Kunne vel likesågodt vært usynlig!! :(

[Gurine]

Er både deppa og lei. Og føler meg rett og slett usynlig i blant... blir hverken sett eller hørt liksom...

 

Er skuffa over legen min. På tirsdag tok jeg mot til meg og ga ham et langt brev der jeg fortalte om mine innerste tanker om livet mitt, depresjon osv. Han skulle se på det senere, for han måtte ta inn en pasient til. Vi kunne prate om det neste gang sa han. Men jeg har ingen ny time. Regnet kanskje med en telefon med ny time i hvertfall. Men INGENTING har jeg hørt. Det er så typisk i mitt liv!

 

Sendte for noen uker siden klagebrev til kommunen pga noe planer som vil gå ut over sikkerheten langs skolevegen for barna mine. Har ikke fått noe svar. Ikke hørt noenting!

 

Var tidlig i vår hos tannlegen pga betennelse oppi ei rotfylt tann. Han skulle henvise meg til operasjon av rota. Jeg ble glemt i flere måneder, så han sendte henvisning i sommer, og jeg er ventet å få time i november. TYPISK at jeg blir glemt i sånne saker.

 

Er under rehab. og ringte NAV for å snakke med saksbehandleren min før nyttår. De ga saksbehandleren min melding om at han skulle ringe meg opp igjen gang på gang. De skal jo egentlig ta kontakt innen 3 døgn. Fikk aldri tak i ham, så en annen ordnet opp til slutt og forlenget saken min.

 

Har jo vært sykmeldt og under rehab lenge nå, men trodde arbeidsplassen skulle holde litt kontakt likevel, for å høre hvordan saken min går liksom, jeg har jo fremdeles stilling der. Men har ikke hørt et ord derfra på 10-11 måneder, hørte ikke et kvekk når dattera mi ble født for 9 måneder siden en gang..

 

Jeg kan sikkert komme med mer..

Er det bare jeg som er ekstremt uheldig...

 

Er det noe rart man kan føle seg totalt usynlig og uten verdi?

[AneB]

Tror ikke du skal ta dette personlig.

Å bli glemt i NAV-systemet er vel snarere regelen enn unntaket, desverre, og resten av det du nevner er vel bare en serie tilfeldigheter. Akkurat du har vært uheldig i flere situasjoner.

 

Jeg har vært der du er. Og jeg vet at det ikke er dette du vil høre, men enhver er sin egen lykkes smed. DU er den eneste som kan ta tak og forandre din negative og selvdestruktive tankegang, og den negative holdningen du har til ditt liv og de ytre faktorene rundt.

Det jeg mener, mer konkret er, ta en telefon til arbeidsplassen. Vis litt interesse. Si du har lyst å komme inn å vise frem babyen i lunsjen en dag eller noe. Kan jo hende de sitter å tenker "hun har ikke gitt lyd fra seg på 10-11 mnd". Selv om jeg er enig i at det er arbeidsgivers ansvar å ta kontakt med deg.

Kanskje du trenger hjelp til å endre synet ditt på livet, men det er DU som er nøkkelen til at DITT liv skal bli bedre.

Lag en liste med alle de positive tingene i livet ditt! Det er mange! Mange flere enn negative, det er jeg ganske sikker på. Det er bare det at de negative hendelsene overskygger det som faktisk er positivt fordi man ser med mørke øyne på alt.

 

Ang legen din, så er det jo helt uhørt at han ikke tar kontakt, jeg syns du bør be om en ny time (hvis det er en lege du stoler på,og føler at tar deg på alvor), hvis ikke; bytt lege!

 

Lykke til!!

[Gemini77]

Trist at du føler det sånn, men tror du tar vanlige ting som skjer med ALLE veldig personlig her. Antakelig siden du allerede sliter med depresjon så analyserer du for mye hva som skjer i hverdagen og tolker det negativt mot deg selv. At ikke legen ringer for ny time er vanlig. Hadde blitt VELDIG overrasket hvis han hadde gjort det. Her det oss selv som må ordne slik. NAV glemmer alle sine søknader, og kommunen svarer ingen! (sendte inn en klage på manglende lys i januar og fortsatt ikke hørt noe).

 

Prøv å ikke la slike ting påvirke deg negativt. Institusjoner rundt deg slik som NAV etc bør ikke påvirke om du føler deg usynlig eller elsket. Fokuser på dine nærmeste og familien din, og det til slutt de som bør være avgjørende faktor om du er synlig i hverdagen eller ei.

 

Ønsker deg masse lykke til!

 

Klem

[Gurine]

Uff.. ja.. jeg vet jo.. Men er ikke greit når det negative har tatt plassen for det positive, og alt er bare mørkt. Måtte bare ha en utblåsning, for jeg synes sånne episoder er så typisk med livet mitt. Vet jo at andre også opplever slikt. Har brukt opp kvota mi for å bytte lege. Hadde tidligere ei jeg følte jeg ikke kunne prate med. Byttet innom en ny, som var for ung. Før det endelig ble ledige plasser hos en jeg gikk hos i barndommen, og før fastlegeordningen tok til. Han er nok en dyktig lege, men har mye å gjøre. Og mener han har videreutdanning i psykiatri. Men håpet på respons på brevet mitt, da jeg blottla meg med tanker for første gang på flere år. Nå skal han være borte i 3 uker. Var derfor jeg ga ham brevet nå, for å slippe å vente så lenge med å "prate" med noen.

Føler meg forøvrig litt usynlig i familien også. Sambo synes det er trist at jeg sliter, men gjør ikke noe for at jeg skal føle meg bedre, vi snakker nesten aldri sammen lengre og det er lite nærhet for tiden. Kan også si til andre hvor sliten jeg er, uten at jeg får noen hjelp med avlastning eller noe. Har aldri besøk eller kontakt med noen utenom. Har jo "valgt" det slik delvis selv, men det kan likevel føles ensomt i blant.