Min stemor er viktigere enn meg.

[Let's hear it for the boys!]

Jeg er voksen nå, så dette burde ikke plage meg lenger. Jeg har en egen familie nå. Pappa betyr ikke like mye som han en gang gjorde. Men det gjør vondt allikevel!

 

Min stemor har balletak på pappa. Det har hun hatt siden den dagen han møtte henne da jeg var 10 år. Hennes ord er lov. Hva hun vil er viktigst av alt. Dette er selvfølgelig ikke noe pappa ville innrømt, men for alle andre er det fakta. I tillegg hater hun meg, eller hun er ihvertfall ikke glad i meg. Lang historie som jeg ikke går inn på, men sånn er det nå.

 

Pappa skal komme i morgen, og være til søndag (de bor langt unna). Eneste grunnen til at han tør å komme er fordi min stemor skal på kurs her i byen og da er det jo greit at han tilbringer litt tid med sin datter og barnebarn. Nå ringte han og informerte meg om at han skal ut og møte min stemor i morgen kveld, fordi hun vil på revy. Han har ikke sett barnebarnet sitt siden mai, så da passer det jo ypperlig å stikke av for å tilfredstille kona si.

 

Hvorfor gidder han å komme i det hele tatt?

[nitro circus]

DA hadde jeg blitt skuffet.... og det har du god grunn til!!!

 

Tror nesten jeg hadde sagt at det var kommet noe i veien....og at dere ikke kunne ta imot overnattingsbesøk! Så kan de jo kose seg på hotell og revy og sånn...

 

 

 

.......men klart, det straffer jo også barnet ditt!! ....og men blir lei seg av å være guffen tilbake også! Kanskje du kan snakke med han på en pen måte om at du synes det er dumt han ikke kan vie dere litt mer tid!?

 

 

[Dronningen!]

han blir nok dratt mellom deg og stemoren din.... Og i enkelte situasjoner glemmer man at blod er tykkere enn vann.

 

Gled deg heller over at han kommer i morgen selv om han velger stemoren din på kvelden

 

 

[Dotten]

Kjøp et par nye tøfler til ham

 

Kjedelig at det er sånn. Du burde be henne ryke og reise, ev. holde seg langt unna faren din når han er på besøk hos deg. Da er det deres pappa-tid og ikke hennes ego-tid. Hun kan da vel gå på revy en annen gang eller med noen andre??? Huff!

 

 

[Let's hear it for the boys!]

Det er det som er problemet mellom meg og pappa: vi snakker ikke sammen. Han er nærmest en emosjonell krøpling og får vel spasmer om jeg tar opp et slikt tema. Jeg har selvfølgelig lært av den beste, så jeg er helt lik. Ihvertfall med han.

 

Nå er utfordringen å ikke være pottesur på han i hele morgen. Jeg er bare så drittlei å være langt nede på listen hans!

[Let's hear it for the boys!]

Det er sikkert det jeg burde gjøre, men det er liksom den siste dråpen nå. I sånne situasjoner kjenner jeg at jeg bare vil bli kynisk og iskald.

[Dronningen!]

Jeg har vært i nesten samme situasjon som deg med min mor. Vår konflikt endte med at vi oppsøkte en 3. part og fikk luftet alle meninger og gamle skjelleter, vårt forhold er i dag likt det som var den gangen pappa levde.

 

Livet er for kort til å brukes på slikt!

[Tøysetipp]

Har du fortalt han at du blir skuffet og lei deg og hvilken innvirkning det har på deg? Noen trenger å ha det inn med t-skje og kanskje vil det være banebrytende i forhold til at dere får en dialog på dèt.

 

Jeg forstår følelsene dine utifra mitt eget ståested og erfaringer, også. Det har vært utelukkende positivt å snakke sammen. Nå har jeg et godt forhold til min stemor og far. Jeg fant meg ikke i å bli behandlet på den måten etter så mange år, så at det ble bragt ut i lyset ble vår 'redning'. Du er voksen nå og kanskje ligger det mer tilgrunn for at han oppfører seg som han gjør.

 

Jeg synes du skal snakke med ham, jeg. Når det er sagt skjønner jeg deg veldig godt- at du ble skuffet over at han ikke prioriterer en kveld med dere. Lumpent og sjofelt gjort.

[Let's hear it for the boys!]

Jeg skulle virkelig ønske det var et alternativ for meg og pappa! Men pappa har fått inn med morsmelka at følelser snakkes ikke om, og mentale/psykiske lidelser finnes ikke eller er ihvertfall toppen av skam.

 

Men du har helt rett. Livet er for kort. Det eneste som plager meg med tanken på å aldri fikse dette, er at jeg vet det vil bli nøyaktig det samme for mine barn. De vil føle at bestefar ikke er interessert, og det gjør vondt å tenke på.

[ApriIbaby]

Jeg har samme ikke-snakke-om-noe-som-kan-minne-om-følelser-forhold med pappa. I årenes løp har familieproblemer tvunget frem et kompromiss som fungerer godt. Ikke snakke masse sammen om hva som førte til hvilke følelser og hvorfor gjorde du sånn og jeg blir lei meg ananlyse......typisk oss jenter, men presentere mine følelser som harde fakta. Kort og presist og følelsesløst hopp i det- rett på sak: jeg blir lei meg når du prioriterer å gå på revy i stedet for å være sammen med Barn/barnebarna dine når du første er her en sjelden gang.

 

Hverken mer eller mindre,

 

Skal love du får det bedre med deg selv om ikke annet.

Hilsen en som har prøvd.

[Stratos med 3 barn]

Min far har jeg aldri kunne stole på. Ny familie har alltid gått forran, så jeg vet veldig godt hva du mener. Nå er vi som du sier voksene og da er det veldig greit å sette premisser for kontakten. Min far har skjerpa seg, men kommer han inn i gamle vaner igjen sier jeg i fra! Ikke bare av hensyn til meg selv, men mest av alt hensynet til mine barn. Jeg syntes nemlig det måtte være bedre å være uten en pappa når jeg var liten enn å ha en pappa som sa han skulle komme og ikke kom, løy om hvor han hadde vært på ferie for at vi ikke skulle bli lei oss for at vi ikke fikk bli med osv osv...

 

Si til han at dere hade gledet dere og at dere nå bir lei dere. Si at du ikke liker at han skuffer sine barnebarn på den måten (ved å stikke av gårde igjen med en gang) og gjør han oppmerksom på at du kanskje heretter vil skåne de for lignende hendelser. Drar han etter barna har lagt seg, si det samme! Siste gang du tør skru forventningene opp på ungene fordi du ikke kan stole på at han tar seg tid til de.

[Let's hear it for the boys!]

Jeg er redd det vil ende i hysterisk grining min side. Det ligger så mye sårt under overflaten som jeg har holdt på i alle år, så om jeg først begynner vil det ta helt av! Pappa kommer vel til å få infarkt, eller noe i den duren.

 

Når det gjelder min stemor tror jeg forholdet vårt er så bra som det noengang vil bli. Det tok seg betraktelig opp da sønnen min ble født, men vi vil aldri bli fortrolige med hverandre. Jeg er heller ikke så interessert i å bli bestevenner. Det eneste jeg vil er at pappa skal våkne opp og forstå hva han holder på med.

 

Phew, tidenes syteinnlegg, eller?

[Berta_78]

Drit i alt av følelser, ikke bruk ordene jeg blir lei meg, og ikke ta det som noe problem. "Pappa, du er sammen med stemor hele tiden. Når du kommer hit, forventer jeg nesten at du er sammen med oss. Og jeg gleder meg til å se deg". Ferdig.

[Let's hear it for the boys!]

Vet du, jeg tror det hadde vært mest effektivt av alt. Pappa liker tydeligvis en fast hånd, så kanskje jeg burde prøve min stemors teknikk! "Pappa, nå blir du her. Ferdig med det."

 

[Berta_78]

Sant nok! Han har jo giftet seg med en slik :-) Ville nok prøvd det, altså. Funker veldig bra på mange menn... Dessuten vet jeg hva du mener med at tårene slipper for lett med en gang man begynner å rote seg borti skuffelser, svik & håp. Og da tipper jeg han rygger, og dere er like langt.

Lykke til!