Da var det gjort...

[Anonym bruker]

Skrev innlegg her om å være gift men ikke glad. Ønske om å gå fra mannen min eller ikke. Fikk flere positive, seriøse svar. Nå er det altså gjort. Jeg har sagt at jeg ikke har de rette følelsene for han lenger og at jeg ønsker å forlate ekteskapet vårt. Det kom som et sjokk for ham, men det har jo ikke vært noe nytt for meg. Jeg har gått rundt med disse følelsene i evigheter. For meg å ha tatt skrittet gir meg en veldig letthets følelse. Nå er ungene, familie og venner informert, jeg leter etter leilighet, har fått avtale i banken og time til mekling. Kan plutselig ikke komme meg ut fort nok. Tror det er riktig valg, selv om jeg nok får en skikkelig smekk før eller siden. Han vil ha barna 50/50. Det plager meg, men ønsker han det skal ikke jeg sette meg på bakbena. Er bare litt nervøs for at han nesten aldri har hatt de alene i løpet av de ni-ti årene vi har vært sammen. Men det blir godt for han og dem å få bli kjent på en litt annen måte, selv om hjertet mitt blør for at jeg ikke skal kysse dem godnatt hver kveld. Men...som man reder så ligger man. Jeg tror i allefall at når denne første tida med dårlig samvittighet og og engstelse over avgjørelsen er over, at jeg har tatt det riktige valget. Det gjenstår å se.

[Anonym bruker]

Håper du angrer til slutt på det du har gjort og at når du gråter og vil ha han tilbake så knuller han en 20 år gammel sexy jente og han kommer aldri tilbake til deg.

 

Er på grunn av sånne som deg som ikke takler problemer at skilsmisse statistikken er på vei opp igjen.

[Anonym bruker]

Hyggelig å høre fra deg:-) Jeg håper han finner en sexy jente som har lyst på han. Unner han det aller beste. Tror ikke at livet mitt er over om jeg skulle ville ha han tilbake og han ikke ville. Det er forøvrig lite sannsynlig at det kommer til å skje, men likevel. Livet har masse å by på, også for sånne som meg som ikke lar statistikken lure meg til å bli i et ulykkelig ekteskap.

[Anonym bruker]

Det der var er fryktelig stygg og unødvendig kommentar.

[Anonym bruker]

Hei

Jeg har det på akkurat samme måte. Har slitt med dårlig humør og samvittighet lenge! kanskje ca 1 år. Har forsøkt å leve sammen pga barna, men humøret går ut over dem, så dette er ikke holdbart. Er fremdeles i forholdet da, men nå har jeg snakket med han om det. Han vil ha meg, så han sliter med det, men vi klarer å leve noen lunde normalt. Vi skal gi det litt tid (snakket om 6 mnd til) for å se om det endrer seg. Enige om at vi ikke skal være intime på noen måter. Problemet er at jeg ikke føler det jeg burde for han. Klarer ikke at han tar på meg, liker ikke å kysse han, orker ikke sex osv.

Prøver litt ekstra for ungene da. Vi krangler ikke, men jeg synes ikke man skal leve sammen bare for ungene. Vi har vært sammen i 17 år og gift i 9....har aldri vært singel i voksen alder. Ble sammen like etter jeg ble 18 år.

Hvis noen synes man tar for lett på ekteskap, så vil jeg si at dere vet ikke hva dere snakker om så lenge dere ikke har kjent på døde følelser selv. Det er ikke rett overfor noen å leve sånn.

Barna har det best når de har glade lykkelige foreldre...enten de er gift eller ikke.

 

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg er veldig enig i hva du sier. Barna er best tjent ved at foreldrene er lykkelige, selv om det er på hver sin kant. Mine manglende kjærestefølelser slet sånn på meg at jeg ble lite trivelig å være sammen med. Jeg vet det blir tøft økonomisk og at jeg nok vil kjenne det svi til tider at jeg tok denne avgjørelsen, men det hindrer meg ikke i å føle at det jeg gjør nå er riktig for meg, og også for barna som får en mamma som er i bedre humør. Men kan ikke være sammen med noen man bare er venn med, i hveretfall kan ikke jeg det. Det kjentes ut som om jeg ble spist opp invendig. At livet gikk forbi meg. Jeg følte på frykten for å være der jeg var om ti år, å ha "kastet" bort nok ti år av livet mitt i et forhold som ikke gjorde meg lykkelig. Nå er mannen min en snill og god fyr, som er glad i meg og barna våre. Det er ikke noe feil med han, selv om samlivet vårt ikke akkurat har vært noen dans på roser. Det har vært vanskelig å komme frem til avgjørelsen om å bryte ut, men nå som det er avgjort, at hjulene har begynt å rulle, så kjennes det veldig riktig. Jeg skal snart inn i egen leilighet, avtaler her og der med offentlige kontorer er på plass og alle er informert om situasjonen. Motstand fra nærmeste familie, men ikke engang det får meg til å rikke på beslutningen.

 

Men det er meg, du må kjenne på dine følelser og bare du kan ta det valget. Lykke til

[Anonym bruker]

Hadde det slik med min ex.

Fordelen vår var at vi ikke hadde barn sammen. Men hadde vært sammen siden jeg var 15 og han 19, Flyttet sammen da jeg var 18.

Følelsene var nok nesten døde den gang vi flyttet sammen. Men jeg var utrolig feig, trodde ikke at jeg ville klare å være alene. Da jeg var 26 orket jeg ikke mer. Da gikk jeg. han tryglet og bad, ringte meg i mange måneder etterpå og tryglet. Men da hadde jeg holdt ut lenge nok.

Da det var gjort og jeg bodde alene, tenkte jeg på så dum jeg hadde vært som ikke gjorde det tidligere.

Jeg hadde gått helt glipp av ungdomstid følte jeg. Så da hadde jeg endel å ta igjen. Jeg har nok ganske mange ganger angret. Men da har det vært nok å møte ham, for igjen å tenke at yes, jeg gjorde det riktige.

 

Men jeg føler at saken stiller seg noe anderledes når man har barn.

Jeg står selv på nippet til å gå igjen, men denne gangen er det 2 barn i bildet. derfor vil jeg så gjerne forsøke å få det til å fungere.

 

 

men det er nok bare du selv som kan ta avgjørelsen.

Lykke til hva du enn velger å gjøre.

[Anonym bruker]

Barn tar alvorlig skade av skillsmisser.

Det du gjør er å bytte inn barnas lykke i din egen.

 

 

[Anonym bruker]

Vet du det er jeg ikke enig med deg i! Det kan nok bli traumatisk dersom foreldrene krangler og setter barna i midten for det. Det gjør ikke vi og barna våre har det veldig bra, faktisk. Jeg tror de er tjent med at mamma er glad, jeg har mer overskudd til dem og er en mye bedre mamma nå som jeg slipper å bruke all energien min på et forhold som ikke fungerte. Alle er ansvarlig for egen lykke, og min lykke kommer ikke på bekostning av barna mine, den gagner dem 100 %. Jeg synes at sånne sleivkommentarer som generaliserer på den måten er unødvendige, du kjenner ikke til alle detaljene. Hvis du vil diskutere og krangle om dette så fins det et forum her på dib for det. HI

[Anonym bruker]

Dere kan si hva dere vil om dette tullet om at barna har det bedre når man er alene og lykkelig med dem.

 

Både jeg og en veninne var i vanskelige forhold med BF. Men barna våre var mye mye lykkeligere og fornøyde når vi var sammen med BF. Når vi ble alene så spurte det alltid etter BF, hver gang noen banket på døra, ringte i tlf var det alltid er det pappa. De spiste mindre.

 

Jeg ble heldigvis sammen med BF igjen, og vi har et kjempe godt forhold nå og da lyste også barna opp. Men de gjorde dem selv om jeg og BF hadde et dårlig forhold før også.

 

Jeg tror dette er noe alenemødre trøster seg selv med, for det stemmer ikke. Jeg er sikker på at barn har det bedre med begge foreldrene tilstede og sammen.

[Anonym bruker]

Det spiller ingen rolle om du er enig med meg. Og det spiller ingen hvordan foreldrene samarbeider etter bruddet. Det er selve bruddet som er skadelig for dem (selv om foreldrene har alle mulighterer til å gjøre vondt værre). Hvis du ikke forstår det bør du tenke litt på det.

 

At du er lykkelig nå er jeg sikker på at barna dine nyter godt av. Men det betyr ikke at du ikke byttet litt av deres lykke mot din lykke da du valgte å rive ifra hverandre en familie.

 

Men jeg skjønner også at du har behov for å rettferdigjøre det for deg selv. Det er tungt å være den som svikter.

[Anonym bruker]

Mine barn bor så nært BF at de kan springe mellom husene og hilse på så ofte de vil. Forøvrig er de vant til at han er borte, så de ser mer til han nå enn før da han kun var hjemme i helgene. Nå er de halvparten av tiden sammen med han, og kan se meg daglig. Eneste er at de slippe rå se meg skuffet og lei meg av å være en gift alenemor. Så dere kan mene hva dere vil, men mine har det faktisk bedre nå enn de hadde før, da de egentlig var mindre sammen med pappan enn nå. Vi er venner, spiser middag sammen og gjør hyggelige ting sammen med barna, men takk og pris at vi ikke skal være kjærester mer. Så dere bedrevitere får sitte i de liksom skinnhellige forholdene deres og påberope dere all mulig lykke over dere og barna deres. Jeg tror dere rettferdigjør for deres egen lykke ved å si at dere blir i et dårlig forhold for at barna får det så bra. Det er tungt det også, og jeg tror ikke på dere.

[Anonym bruker]

Syns alle her skal respektere de valgene som folk gjør, det er ingen som har hele historien. Er selv skilsmissebarn, og har på tross av det hatt en god barndom, men det er da meg. Barna kan ha det godt eller vondt i begge situasjoner, det er ingen regel som sier at barna er lykkeligere med skilte foreldre eller ei.