Melder meg ut enkelte dager!

[Anonym bruker]

Jeg orker ikke og være tilstede verken for samboer eller barna hans enkelte ganger når de er her på besøk.Jeg er gravid i 5.mnd og føler jeg må ta mere hensyn til meg selv også.Bekkenløsning har jeg også fått og er sykemeldt for tiden.

Samboer har latt meg være ifred store deler av dagen,og enkelte ganger har jeg dratt bort når han har barna.Dette sier sambo at han synes er greit,men jeg vet innderst inne at han helst vil at jeg er hjemme med dem.Han mener også at når han såg for seg å finne en dame,så regnet han med at hun var med på ting og at dem skulle gjøre felles ting.dette har han skjønt at han ikke kan forlange av meg.Men er det rett av han?Er det egentlig rett av han å forlange at jeg blir med på alt muligt med han og stebarna?Og egentlig så fatter jeg ikke hvorfor han er så opphengt i det!Er det fordi han kansje aldri fikk det familielivet med hans eks som han drømte om?Eller er det rett og slett for at han inderli vil at jeg skal være en del av dette "familielivet" hans??hmmmmmm

[Anonym bruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv og det livet vi lever med mine, dine og snart vårt. Både samboeren min og jeg ønsker å skape en familie sammen, og i denne storfamilien er alle like viktige. Derfor anser vi det ogsåfor å være viktig at vi som voksne er med på hverandres barns aktiviteter, og at vi følger dem opp alle sammen i fellesskap. Vi kjører og henter alle barna begge to - uavhengig om det er "mine" eller "hans". Tilsammen er de "våre".

 

Jeg tror det er viktig å yte litt ekstra for den andres barn, vise at vi bryr oss og vil dem vel. Hvis ikke kan vi som voksne heller ikke forvente at de bryr seg om oss. Forholdet mellom stemor/-far er i utgangspunktet den voksnes ansvar.

 

Dersom du klarer å være mer involverende, innlevende og engasjert i dine stebarn tror jeg også livet blir bedre. Du kan ikke dele livet ditt inn i to: Tiden sammen med samboer og felles barn og tiden da dere har "hans" barn hos dere. Særkullsbarna vil da få en lite hyggelig opplevelse av å være sammen med dere. Pappa'n blir også lei seg for han ønsker jo at hans barn fra første og andre forhold skal vokse opp sammen og bli gode søsken. Det er også ditt ansvar.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det hender ofte at jeg henter hans barn fra venner og fritidsaktiviteter. Kasnkje fordi jeg har et ærend, eller at jeg ønsker å komme meg ut litt, ønskte pause fra baby da jeg var i permisjon.

Barna hans liker ikke det så særlig godt, de foretrekker helt klart at faren henter og kjører dem i stedet for. Av og til sier de det rett ut, uff, kan ikke pappa heller kjøre. Ikke noe, å så fint at vi slipper å ta bussen, eller noe tusen takk for hjelpen. De vil bare være sammen med faren, og er temmelig tydelig på det.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er viktig å skjerme seg noen ganger også. Som bonusforelder har man gjerne en tendens til å strekke seg altfor langt, for man vil jo bonusbarna det aller beste. Da er det viktig å tenke på at man trenger energi til seg selv også - spesielt når man går gravid og har ekstraplager pga det. Når man lager en stefamilie vil man gjerne at den skal være som en kjernefamilie, og veier alt opp mot den. Men stefamilien kan aldri bli kjernefamilien, og det er ikke riktig at de to familietypene skal sammenliknes. Stefamilien må få lov til å være slik akkurat den familien finner ut av at den skal være! Og hvis alle er komfortable med løsninger à la "jeg blir hjemme mens du tar med barna i svømmehallen", så må det være helt ok. Tror også det er viktig for bonusforeldre å huske på at barna har en mamma og en pappa som er glad i dem. Andre voksne, f.eks. bonusmamma, er flotte omsorgspersoner som vil dem vel. Å leke mor, far og barn blir så slitsomt hvis man kjenner at man strekker strikken altfor langt. len deg heller tilbake, skaff deg din velfortjente og nødvendige hvile, og vit at barna har det bra sammen med dere gode, snille voksenpersoner!

 

PS: Det er veldig vanlig at en forelder forventer at den nye partneren skal være en bedre mamma eller pappa enn det biomor eller biofar er. Det er urealistiske forventninger. Det er også urealistisk å forvente at den nye partneren skal være like glad i bonusbarna som i egne barn. En kan i grunnen ikke sammenlikne; man har en unik relasjon til bonusbarna, en relasjon som vokser seg sterkere med tiden. Tror det er riktigere å se det på den måten. Og jeg tror det blir riktigere overfor bonusbarn og egne barn.

[Anonym bruker]

Kloke ord. Det er ikke slik at det bare er de stefamiliene som ligger tettest opp til kjærnefamilien som har lykkest. Det er ikke alltid at det er ønskelig å leke happy-family, ikke bare når det gjelder steforelderen, men også når det gjelder de biologiske foreldrene og barna selv. Hos dem kan det vise seg ved manglende inkludering og akseptering.

[Anonym bruker]

Jeg ville at mannen min skulle delta og være del av min drøm om "familielivet", ja. Jeg kjenner meg igjen i din manns standpunkter, og veit du, det ahn ønsker, det skulle du ta som en kjærlighetserklæring. Se for deg at han panisk gjorde det motsatte, skapte skiller mellom "seg selv og sine barn" og "deg og ditt barn". da ville du følt deg som en liksomkone....tor meg, jeg har vært der.

 

Jeg syns du er bortskjemt, og jeg kan ikke tenke meg at dette vil bli noe bedre for deg eller dere når den nye blir født - som mor blir man da enda mer hårsår, navlebeskuende, uinteressert i stebarn, overbeskyttende overfor eget barn osv osv. (Jeg har vært gjennom det også, og veit hva jeg snakker om!) Og da kan jeg komme og fortelle deg at mannen din ikke vil syns du er spesielt sjarmerende - han vil bli enda mer skuffa og se det som sabotasje av familieprosjektet...

 

Så få ut fingeren og delta, så sant kroppen ikke hindrer deg og gjør deg invalid.

[Anonym bruker]

Synes det er viktig å inkludere alle i familien. Vise barna at de alle er like mye verdt. Samtidig må man respektere at barn enkelte ganger vil være med kun den biologiske forelderen. Gjøre noe spesielt. De kommer tross alt for å hilse på den andre biologiske forelderen. Samtidig er det viktig å gi de felles regler og rettningslinjer så alle føler seg elsket og velkommen. Ikke bestandig like lett. Men vi har nå hver våre. Mine bor hos meg og har samvær med far. Samboren min har en som kommer langveisfra. Når barna er sammen er det kjempe venner og alle vil dele rom. Vi lagde derfor et soverom med familieseng og et felles lekerom. Fungerer kjempefint. En sjelden gang så har vi barnet til sambore alene da mine er hos far. Det liker de ikke. Da savner de hverandre. Men vi er heldige, mine barns far tillater at min samboers barn kommer bort og evt. overnatter også. Vår filosofi er å gjøre det beste for barna. Uoverenstemmelser blir veid. Er det viktig? Må vi krangle? Eller er det for barnas skyld bedre å holde munn? Første året var turbulent, samboers barn ville ha min oppmerksomhet og maste mye og prøvde å sette de andre i dårliglys. Men da vi satt oss ned med felles regler. Ingen får si; jeg vil, jeg skal etc. så forandret alt seg. De er perlevenner. De var venner før også men ikke når jeg kom i samme rom. Da sloss de om min oppmerksomhet...

 

Nå venter vi felles. Hans og mine har lenge spurt om vi kan gifte oss så de får søsken For oss var det da viktig å informere alle på en gang så alle følte det ble deres søsken uavhengig av hvor ofte de var her. Alle gleder seg kjempe masse. Det gjør vi også Lykke til alle sammen. Pass på at barna (alle) skjønner at de ikke kan sette dere opp mot hverandre og behandl alle likt. Da trur jeg mye ordner seg.

[Anonym bruker]

Hos oss er problemet at å behandle alle barna likt, ikke får særkulslbarna hans til å føle seg verken elsket eller velkommen. De vil gjerne ha særbehandling, og får de ikke det så får vi fint høre hvor fæle vi er. For de har sine behov som må oppfylles, om ikke er det urettferdig. Disse behovene er oftes av økonomisk karakter. At vi ikke bidrar nok økonomisk. Dette til tross for at faren bidrar mye mer økonomisk i forhold til dem, enn i forhold til felles.

For felles er det visst helt ok med arvegods, og billigeløsninger, men for seg selv er standarden myyyyyyyyyyyyye høyere. (Ikke for det, jeg synest også det er greit med arvegods, bruktkjøp og billigeløsninger.) Men jeg synest jo det er rart at de som ikke tåler å spare forventer at alle andre skal gjøre det, så de selv kan få mer! Det er noe somskurrer i logikken til disse barna, og blir det påpekt blir de sure. For vi MÅ jo forstå at det er annerledes for dem.

[Anonym bruker]

Hvordan er han mot deg, når du er med?

Hovedgrunnen til at jeg trekker meg unna, er at den ellers så kjekke mannen min, ikke er så super-duper når stebarna er her. Gidder ikke sitte der å føle meg utenfor.