Hva gjør jeg "feil"????

[Anonym bruker]

For noen år siden hadde jeg tre gode bestevenninner og gode arbeidskolleger som jeg hadde veldig god kontakt med, uten at vi var sammen på fritiden. Den ene venninna mi mista jeg kontakten med pga at hun hadde så mange problemer i livet sitt og jeg selv sleit litt i mitt liv, og jeg tror ikke vi hadde ork til å holde på hverandre. Så flyttet jeg langt unna, og siden da har jeg mista kontakten med alle. På det nye stedet har jeg nå bodd i 2,5 år, men jobber ikke (er hjemmeværende). Jeg har jo fått kontakt med noen mennesker som jeg treffer fra tid til annen, men det blir mest parkbesøk for ungene på dagen og slikt.

 

Jeg savner så utrolig en bestevenninne, en å gå på kino med, en å skravle med, en å le av de samme tingene og bare ha det gøy med. En å shoppe med, en å invitere hjem en lørdagskveld når mannen er ute.

Hvorfor får jeg ikke det til.....det er så himmla vanskelig å treffe og bli kjent med folk. Jeg er litt sjenert og folk er opptatt med sitt, har sine venner og sitt liv. Men jeg savner det så utrolig mye.

 

Har vært med på aktiviteter, prøvd med mødrene på skolen, men ofte er det slik at de som kjenner hverandre har hverandre....og har nok med det. Hvorfor er det så j....vlig vanskelig å finne en venninne som man føler at man har noe til felles med?

 

Noen sliter med å finne sin partner....jeg har manko på venninner, gode venninner! BESTEVENNINNER!

 

 

[Anonym bruker]

Å, jeg vet så godt hva du snakker om. Flyttet til et nytt sted for 1 år siden og har nesten ikke blitt kjent med noen. Ikke enkelt når man er hjemmeværende. Savner mine venninner fra der jeg bodde tidligere. Hvor bor du da?

[Anonym bruker]

huff kjenner meg igjen i dette ja...

 

Jeg har nå bare 3 venner igjen og er ikke så mye sammen med disse heller. Blir liksom ikke til det. To av dem jobber i butikker, og jobber på litt dumme tider mange ganger, og vi har alle samboere.

 

Nå er jeg gravid, og ingen av de har eller planlegger heller barn i nærmeste fremtid, slik at jeg er litt utafor der også...

 

Rart med det der egentlig at man skal miste vennene sine og det er vanskelig å få nye.. Jeg er ganske sosial av meg og tror ikke jeg er vanskelig å prate med heller, men vet ikke helt hvorfor jeg ikke har flere venner.

 

Jeg hadde mange for ca et år siden, men det var slike "drikkevenner" som stort sett bare festet i helgene, og gjør det fremdeles, det er jo ikke sånn jeg lever lenger, og har egentlig aldri gjort!

[Anonym bruker]

Jeg bor i Belgia der min mann er fra....

Ofte er jeg ganske overbevist om at det er meg det er noe galt med. Eller kanskje jeg rett og slett ikke passer inn her? Jeg blir helt gal av å tenke på at jeg ikke har vært ute med venninner på flere år....og at det sannsynligvis kommer til å gå lang tid før slikt skjer (men man vet jo aldre...).

I tillegg til ekteskapsproblemer som tærer på, er det ikke rart jeg veksler mellom depressive tilstander og noe lettere tilværelse omtrent annenhver dag!

Ønsker meg tilbake til mitt gamle liv (selv om jeg var lei det på den tiden). Da var jeg i hvert fall sosial...

[Anonym bruker]

Har det på samme måte som deg. Flyttet flere mil fra venner og familie for 2 år siden og har ikke funnet "the one" i en venninne ennå. Har fått et par venninner men det har liksom ikke sagt "pling" ennå.

 

Jeg går i tillegg på skole så jeg burde jo ha skaffet meg mange venner. Men de få i klassen det sier pling med bor et stykke utenfor denne byen og pendler hver dag.

 

Jeg tror det er som med en mann jeg... du møter mange opp gjennom årene, og noen få ganger sier det pling. Å da gjelder det å holde på de vennene og pleie vennskapet.

 

Jeg har noen få men utrolige gode venninner i hjembyen min og de prøver jeg å møte så mye som mulig(blir vel kanskje hver 3. eller 4.mnd) overlever på det foreløbig. Har jo kjæresten min, uten han hadde jeg vært ensom gitt.

 

Jeg tror du bare må fortsette med det du gjør. Søk kontakt, bli kjent, plei vennskapet og det vil forhåpentligvis utvikle seg positivt.

[Anonym bruker]

Nå er jeg også blitt 32 år med tiden, og det virker som om de på min alder har nok med sitt...søker liksom ikke etter nye vennskap lenger. I tillegg ser jeg veldig ung ut (ti år yngre - glatt) og jeg føler ofte at folk dømmer etter det. Ingen på over tredve som egentlig ser noe i å bli venninne med en som så vidt er over 20, selv om jeg ikke er det. Har en sønn på 9, og folk tror ikke at det er min!

 

Men det er nok noe i det....leting etter en mann kan føle på samme måten. Noen går jo i flere år uten å finne den rette, den som kjemien stemmer med. Men det er jo frustrerende å tenke slik for meg. Orker ikke dette i flere år fremover. Kommer til å gi opp håpet lenge før den tid!!