Slik gikk det for seg da lille Nora kom til verden <3 (Ble visst litt langt)

[Lilli med småtrolla]

På termindato kjente våknet jeg av sterke menssmerter i underlivet. Jeg turte nesten ikke håpe på at fødselen var i gang, for jeg ville ikkje bli skuffet. Ut over dagen ble jeg mindre og mindre i tvil, ettersim smertene ble sterkere og sterkere og ble regelmessige. Smertene kom med alt i fra 10 til 18 minutt mellomrom. De ble lengre og lengre. Jeg gikk og la meg den kvelden, men klarte ikke sove. Lå og vrei meg, og hadde voldsomt vondt da riene kom.

 

Kl 03 bestemte vi oss for å kjøre inn på føden. Vi slukket alle lys, låste alle dører og reiv med oss sykehusbaggen. Så spennende! Nå ble det fødsel. Det tok 40 minutt å kjøre til sykehuset. På denne tiden ble riene sterkere og sterkere.

Da vi kom inn på føden fikk vi prate med en jordmor som var kjempehyggelig. Hun målte riene med CTG, og hun utførte vaginal undersøkelse. Skuffelsen var stor da jeg bare hadde begynt å få myk mormunn og det var "nesten plass til en fing". Vi ble rådet til å kjøre hjem og få oss noe søvn. Jeg visste jo at jeg ikke kunne klare og sove med desse riene...

 

Da vi kom hjem tok riene seg voldsomt opp. Jeg klarte ikke sove. Riene var svært smertefulle, og jeg pustet meg igjennom hver og en mens samboeren min masserte meg tolmodig.

 

Da klokken var 08 klarte jeg ikke mer. Vi kjørte inn på føden, og var i grunn voldsomt sikker på at nå måtte ting skje snart! Det var et hardt slag i fleisen da jordmor kunne fortelle oss at det fortsatt bare var 1 cm åpning, og at vi virkelig burde dra hjem og få oss noe søvn. Dette opplevde jeg som en stor skuffelse, samtidig som en stor ydmykelse. Jeg var kjempeflau, og følte meg overhysterisk. Jeg hadde time til svangerskapskontroll hos jordmor kl 15 denne dagen, og planla å gå på den. Vi kjøre hjem, og jeg fikk meg litt søvn mellom riene siden jeg var helt utslitt.

 

På svangerskapskontrollen kunne jordmor fortelle meg den gledelige nyheten om at jeg hadde 3-4 cm åpning. Hun syns ikke noe om at vi var blitt sendt hjem, og sa at vi fikk reise inn på føden. Visst det var lite framgang fikk de ta vannet mitt, sa hun.

 

Vi reiste inn på føden for 3 gang. Denne gangen fikk vi et rom, og jeg fikk en sovedose med morfin og Sobril. Jeg mente jeg sov i 3 timer. Men samboeren min sa jeg hadde hatt rier hvert 5 minutt og slett ikke hadde sovet. Jeg følte meg hvertfall mer uthvilt etter dette. Jeg våknet av at vannet gikk. Smertene var nå intense og jeg hadde sterke skjelvinger i hele kroppen min.

 

Jeg hadde en god halvtime i badekar. Det opplevde jeg som svært smertelindrende og avslappende. Etter dette prøvde jeg lystgass. Det var bare noe tull, hvertfall for meg. Det føltes som å puste inn dårlig luft.

 

Nå var det vondt. Jeg skalv og skreik under riene. Jordmødrene kunne meddele meg at jeg hadde 8 cm åpning og jeg snart kunne begynne å trykke. Trykketrangen var enorm. Jeg hylte og skreik så samboeren min måtte holde seg for ørene. Nå kunne jeg begynne å presse sa jordmødrene.

 

Pressriene var for meg den verste delen av fødselen. Desto mer jeg presste desto mer følte jeg at jeg revnet. Jeg var svært redd og svært sliten etter 1,5 døgn med rier. I denne delen av fødselen maste jeg voldsomt om at jeg kom til å bæsje på meg. Jeg sa at "NÅ bæsjer jeg visst...", og jeg syntes jeg kjennte bæsje-lukta. Men jordmødrene sa at jeg ikke bæsjet i hele tatt. Hehe.

 

Pressriene varte ikke lengre enn 11 minutt. jeg fikk kjenne på hodet når det stod i åpningen. Det skremte vettet av meg, og jeg presste henne ut på et press til etter dette.

Jenta vår var ute, hun var frisk og hun skrek av full hals! Pga kort navlestreng kunne jeg ikke få henne på brystet med en gang. Men jeg kjennte at de varme føttene hennes sprlelet mot rompa mi. Far klippet rørt av navlestrengen, og jeg fikk kjenne jenta mi. Hun var våt, klissete, avlang i hodet og verdens vakkreste skapning. Jeg ble bare liggende og måpe lenge. Da hun letet seg fram til brystknoppen min, kjempetørst, gråt jeg av lykke. Et perfekt jentebarn! Ventetiden var over, og der var hun.

 

Jeg sier det jenter; Gled dere! Ja, det er smertefullt. Men det er den vakkreste opplevelsen i verden. Jeg gråter av lykke når jeg tenker på dette øyeblikket. Lykke til! Takk for oss

[Frøkna vårbarn 2014]

Fikk litt grøsninger av historien din jeg! Skjønner godt du ble frustrert etter så vondt og så bare 1 cm! Men sånn er det vel av og til når man er førstegangs? Lykke til med tulla di, hun hørtes nydelig ut

[Candy girrrl]

Gratulerer!

Vet alt om nedtur med liten åpning..

[vekten30]

Gratulere så mye:)

Herlig:) Godt det gikk så bra med deg selv om du var utslitt etter 1,5 døgn med rier.

 

Godt jobbet:D Vi kommer etter vi andre også Spennende:)

 

Lykke til videre:)