er det sånn at noen mennesker kommer man bare aldri over?

[:::) Frøken Velferdsrett]

for 6 år siden møtte jeg en mann. vi var frem og tilbake i 3 år. sånn typisk forhold med enorme topper og daler. de 3 siste årene har jeg ikke ringt han en eneste gang. når jeg ble gravid med småen (som ikke er hans barn) så bestemte jeg meg for at om jeg skulle være en god mor måtte jeg være en stabil mor. ikke en som kom med røde øyne etter å ha gråtet hele natten, eller en som var hoppende glad fordi vi skulle ut og spise sammen.

han har ringt meg innimellom. kanskje 4 ganger i året i snitt.

 

han ringte nå. vi ler, vi tuller vi prater. og jeg kjenner bare hvor enormt mye jeg savner han. vi pratet i toppen 10 min og når jeg la på ble jeg bare helt tom inni og begynte å gråte :/

 

jeg vet at jeg aldri har følt noe lignende for noen andre, men at vi rett og slett ikke ønsker det samme livet.

 

huff. vet ikke helt hva jeg skal gjøre :/

[cherry coke]

Uff=( For å svare på spørsmålet ditt, så ja..

 

Synd å si det, men jeg har en slik jeg også. Når jeg møter han (som er heldigvs sjelden) slutter jeg å puste..

 

Jeg kan dessverre ikke gi deg noen særlig gode råd, men prøv å ikke ha kontakt så lenge det går, tenk på deg selv og at du skal leve ditt liv som du ønsker.

 

 

God klem til deg søtnos.=)

[:::) Frøken Velferdsrett]

søtnosen min

 

ja det er vel sikkert det jeg burde. bare la vær og ta tlf når han ringer. jeg greier det ganske så lenge ofte. men det er ikke så lett.

 

jeg er spent på fredagen...

[cherry coke]

Hva skjer på fredag da?

 

Ja, det er vondt det der...En ulykkelig kjærlighet som bare ikke kan fungere..er det noe slikt? Pyton=(

[:::) Frøken Velferdsrett]

vi skal møtes på fredag første gang på over 2 år vi møtes sånn uten at det er tifledig på gata.

 

ja vi er liksom ikke så bra for hverandre. lista er så lang over syke ting vi har gjort. han gjør meg usikker og jeg gjør han usikker også blir alt bare bøll. også ønsker han ikke å bo sammen noen eller å ha familie. han økser seg ikke noe kjæreste. bare venner han kan ha sex med. så det funker liksom ikke så fint for meg... hehe

[cherry coke]

Oi! Ja, det kan bli spennende!!

I mitt tilfelle bestemte vi oss bare for at vi måtte kutte ut, Det var vondt og vi gråt begge to. Men det var helt nødvendig for at vi skulle komme oss videre i livet. Jeg har en snikende følelse av at han er en del av årsaken til at jeg ikke klarer å se meg selv i et forhold. For innerst inne er det et lite håp om at det en gang skal bli oss to, en lykkelig slutt.

Men det går selvfølgelig ikke=)

 

Du får ha veldig lykke til og jeg håper at det vil bli en trivelig kveld for deg og ikke bare en emosjonell berg og dalbane;-)

 

 

[Gjest]

Ja, til en viss grad.

Men kommer over dem men man glemmer dem aldri, og med tiden så er det de gode minnene som veier tyngst og gjør glansbildet enda litt mer glitrende...

[:::) Frøken Velferdsrett]

hehe... du og jeg er så like at det er helt skumelt!

 

har tenkt akkurat det samme sååå mange ganger.

 

jeg skal avgi raport på fredagskveld

[:::) Frøken Velferdsrett]

ja det er det som er litt skummelt tillab. men jeg har ikke glemt alt det som var dårlig heller. og tenker ofte at jeg ikke vil ofre så mye igjen.

 

vanskelige saker :S

[Gjest]

Jeg har også en sånn en, men heldigvis er jeg lykkelig gift og han bor så langt unna at sannsynligheten for å treffe han på gata er mindre enn å bli truffet av lyn fra klar himmel.

 

Lykke til fredag da. Hvem vet, kanskje en dag dere forandrer dere litt begge to slik at dere passer sammen helt og ikke bare sånn halvveis :-)

[Bonusmamma13]

Du må tillate deg å komme over han.. Har hatt det sånn med min første store kjærlighet.. Var på og av i en år-rekke, berg og dalbane.. Vi levde forskjellige liv, men når det bare var oss to var alt perfekt. Men man kan jo ikke leve i en boble så vi var fra hverandre alt fra uker mnd og lengste fraværsperioden var vel 4 år.. Trodde aldri jeg skulle bli ferdig med han, men innså etterhvert at jeg hadde satt han på en pidestall og egentlig håpet at vi en gang skulle finne en måte å få det til å fungere på..

 

Først etter jeg fikk barn at jeg klarte få opp øynene for at ting aldri ville forandre seg..Verken jeg eller mine nærmeste venninner trodde at jeg noengang ville klare å legge han bak meg, men nå er det gjort... Tok mange år, vi er venner idag og det plager meg ikke å se han med andre.. Han vil alltid være spesiell for meg, men jeg verken tenker eller håper på at ting skal ordne seg igjen..

 

Men man kommer ikke over noen ved å ha et håp om at ting skal ordne seg, enten det er bevisst eller ubevisst.. Du får selv kjenne etter hva som føles riktig:)

 

[Gjest]

Jeg blogget om dette for en stund siden...

 

http://maritha83.blogg.no/1233841023_alle_har_en_mrbig_i_l.html

 

hehe... jeg kaller slike for Mr.Big )

[annki83]

ja jeg har også en sånn mr big hehe

han er mye eldre en meg. bor langt unna heldigvis har vært gift me noen i min slekt så jeg har kjent han helle livet... han har barn som er like gamle som meg.. (ille)

men allikvel så er vi så like. ingen skjønner meg så godt som han gjør. har det så fint når ting er fint. han er en utrolig trøt om jeg har det vondt. vi er altids venner. det er litt fra og til hvor mye kontakt vi har da. av og til snakker vi sammen på telefon og det blir en del meldinger.. han sier han er glad i meg.. å jeg er litt for glad i han..

noen ganger har vi hatt sex.. men der er mange år siden sist for jeg har vært i ett forhold de siste 5årene men nå som det er slutt å jeg kjenner at jeg trekkes mer og mer mot han.

selv om jeg vet vi ikke vil det samme.. det vil si jeg vil liksom mer en han..huffa meg..