 

Det merkelige er at det er langt færre kvinner som opplever det slik. Kanskje bare kvinner synes det er greit å være uselvstendige? Å være litt som et barn?

[Anonym bruker]

Enig med deg. Jeg har også gått hjemme lenge nå og levd på mannens inntekt. Har fungert bra for oss, vi har fått mer tid sammen som en familie og jeg har greid å holde orden i hjemmet. Det var jo det som var vanlig for noen år siden, helt til disse feministene kom.

Nå skal jeg begynne å jobbe litt, ikke fordi mannen vil, men jeg ønsker det selv.

[Anonym bruker]

Hi her:-)

 

Fint å høre litt meninger rundt dette.

 

I mitt tilfelle synes jeg at vi som familie er best tjent med denne fordelingen. I mine øyne gjør jeg en minst like viktig jobb som han med barn og alt annet som skal ordnes, men jeg får ikke "betalt" fra en arbeidsgiver for dette.

Skulle ekteskapet ta slutt så vil jeg jo ikke akkurat gå tomhent siden alt han tjener er felles. Og skulle han falle fra er han jo forsikret. Uff, hørtes veldig forretningsmessig ut....

Det eneste jeg "taper" er jo pensjonspoeng. Det er heller ikke slik at jeg er uten utdanning og jobberfaring, kan få meg jobb så og si på dagen.

[Miss Misantrop]

Ingen ting galt med det. Men du lever ikke på mannen din. Han og du jobber sammen som et team og deler overskuddet.

[Anonym bruker]

Men hallo, jeg er jo ikke uselvstendig, herregud er jo mye i livet som er viktigere enn jobb!

[Anonym bruker]

Du har skjønt det:-)

[Anonym bruker]

Det er ikke noe galt å leve på mannen, men man bør lære av de utallige kvinnene som har brent seg på dette gjennom årene, og også tenke på den gangen vi som kvinner ikke hadde særlig vi skulle ha sagt. Jeg synes samfunnet mer og mer tramper på valgfriheten vi burde hatt. Nå er det å jobb som er det riktige for å ha ren samvittighet og være en god samfunsborger, før var det motsatt.

 

Her er måten vi løser det slik at jeg ikke frykter argumente til tillab

 

a) Jeg ber ikke om påfyll, jeg har automatisk inn 15000 fra hans lønnskonto til min og får i tillegg kontantstøtte og barnetrygdene

Jeg bryr meg ikke hvem sitt navn som står på lønnsslippen, pengene tjener vi på en måte sammen

c) dersom vi skulle gå fra hverandre har jeg rett på 50 prosent av verdiene våre, dessuten kan jeg få meg jobb på dagen som sykepleier, et problem har jeg alikevel for jeg må få noen til å passe barna om de ikke er i barnehagen, i tillegg får man litt støtte fra staten som aleneforsørger

d) skulle han dø har jeg mulighet til å være hjemme i mange år på de midlene vi har spart opp, men sansynligvis hadde jeg begynt å jobbe for å få dekket behovet for voksenkontakt.

e) dersom han blir syk eller mister jobben har vi også penger på bok + forsikring som vil dekke behovene i lange tider framover.

f) man får litt pensjonspoeng når man er hjemme med småbarn, så er det også slik at man kan sette av penger for framtiden i et langsiktig og sikkert fond.

 

 

Det er plussider med både å jobbe eller å velge sammen at man lever på mannens inntekt. Hver familie og individ bør gjøre det som passer best for dem. Det viktigste er at man ivertar hver enkelts behov og ønsker for hvordan man vil ha. Samtidig bør man passe på å ikke være for naiv slik at man har en sikkerhet om ting ikke blir helt som man håper i framtida. Man kan uansett ikke gardere seg for å sikre seg 100 % på alt man gjør. Hva om jeg dør neste år? Da har jeg ikke bruk for pensjonspoengene mine lengre, men jeg har levd slik jeg følte var riktig der og da.

[Anonym bruker]

Jeg har også en mann som tjener veldig godt. Har bestemt oss for at jeg blir hjemmeværende noen år fremover, jeg må si jeg gleder meg over å ha tid til å ha god tid til barn, hund og hjem;-) Heldig er jeg som ikke har en mann som jeg ser mange av dere klager over. Mannen min er snill , omteksom, gavmild- glemmer aldri en bursdag eller merkedag. Forteller meg hver eneste dag hvor glad han er i meg.

[Anonym bruker]

nei, DU føler deg ikke uselvstendig, men sjansen er stor for at mannen din ville følt seg uselvstendig hvis rollene ble byttet om? hvorfor det?

[Anonym bruker]

Fordi menn skal være så macho:-) Må ikke glemme at en del tross alt er biologisk betinget. Vi kan komme med så mye likestilling vi vil, men forskjellen vil alltid være der.

Men tror faktisk ikke at mannen min ville følt seg ulselvstendig i min situasjon. Jeg vet jo hva jeg er god for og trenger ikke å bevise dette for noen. heldigvis vet alle vi kjenner om mine tidligere "meritter" slik at jeg ikke trenger å bli stemplet.

Vet om mange kvinner som egentlig vil være hjemme lengre med små barn, men føler seg presset til å gå ut i jobb. Personlig synes jeg at jeg er sterk som motstår dette presset.

[Anonym bruker]

Ikke noe galt i det. Men det må være kjedelig å kun bruke dagene på hus, koke, kjøre konebil, handle og gå på kafe.

Damer som lever på mannen mangler karakter og blir mer en trophywife enn noe annet.

Står lite respekt av det.

Ma kan godt ha mye tid til barna selv om man jobber, det handler kun om prioritering.

[Anonym bruker]

Nei, jeg påstår at det ikke er sant. Jeg jobber for å leve, ikke lever for å jobbe. Hadde jeg hatt penger nok til å velge om jeg ville jobbe eller ikke, hadde jeg ikke gått tilbake på kontoret. Massevis med ting man kan fylle dagene med, og nei, ikke bare kjøre konebil og gå på kafe.

 

I en vanlig norsk familie har man IKKE mye tid etter jobb og de fleste småbarnsmødre jeg kjenner sier seg enig at man er i tidsklemma og med dårlig samvittighet fordi et eller annet kommer i andre rekke.

[Anonym bruker]

Helt enig. Samme gjør jeg. Mannen er mer borte enn hjemme så skulle bare mangle at ikke jeg også var borte fra ungene. Jeg gjør en fulltidsjobb sammen med ungene, og han slipper mye hverdager sammen med dem. Vi har det fint slik, og jeg har sikret meg økonomisk ved frafall.

[Anonym bruker]

Ikke kjedelig i det hele tatt, har mange venninner som har det som meg, he he bor på oslo vest, nå provoserer jeg veldig... men sånn er det, har man god råd, da kan man velge det som passer best for sin familie:-)

[Anonym bruker]

Men hvorfor blir kvinner som jobber og dermed har mindre tid til sine barn halshugd, mens det liksom er heeeelt greit at mannfolka jobber døgnet rundt og omtrent aldri ser ungene sine?

 

Takke meg til å ha en mann som bryr seg nok om ungen sin til å ikke jobbe bort oppveksten, og som deler hverdagen med meg.

[Anonym bruker]

Tror du barna dine synes det er så festlig å ha en fraværende far som prioriterer jobb fremfor å være hjemme med dem da?