Er dette fullstendig galskap av meg?

[Anonym bruker]

Barnefar vil bytte samværshelg/periode med meg, fordi det passer hans nye livssituasjon bedre. Jeg har, av gode grunner, ikke spesielt lyst til å "hjelpe ham ut" på denne måten, da det i mine øyne på ingen som helst måte er til det beste for vårt felles barn.

Barnefar har 35% samvær (dvs 5 døgn hver annen uke), fra onsdag til mandag.

Nå vurderer jeg å spørre ham om han fremdeles er interessert i å bytte helg, men da mot at han får noe mindre samvær. Enten fra torsdag eller fra fredag til mandag. Dette fordi jeg ønsker større stabilitet og forutsigbarhet for barnet vårt, enn hva barnefar tydeligvis er i stand/har ønske om å gi barnet nå. Det er visse uenigheter omkring dette, men jeg har fått klar støtte fra flere personer med god bakgrunn for å uttale seg, og som mener at jeg har rett i at barnefar nedprioriterer barnet og tar beslutninger uten særlig stort hensyn til barnet.

 

Er dette et totalt urimelig spørsmål å komme med? Blir det nærmest som "utpressing" å regne, eller er det legitimt, slik situasjonen er nå?

[Anonym bruker]

Hvorfor er det ikke til det beste for barnet å bytte helg? Kommer hun dårligere ut av det om helgene byttes om??

 

Ellers så synes jeg at du er meget urimelig her! Virker som om du kun er villig til å gi om du får dobbelt tilbake.

[Anonym bruker]

Barnet kommer ikke spesielt godt utav det hos sin far overhodet for tiden, for å si det sånn. Men muligens enda dårligere om vi bytter helg, ja.

 

Jeg ønsker ikke å få dobbelt tilbake, men å begrense antall dager barnet er hos barnefar. Ganske enkelt..

 

HI

[Anonym bruker]

Ut fra det du skriver ser jeg ikke hva det er som er problemet med det faren gjør. At han ønsker å bytte helg er ikke noe spessielt. Derfor kan jeg bare si at jeg synes det høres synd ut for barna å få så lite kontakt med faren sin. Derfor synes jeg heller du skulle vurdere om et bytte egentlig gjør noe for barna eller deg.

[Anonym bruker]

Kan ikke forklare alt som ligger bak, men kort sagt så er hans ønske om å bytte helg basert på fullstendig egoistiske motiver, og har ingenting overhodet med barnets beste å gjøre, kun med sin egen velvære og..vel.. enkelhet i eget liv. Barnet vil se langt mindre til sin far, og få mindre kvalitetstid sammen med ham av at vi bytter helg, uten at jeg vil komme nærmere inn på dette. Barnefar har i stor grad prioritert andre ting og andre mennesker over barnet i en lengre periode nå, og et bytte av helger vil gjøre denne nedprioriteringen enda verre. Derfor er jeg i utgangspunktet imot et slikt bytte. Likevel begynner jeg, dels i ren desperasjon, å vurdere å foreslå et bytte mot mindre samvær. Rett og slett for å forsøke å redusere det jeg ser på som en mild form for omsorgssvikt fra barnefars side. At barnet reagerer negativt på det som har skjedd, og skjer, er det absolutt ingen tvil om. Både jeg personlig, nær familie og barnehage har observert klare reaksjoner og endringer i oppførsel.

 

Jeg ønsker ikke å ta fra barnet kvalitetstid med faren. Men når barnefar ikke selv ønsker barnets beste, og ikke selv ønsker å følge barnet opp på best mulig måte, men istedet sårer og skuffer barnet sitt, ønsker jeg likevel å forsøke å unngå at dette skjer i større grad enn høyst nødvendig.

 

HI

[Anonym bruker]

Kjære HI, kan jeg få komme med et godt råd?

 

SAMARBEID!

 

 

[Anonym bruker]

Det sørgelige er jo at med din innstilling blir det jo enda mindre tid or far og barn sammen. Er det til fordel for barnet?

 

Jeg forstår at du ikke har lyst til å skrive detaljene, men det er ikke mulig å si serlig mye fornuftig uten å vite hva det egentlig dreier seg om.

[Anonym bruker]

Vi forsøker etter beste evne, og det har stort sett gått veldig bra. Vi kommuniserer også jevnlig, og har stor respekt for hverandre og hverandres meninger. Men nå har vi kommet til et punkt der vi overhodet ikke har forståelse for hverandres synspunkt, og det sliter veldig på meg, for jeg synes det er vanskelig å se hvordan barnet vårt reagerer på måten faren hans oppfører seg på! Er det så vanskelig å forstå?! Vi har vært flere ganger på samtaler på familiesenteret, og her har jeg fått så mye medhold som en såpass objektiv 3.person i en slik stilling overhodet kan tillate seg å gi i en slik sak. Disse samtalene har vi begge ønsket å gå på, så at vi i utgangspunktet kan samarbeide, er jeg ikke i tvil om. Barnefar påstod at han tok samtalene på familiesenteret sterkt til seg, med lovnad om bot og bedring- men ingenting skjer. Og skuffelsene bare fortsetter å komme.

 

Det er lett å samarbeide, og for den saks skyld svelge kameler, så lenge barnet blir ivaretatt. Men når barnet synlig blir negativt påvirket av ting som skjer, er jeg ute av stand til bare å sitte tilbakelent og observere uten å gjøre noe...

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, klart jeg mener det er til fordel for barnet!

Hadde den tiden de tilbragte sammen vært kvalitetstid, hadde jeg selvsagt ikke ønsket å ta den fra dem. Men det ER jo ikke kvalitetstid, det er tid med økende grad av skuffelse for barnet! Derfor ønsker jeg å begrense denne tiden sammen- for slik å begrense mulighetene for slike nederlag for barnet. Kan ikke forstå at dette er så vanskelig å skjønne? Jeg er ikke ute etter å straffe far, jeg er ikke ute etter å "vinne" noe selv- jeg er ute etter å forsøke å skåne mitt barn fra stadige skuffelser og følelsen av ikke å være nok verd for sin far!

 

Eksempel: Om en far var spilleavhengig og satt og spilte poker på internett hele døgnet, selv om barnet var hos ham, hadde det vel vært naturlig for moren å ønske å skåne barnet for dette, selv om det ikke er ulovlig? For å bli oversett og ikke ivaretatt er da vel likevel en form for omsorgssvikt som den andre foreldrene ikke bare stille kan godta?

Sier ikke at barnefar i dette tilfellet er spilleavhengig, men han har utvilsomt andre interesser og hensyn enn sitt barn i tankene for tiden, og det ødelegger jo barnets selvfølelse og trygghet.

 

HI

[Anonym bruker]

Min tanke er at dette gjelder at barnefar har ny dame, som har egne barn(og dermed sin ordning med barnefar der). Nå vil barnefar hos deg HI bytte, slik at de har alle barna samme helger. Dette føler du gjør at barnet får mindre tid med sin far, siden der da er flere barn(og dame) som krever tid av ham. Dette er bare min tanke om det hele, og jeg vet jo ikke om det stemmer:)

 

Hos deg er kanskje barnet enebarn, eller har kun et mye mindre søsken?

 

La oss si det er som jeg beskriver. Og dette er ikke enkelt i starten, men vil gå seg til. Kanskje det kan være en ide å ha litt mindre samvær nå i starten, og så øke igjen etterhvert som ting "går seg til"? Forstår at du kan bli fortvilet på barnets vegne, men nå er det slik at vi mødre kan ikke skåne våre barn for alle skuffelser i livet selv om vi i utgangspunktet ønsker det.

 

Er det derimot slik at barnefar overlater barnet til besteforeldre(farmor og farfar) hver gang han har samvær, så mener jeg du har helt legitim grunn til å ønske å korte ned på samværstiden.

 

 

[Anonym bruker]

Vel.. Noe av det du skriver er deler av, men langt fra hele, sannheten.

Hadde det "kun" vært de elementene du beskriver over, hadde jeg skulle klart å svelge disse kamelene en periode, til alt hadde gått seg til. Dessverre er det langt flere og mer negative faktorer som hører til denne historien. Og det er disse tingene som VIRKELIG bekymrer meg, og som gjør at jeg nærmest er villig til å "presse" barnefar til mindre samvær, før jeg lar ham få viljen sin om helgebytte.

 

Forstår jo at det er en fullstendig uortodoks måte å ordne dette på, men jeg får overhodet ingen forståelse hos barnefar, og dermed blir jeg altså litt desperat. Fordi jeg som sagt ser hvordan barnet vårt blir såret og skuffet gang på gang.

 

Men du har kanskje rett i at vi ikke kan skåne barna for slike ting, ei heller fra deres aller nærmeste, hvor mye vi enn vil. Kanskje må jeg bare innfinne meg med at hans tilværelse hos barnefar vil kunne føre til mye skuffelse- og heller forsøke å være en trygg og god mor i periodene han er hos meg. Uten uforutsigbarheter, tomme løfter og neglisjering. Men det er fryktelig vanskelig, og enda mer vondt, å sitte her og vite og forstå det jeg gjør, trøste min triste sønn, samtidig som jeg ikke kan få gjort noe som helst for å bedre situasjonen.

Det knuser en mors hjerte å være så hjelpesløs!

 

Angående det å overlevere barnet til andre når han har samvær, så er dessverre ikke dette heller så langt fra sannheten. Han påstår at han ikke ønsker mindre samvær, men har overhodet ingen skrupler når det gjelder å la barnet sove hos besteforeldre/andre, for selv å kunne gå på byen, besøke venner osv. Også her har vi et ulikt syn, men jeg har valgt å la dette fare, fordi samværsperioden er såpass kort at den kontinuiteten han har hos meg forhåpentligvis "oppveier" mangelen på soverutiner hos barnefar..

 

Takk for alle svar jeg har fått foreløpig, setter stor pris på deres innspill, enten dere er enige eller uenige med meg! Jeg syns dette er forferdelig vanskelig, og føler meg som sagt ganske rådvill. Men ønsker samtidig ikke å være skyld i at situasjonen blir verre enn nødvendig.

Kanskje det ER best å svelge flere kameler...

 

 

HI

[Anonym bruker]

Har lest gjennom hele tråden og så lenge du er så hemmelighetsfull som du er så er det vanskelig å gi gode råd og du fremstår som litt vanskelig siden du holder kortene så tette til brystet at det for meg virker som du sitter med en dårlig hånd, men ikke ønsker å vise det

[Anonym bruker]

Jeg som tippet littegranne, over deg her:)

 

Jeg har hatt min del av diverse fra barnefar. Men her er "barnet" så stort nå, at det er voksent om et par år:)

 

Og her har det vært mye rart. Syns jeg kjenner igjen litt av desperasjonen hos deg, og kjenner din side godt av dette. Har jo vært der selv, om enn tingene er litt ulike. Følelsene er nok mye de samme.

 

Jeg var vel litt "heldig"; far gadd ikke ha samvær så ofte, så det gikk tid mellom hver skuffelse og hvert problem for barnet(og meg). Jeg har løyet mye på fars vegne overfor barnet, kan du si. Og en del kameler ble det. Og å kjenne på alle negative følelser og tanker om hvordan samværet gjennomføres hos far, men samtidig stå og si til barnet at "det blir så gøy hos pappa". Når du VET at du får igjen et barn med mye triste tanker, og en del redsel etter samværet.

 

Jeg råder deg til å følge din tanke om dette. Press med at han kan få bytte om han har litt mindre samvær. Kanskje fra torsdag til søndag kveld er bedre enn fra torsdag til mandag? Jeg tenker at da får barnet litt tid hos deg, før hverdagen kommer mandag. Får en kveld å være hjemme på, om du forstår. Syns ikke dette er stygt gjort, for det er utfra barnet du tenker, selv om far nok oppfatter det som sinne mot ham, og "hevn" eller hva.

 

Regner med at dette er et barn mellom ca 3-6 år? Det er verst oftest under skolealder. Og etterhvert som barnet blir eldre, så går det lettere. For da klarer barnet selv å passe litt på seg selv, og det klarer lettere å formidle tanker. Ikke trenger barn da heller så mye påpass, så de føler ikke like lett på utrygghet.

 

Samværet går jo senere an å justere til mer, om ting blir lettere og far bedrer seg, samtidig som barnet blir eldre:)

[Anonym bruker]

Vet du hva?

Jeg gir deg min fulle støtte her,selv om jeg ikke vet hele historien.Her inne er far i vinden for tiden,og det finnes nesten ingen god nok grunn til at mor skal ha meninger om far,samvær o.l. Jeg har vært i lignende situasjon som deg,der jeg mener at far av forskjellig årsaker ikke bør ha for mye samvær med barnet.Jeg har alltid presset på for at han skulle ha noe,fordi det er viktig for både barn og far,men har følt det rett å begrense det..Det er samme grunner som du har,å prøve å gi barnet er trygg og stabil følelse og være den sikre plassen til barnet.Det har nå bedret seg mye,og far har mer samvær nå,og jeg føler det er trygt for barnet.

[Anonym bruker]

Her er det om å gjøre å ikke blande kortene, synes jeg.

 

Utifra hva jeg leser, er altså ikke problemet at far ønsker å endre samværsdager, men at du vil begrense samvær generelt.

 

Vel - da er det bare en (konstruktiv) ting å gjøre: Dere må lage en ny samværsavtale. Og det gjør enten dere to sammen, hos Familievernkontoret eller i verste fall i retten.

 

"Utpressing" vil bare slå tilbake på deg selv, og er ikke å anbefale - selv om det kan virke fristende på kort sikt.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Husk også på at det ikke er HI som skal vurdere hva som er barnets beste.... Selv om man er mor, har man ikke patent på sannheten rundt hva som er best for barnet...

 

I slike sammenhenger er det til syvende og sist kun Retten som er istand til å vurdere hva som er barnets beste - mor og far er parter i saken, og følgelig også inhabile - selv om det kan se "opplagt" ut for HI i denne sammenheng...

[Anonym bruker]

Så du tror en rett virkelig klarer å se barnets beste bedre enn en mor? Hmmm... er det retten som er tilstede og ser barnets reaksjoner etter samvær, eller er det mor?

 

Retten hører på alle parter, leser sine lover og regler, og dømmer utfra både barneloven, og utfra foreldres "retter". ALT dette teller med, og ofte skjer det da at mor ikke blir hørt på barnets vegne(barnet blir ikke hørt skikkelig).

 

Ikke alle mødre gjør ting utfra egne motiv om å hindre samvær bare fordi de ikke liker sin eks, forstår du. Og konfliktnivået er høyt når ting når retten. Det betyr som regel at foreldrene ikke er enige, sant? Og det har ikke alltid med ren voksenkonflikt, men at en ser MEGET ulikt på hvordan barnet har det i situasjonen.

 

De sier at barnets retter og barnets behov skal telle tyngst, men realiteten er at foreldres retter ofte er det som det blir tatt mest hensyn til i retten.......

 

PS! jeg har ikke vært i retten selv for dette, men vet en del om hvordan det fungerer likevel.