Fortvilet rop fra meg

[Anonym bruker]

Sitter her hjemme oppløst i tårer. Ser ut som om jeg og samboer skal gå fra hverandre. Vi har vært sammen i mange år, og har en datter på snart 4 sammen. I tillegg er jeg gravid (34+1). Tidligere i sommer hadde vi en stor krangel, hvor jeg ville ut av forholdet. Han insisterte på at vi kunne klare dette sammen. Jeg satt som ultimatum at han måtte bestille time til fam.rådg. som jeg har foreslått og gå til så mange ganger. Han har hele tiden ment at det er bortkastet. Denne gangen skulle han bestille time etter at ferien vår var over, og jeg slo meg til ro med det, og har ventet og ventet i 4-5 uker. Ingenting har skjedd. JEg har spurt flere ganger, og han sier han ikke har tid, fordi han har det travelt på jobb. Velig vondt og bli nedprioritert på den måten kjenner jeg, da det sikkert ikke kan ta mer enn 5 min i tlf. Jeg hadde begynt og forberede meg til terapien, og begynt og lese bøker om emnet. Bl.a Soveig Vennelsands "kunsten og leve sammen". Etter en del runder hjemme, ville han heller først lese boken han også. Nå har den lagt urørt på nattbordet i snart to uker. Tiden hans hjemme etter jobb, bruker han til tv-titting.

 

Jeg føler alt står på stand by her, og får ikke gjort klart til babyen vår skal komme. Orker ingenting, vet ikke om det er vits i å bruke tid på det siden jeg ikke vet om det er her jeg skal bo osv. i forgårs ba jeg pent om at han hjalp meg og finne et nytt sted og bo, så jeg kan begynne og konsentrere meg om fødsel og nytt barn. For og gjøre det enkelt for seg selv (i mine øyne) ville han heller flytte ut (gjerne på dagen), så jeg skulle slippe.

 

Føler meg lurt av tomme løfter, og ser ikke hvordan jeg skal kunne klare og fortsette. Barnet vi venter ville jeg egentlig ikke ha, men synes det var "flaut" og ta abort. Han har alltid ønsket seg flere barn, og ble selvfølgelig veldig glad. Vt ikke hvordan jeg skal takle sorgen om vi går fra hverandre. Har mistet så mange av mine aller nærmeste de siste årene, og føler meg helt alene. Begge foreldrene mine døde for 4 år siden, med 3 mnd mellomrom, begge i 50-årene. Hver dag ønsker jeg bare at jeg kunne tatt samme vei som mamma. Savnet etter henne er stort. Føler hun er den eneste som kanskje kunne trøstet meg nå.

 

Orker ikke barn, fødsel eller noe, vil bare bort!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Hei, dette hørtes jo ikke godt ut. er jo nå du trenger mannen din mest. Synes ikek det er særlig lurt av deg å flytte ut, eller kaste ut han, i den situasjonen du nå er. Du virker jo ganske deppa, og det er ikke noe godt ugangspunkt når babyen (du egentlig ikke ville ha) kommer. Det kan føree til fødselsdepresjon, og det vil du helst ikke ha alene med to små, for å si det sånn. Du trenger støtte og hjelp, og mannen din ønsket seg jo åpenbart flere barn, så regner ikke med at "husbråket" skyldes den nye som skal komme, men at det er andre ting. Er jo veldig skuffende for deg at han ikke klarer å få fingeren ut og bestille time eller lese noe om emnet selvsagt, men kanskje trenger han et puff i ræva, annet enn trusler om å flytte. Kanskje har du gnålt så mye at han ikke forstår alvorer, og menn har jo en tendens til å unnvike slike tema. Kan ikke du løfter av røret og bestille? Familievernkontoret i kommunen/bydelen din kan hjelpe deg helt gratis. Også kirken skal ha en diakon etc som kan hjelpe dere. Husk at du nå er ganske emosjonell pga graviditeten, og at det rasjonelle kan ble overskygget. Er han en god far for deres barn? Var den krangelen dere hadde i sommer virkelig grunn til å flytte fra hverandre? At han er tafatt nå med tanke på timebestillling osv kan jo ha det med at han IKKE vil dere skal flytte fra hverandre, atr han er redd for hva som skal bli konklusjonen etter slik "terapi". Jeg synes dere burde få en time fort, så dere rekker å få snakke med noen før fødselen. Men bruk hodet nå, og vær smart, du er ganske alene uten mannen din. Og du trenger hjelp med to små. Kanskje blir det bedre når babyen kommer og dere fåtr hjelp? Blir det ikke det, så må du selvsagt vurdere å flytte, du skal jo ikke være ulykkelig hele livet. Men ting går opp og ned i forhold, og nå må du være litt egoist på en annen måte, og tenke at du faktsisk trenger mannen din, selv om du ikke liker trynet på han akkurat nå lykke til.

[Anonym bruker]

Huff, så utrolig trist! Nå ble jeg lei meg på dine vegne. Jeg skjønenr godt at du føler deg nedprioritert, men samtidig sitter dette med rådgivning langt inne hos mange menn.. Jeg synes dere to bør sette av tid i fred og ro til å snakke ordentlig sammen. Om forholdet deres, fortiden deres og en evt fremtid.Han ofrer åpenbart ikke nok, og det må du få frem, at hvis han virkelig vil ha en familie må han møte dine krav mer. Han ville ha barn, ikke du, da må han også vise at han venter og ønsker barnet, praktisk og følelsemessig.

 

Jeg vet ikke årsaken til at dere kranglet men du sier du har "mast" om terapi lenge, så ting er helt klart ikke som det bør være. Hvis det er så vanskelig for ham å snakke at du vil til terapi så sliter han jo med kommunikasjonen. Samtidig tror jeg det er viktig å strekke seg litt, ta initiativ, få vite hva han egentlig tenker og føler. For det er jo synd hvis du skal bli så oppgitt at du bare truer med å flytte for å få ham til å våkne, og så tilbyr han seg å flytte i stedet fordi han er trassig og ikke vil si hva han egentlig tenker. Han tror sikkert at dette er det du vil da. Men er dte egentlig det? Har du følelser for ham? Da synes jeg dere skal jobbe hardt for forholdet deres, du trenger ikke å bli alene nå i denne situasjonen, når du i tillegg ikke har fam rundt deg.

 

Du høres ut til å trenge noen å snakke med, det kan være svangerskapsdepresjon også. Søk hjelp, få en psykologtime så kanskje ting vil bli klarere for deg etter hvert!!

Skulle du bestemme deg for å gå, vil du greie det også. Men du trenger støtteapparat og gode venner du kan prate med. stor klem